[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Juklerød-saken: Galskap satt i system

AV NIELS CHR. GEELMUYDEN

«Menn med panserdobbelthaker knytter hånd og stamper fot, mens en ensom, blid slovaker lærer hele verden mot», skrev AndrŽ Bjerke i et hyldningsdikt til Alexander Dubcek. Ordene kunne vel så gjerne blitt skrevet om nylig avdøde Arnold Juklerød. De maktet aldri å hjernevaske smilet bort fra hans munn. Efter femogtyve år i diagnosefangenskap var han den samme sindige, milde og hjelpsomme person som alle foreliggende vitnemål tyder på at han var ved tvangsinnleggelsen. Til stor fortvilelse naturlig nok for de mennesker som tok friheten og livet fra ham. De klarte aldri å få ham til å gjøre noe galt, skjønt de gjorde hva de kunne. De tok fra ham barna, hjemmet og arbeidet. De tok fra ham helsen - som han ingengang før hadde hatt problemer med. De tok fra ham alt, for derefter å skrive ham ut til et liv i rennestenen - påklebet diagnosen «farlig sinnssyk». De levnet ham ikke tak over hodet. Endog jernsengen utendørs tok de fra ham. Senere tok de også teltet ham. Midtvinters. De tok fra ham alt - inkludert brillene. De rev ned hans plakater og veggaviser i Velferdsbygget hundre ganger, og skal herunder ha uttrykt høylydte ønsker seg imellom om at han vil forgripe seg, slå noen i ansiktet, øve vold. De gjorde alt som stod i menneskelig makt for å få ham til å gjøre noe galt, til å oppføre seg som en gal. Hvor bittert må det ikke ha vært for overlegene å se med sine egne øyne at «den farlig sinnssyke pasienten» til stadighet ble brukt som barnevakt av venner og kjente.

Hvorfor skulle de ikke det? De visste alle meget vel at Arnold Juklerød aldri hadde skadet eller truet med å skade noe menneske. De visste at han aldri var involvert i kontroverser med sine foreldre, søsken eller venner. Både lærere og kamerater husker ham som en usedvanlig vennlig og samarbeidsvillig kar. Gjennom ti år arbeidet han som anleggsarbeider i A/S Ingeniørbygg, senere tre år i Furuholmen og tre år i Veivesenet. I attestene fra sine ulike arbeidsforhold ble han unisont fremstilt som «en stø, stabil, varsom, omtenksom og omgjengelig arbeidsmannn». Arbeidskameratene skildret ham som ytterst fredfull og pålitelig kollega. Hans liv var preget av jevnt arbeid, jevn sparing og lavt forbruk. Juklerøds naboer har erklært at de aldri opplevet ham som egoistisk og selvhevdende. De lærte ham å kjenne som en beskjeden og lite kravfull person. Hans brødre og søstre, svogre og svigerinner, avga 4. juli 1984 en erklæring hvor de fremhevet hans nære og gode kontakt med den nærmeste familie, og hans evne til selvbeherskelse og tålmodighet. Alle som har hatt befatning med Arnold Juklerød i en eller annen sammenheng har simpelthen fremstilt ham som et svært avbalansert, jordnært og robust menneske. Helt inntil han av fullstendig fremmede mennesker en høstdag i 1971 ble karakterisert som lidende av «systematisk oppbygde ukorrigerbare paranoiske vrangforestillinger». En sinnssykdom som man ifølge professor Nils Adolf Retterstøl primært utvikler hvis man fra barnsben har vært et påfallende individ i betydningen overdrevent følsom, selvrettferdig, ærgjerrig, usikker og selvhevdende.

Juklerød ble tvangsinnlagt og diagnostisert som paranoid på basis av påståtte vrangforestillinger om skolemyndighetene. Saken var i korthet den at Juklerød i 1968 ble valgt til å lede foreldreaksjonen mot nedleggelse av Holtane skole i Kragerø, hvor hans yngste datter skulle begynne. Under sitt arbeid avdekket han en serie lovbrudd fra myndighetenes side. Opprørt skrev han om den lovstridige nedleggelse i avisen, uten å ane at hele 1466 norske barneskoler ble nedlagt i sekstiårene. Hvorav mange trolig ble nedlagt på samme vis, ved at departementet opptrådte som lovgiver, og førte lokale myndigheter såvel som Stortinget bak lyset.

Ved ankomsten til Gaustad ble Juklerød undersøkt av professor Ørnulv Ødegaard, mannen som i 1941 introduserte lobotomien i Norge. På innleggelsesdagen skrev Ødegaard at han anså Juklerød for å lide av en «paranoisk sinnslidelse». Dette er den samme Ødegaard som i Nordisk Psykiatrisk Medlemsblad 1949, side 70, tok til orde for at man burde lobotomere kriminelle medlemmer i samfunnet, særlig «de anspendte og dysforiske samfundsfiender». I Tidsskrift for Den Norske Lægeforening 1980, nr. 14, avleverte han et varmt forsvar for russisk psykiatri og herunder da særlig dens behandling av dissidenter. Aksjonsleder Juklerød ble innlagt av en psykiater som syntes det var i orden å erklære politiske dissidenter som sinnssyke. Mere til. Han ble undersøkt og karakterisert som paranoid av den samme Ødegaard som i 1948 fastslo at Knut Hamsun ble paranoid i 1898. Juklerød ble tvangsinnlagt av en psykiater som ville tvangsinnlagt Knut Hamsun mens han skrev «Victoria».

Fra og med søndag 18. mars 1972 ble Juklerød tvangsmedisinert med preparatene Trilafon, Akineton og Peragit. Behandlingen resulterte i sterke kramper og lammelser, og fortsatte helt til Juklerød plutselig ble utskrevet fra Gaustad Sykehus 14. juni 1972. Hans tilstand ble karakterisert som «noe bedret». Juklerød selv hadde aldri følt seg så sjaber. Han skalv på hendene. Det hadde han aldri gjort før. Allerede dagen efter var han likevel tilbake i sin jobb som forskallingssnekker i firmaet Ingeniørbygg. Efter noen tid ble han efterspurt ved kraftanleggsarbeidene i Ulvik. Der trengte de ham som skytebas. 22. januar 1973 utstedte lensmannen i Ulvik sprengningsbevis til Juklerød. Lensmannen forhørte seg med firmaet. Firmaet forhørte seg med Gaustad. Der sa man at det var i helt orden å la ham håndtere dynamitt og TNT. Ville man gjort det hvis man i fullt alvor betraktet ham som alvorlig sinnslidende? I alle deler av Juklerøds historie melder dette spørsmål seg med tiltagende gru: Trodde legene virkelig noengang på sine egne diagnoser? Ingeniør Tandberg har senere fortalt at han aldri har hatt en dyktigere skytebas i sin tjeneste. Både hans arbeidsgiver, hans brakkelag og hans hybelvertinne i Ulvik har fastslått at Juklerød oppførte seg upåklagelig. På basis av brev som Juklerød i denne tiden sendte til sin forhenværende kone, ble sprengningspapirene efter ordre fra sjefpsykolog Paul Jan Brudal inndratt av lensmannen 30. mai.

Det var en symbolmettet handling på mange vis. Som vitne i Lagmannsretten i 1987 fortalte Brudal at han i desember 1971 oppfattet selvmordsfaren som betydelig. Brudal må gjennom sine psykologistudier formodes kjent med at menn oftere begår selvmord enn kvinner. Han visste at eldre mennesker, særlig i overgangsalder, hyppigere begår selvmord enn yngre. Han visste at personer som er separert og lever alene, isolert fra sin familie, er betydelig mer selvmordsutsatt enn andre. Han visste at personer med psykiatriske lidelser som har medført behandling, begår selvmord oftere enn noen andre. Han visste at behandling med nevroleptica, medisiner av det slag Juklerød ble tilført mot sin vilje, kan avstedkomme sterkt depressive sinnstilstander. Han visste at alle tilstander som medfører skam- og nederlagsfølelse, så som ufrivillig kontakt med politiet, høyner risikoen for selvmord. Han visste at mennesker som mister sitt arbeid begår selvmord langt oftere enn andre. Antagelig var han også på det rene med at de fleste selvmord i Norge begås i månedene mai og juni. Sjefpsyklog Brudal valgte å la politiet gjøre Arnold Juklerød arbeidsledig 30. mai.

Nå øvet heller ikke denne gang Juklerød vold mot seg selv eller andre. Han forble i Ulvik til 8. mars 1974. Da reiste han over fjellet for å treffe sin datter for første gang på to og et halvt år. Tegnesaker hadde han med, foruten frukt og nykjernet smør fra Røldal. Han hadde meldt sin ankomst, og ble møtt av to lensmannsbetjenter utenfor huset han selv hadde bygget. De fortalte Juklerød at han var fratatt samværsretten, tok gavene fra ham og plasserte ham i arresten. Dagen efter ble Juklerød undersøkt av professor Retterstøl. En mann så gjev til å stille diagnoser at han ikke behøver å treffe de menneskene han diagnostiserer. Retterstøl har offentlig diagnostisert mennesker som døde for mer enn tusen år siden. Han har fortalt Dagbladet at Harald Hårfagre led av fremskreden psykotisk depresjon. Han mener å ha sikre bevis på at Sigurd Jorsalfar led av melankolisk/alkoholiske hallusinasjoner, og som sådan må anses som alvorlig sinnssyk. I boken «Sinnets labyrinter» har professoren fastslått at Håkon Jarl i år 962 pådro seg akutt flyktningepsykose og tilhørende paranoide vrangforestillinger. Det kan ikke råde tvil om at Retterstøl ville tvangsinnlagt alle tre, hvis han hadde muligheten. Nå konstaterte professoren at Arnold Juklerød led av paranoia kverulantis. En sykdom som ifølge overlege Bård Brekke ved Gaustad Sykehus ble innstiftet av den tyske psykiater Emil Kraepelin i mellomkrigstiden.

Med makt ble han båret inn på den tyngste av de lukkede avdelinger ved Gaustad, den såkalte «G-mann», bestående av 43 svært sinnslidende. Her ble han holdt som fange i 1119 døgn med brev-, besøks- og utgangsforbud. Her ble han slått til blods av medpasienter uten selv å øve motstand. På det lengste ble han holdt innesperret i 393 døgn sammenhengende - uten å se dagslys. Så fikk han utgangstillatelse noen dager før han igjen ble sperret inne på ubestemt tid, i nye perioder av opptil 215, 206 og 124 døgn.

27. mars 1985 ble Juklerød tvangsutskrevet fra Gaustad, to måneder efter at han i journalen var blitt karakterisert som «sterkt behandlingstrengende». Hvis de ansvarlige leger ved Gaustad på noe tidspunkt virkelig hadde ment at Juklerød var så syk at han representerte en vesentlig fare for andre mennesker, må man grunne over den udåd det var å tvangsutskrive mannen. Eftersom pasienten ikke forlot sykehuset frivillig, brennmerket som «farlig sinnssyk», anmodet sykehusdirektøren politiet om bistand. Politiet avslo naturligvis å yde bistand eftersom henvendelsen gjaldt en strafferettslig utilregnelig person. Løsningen ble at to politifolk på Gaustads regning døgnkontinuerlig sørget for at pasienten ikke fikk mat eller adgang til toalett. Som følge av underernæring pådro han seg 21. mai 1985 blødende mavesår. Han hylte av smerte og kastet opp blod. Ingen av sykehusets 28 leger løftet en finger for å hjelpe ham. Juklerød var ikke lenger ved bevissthet da han til slutt ble hentet og hjulpet av leger fra Ullevål Sykehus.

La oss et øyeblikk anta at Juklerød ble alvorlig sinnslidende i november 1971, og at han fremdeles var det i 1985. På hvilken måte skulle det tilføre overgrepene en høyere etisk karakter at mannen var i dypeste sjelenød, i indre oppløsning, på selvmordets rand. Iblant må man spekulere på hva for slags utgang de faglærde håpet på i Juklerød-saken. Hvis legene et eneste ørlite øyeblikk hadde tatt sine diagnoser alvorlig, så var det et mentalt hjelpetrengende og sjelelig skadet medmenneske som nå lå i en blodpøl på gressplenen deres. Man må ha lov til å tro såpass vel om legene ved Gaustad Sykehus at de innerst inne visste det var et normalt menneske de trakasserte og mishandlet i alle disse årene. Som stortingsmann ge Hovengen informerte sosialministeren om da da sykehusdirektøren i 25 minusgrader 16. desebmer 1985 besluttet å skru av strømtilførselen til varmeovnen i Juklerøds telt: En småbruker ville blitt nektet å holde husdyr hvis vedkommende behandlet dem slik Gaustad behandlet Juklerød.

26. juli 1986 ble Juklerød fraktet til Reitgjerdet Sykehus og innlagt til 12 ukers judisiell observasjon. Efter femten års opphold Gaustad Sykehus skulle nå omsider sakkyndige komme sammen og avgjøre om mannen var alvorlig sinnslidende da han ble innlagt, ble alvorlig sinnslidende under oppholdet, eller hadde vært klinkende normal hele tiden. Til Trondhjem ble han sendt med politieskorte. Hjem ble han sendt alene med fly. Det lovte ikke så verst. Kommisjonen konkluderte da også at det ved innleggelsene i 1971 og 1974 «ikke har vært mulig å finne sikre positive holdepunkter for alvorlig sinnslidelse». Riktignok tok det nesten et år før kommisjonen presenterte erklæringen, og riktignok ble Juklerød i mellomtiden plassert i Oslo Kretsfengsel noen måneder uten dom, siktet for ulovlig opphold på Gaustad. Desto mer gledelig var det for Juklerød å få fastslått av sakkyndige at han var sjelefrisk ved begge innleggelser. Problemet var igrunnen bare at den rettsmedisinsk kommisjon avviste rapporten. En ny kommisjon ble nedsatt. Denne presterte sommeren 1988 å konstatere at man i Juklerøds tilfelle stod overfor «symptomfri sinnssykdom».

Resten av historien må formodes kjent. Juklerød ble boende i en brakke utenfor velferdsbygget. Fredag 19. juni 1992 kastet man Juklerød i glattcelle «av brannsikkerhetsmessige årsaker». Riktignok hadde han aldri forårsaket noe branntilløp, men hvilken rolle spiller vel det. Hvilken rolle spiller noe når man først har stjålet et menneskeliv? Allerede i 1980 forsøkte Retterstøl å overtale departementet til å forby pressedekning av saken. Professoren la seg til den vane å fortelle journalister at de ødela for Juklerød ved å støtte og forsvare ham. Jeg vil til min dødsdag mene at den av oss som forstår et slikt resonnement bør slutte som journalist på dagen. Journalister har mer enn noen andre grunn til å føle seg utfordret at de vedvarende overgrep Juklerød ble utsatt for. Ikke bare var det ved bruk av det skrevne ord aksjonsformannen ble tvangsinnlagt. Det var avdekkende journalistisk stoff, presentert på journalistisk måte i journalistenes fremste medium. Heldigvis fikk Juklerød høsten 1995 oppleve at de sentrale skolemyndigheter innrømmet å ha nedlagt Holtane skole på ulovlig vis. Selv ikke da påstandene som i sin tid utgjorde selve tvangsinnleggelsesgrunnlaget offisielt ble erklært sannferdige, opphevet sykehuset sine diagnoser. De fastholdt krenkelsen til hans hjerte stanset torsdag i forrige uke, og vil antagelig heller ikke i døde gi ham noen oppreisning.

Ledelsen ved Gaustad har i alle år hevdet at Juklerød i kraft av sine plakater bidro til undergrave tilliten til behandlingsopplegget. På sine plakater fortalte Juklerød at det er gift pasientene får sprøytet inn i seg. Det er dessverre ingen vrangforestilling. I psykiatrien anvendes noen av de farligste gifter i hele legemiddelinsdustrien. Professor Retterstøl har selv skrevet at grensen mellom behandlingsdose og dødelig dose for enkelte preparaters vedkommende, er ganske liten. Nei, det eneste som virkelig ødelegger tilliten til leger, det er leger som aktivt mishandler og ødelegger levende mennesker.

Meget kan tyde på at Juklerød aldri led av andre sjelelige skader enn dem psykiatrien påførte ham. De faglærde må ha blitt oppriktig forbløffet over hvor lenge aksjonsformannen maktet å holde mennesket i seg oppreist. Til siste stund maktet han det. Retterstøl uttalte i åttiårene ved en anledning at han anså Juklerød for å være «et meget robust menneske». Professoren gav også en annen innrømmelse som i høy grad burde interessere almenheten. Han lot uttale at «det alltid er en kjerne av sannhet i det Juklerød sier». Hva er det Juklerød sa igjen og påny i femogtyve år? At psykiatri er organisert menneskemishandling. Overdrivelse eller ikke. Det holder å vite at kjernen er sann.

bomber: Med makt ble han båret inn på den tyngste av de lukkede avdelinger ved Gaustad, den såkalte «G-mann», bestående av 43 svært sinnslidende. Her ble han holdt som fange i 1119 døgn med brev-, besøks- og utgangsforbud. Her ble han slått til blods av medpasienter uten selv å øve motstand. På det lengste ble han holdt innesperret i 393 døgn sammenhengende - uten å se dagslys.
bombe: Løsningen ble at to politifolk på Gaustads regning døgnkontinuerlig sørget for at pasienten ikke fikk mat eller adgang til toalett.
bomber: Hvis legene et eneste ørlite øyeblikk hadde tatt sine diagnoser alvorlig, så var det et mentalt hjelpetrengende og sjelelig skadet medmenneske som nå lå i en blodpøl på gressplenen deres.

billetekst:Arnold Juklerød: Hans sak er en av de mest interessante eksemplene i vårt århundre på psykiatriens posisjon i det norske samfunnet.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]
[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Kritikk ]
Artikkel automatisk generert, 08/02-96, kl. 18.25 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.