Leder: Bjørnen er gretten

Massevis av delegater snudde fra nei til ja etter «høflige» anmodninger fra sine regjeringer, andre - som sto «klippefast» på sitt nei - fikk under selve avstemningen uhyre presserende andre ærender, som kaffepause et cetera.

Et typisk eksempel på konflkikten mellom idealisme og realpolitikk, forskjell i gester og metode uten egentlig forskjell i sak. Idealistene skulle gjerne straffet Russlands politikk foran åpne kameraer, avvist bøller ved døren, så å si, mens de seirende realister ønsker velkommen til åpenhjertige samtaler på bakrommet.

Men ingen mener noe annet enn at russernes fremferd og den russiske konfliktløsningsmetoden er beklagelig. Man nøyer seg ikke med kanonbåtdiplomati, man sender armeen med en gang, med ordre om å brenne løs. Ihvertfall for Boris Jeltsin synes dette å være instinktreaksjonen, om det er i Moskva, Kaukasus eller Tsjetsjenia det brenner.

Så spørs det hvordan Russland best kan påvirkes, og om det i det hele tatt er mulig. Vestens holdning til Russland har i århundrer vært labil og usikker - det gjelder både for tsarriket og for Sovjetstaten. Vekselvis og samtidig har vesteuropeere sett Russland som vestens siste skanse og som østens første fortropp, begreper som bysantinsk og labyrintisk har florert.

Egentlig burde vi ikke forvente noe annet enn «overraskelser» fra Russland. Landet er verdens største i areal, med nær 200 millioner innbyggere og en lang rekke etniske grupper.

I et størrelsesmessig sammenlignbart land som USA har vi Amish-sekten og WACO-sekten, fascistoid militsia og politisk korrekte akademikere - og fortsatt snakker vi bare om om hvite europeisk-amerikanere. Politikere i ett og samme parti kan være liberalistiske, vannkjemmede pappagutter eller svettende, autoritære predikanter. Det overrasker jo ingen.

At Russlands politikk er uoversiktlig og fluktuerer kraftig burde vært en forventet overraskelse. Meningsmålinger viser at bare kommunistene står rimelig stabilt: de kjenner russerne fra før. Andre er wild cards og dark horses, for ikke å si wild horses.

Det foregår et kontinuerlig politisk, sosialt og økonomisk jordskjelv i Russland, og mannen som satte jordskjelvet i gang, Mikhail Gorbatsjov, er fortsatt en av de mest upopulære menn i Russland. Talende nok er akkurat det noe vesteuropeere, ikke minst en del trygt plasserte vestlige mediefolk har hatt vanskelig for å innse.

Men dette post-sovjetiske jordskjelvet er rett og slett svært ubehagelig for de som er rammet. To tredeler av folket lever nær fattigdomsgrensen, over halvparten av husstandene bruker 70 prosent av sin inntekt til nødvendige matvarer, gjennomsnittslevealderen raser og spebarndødeligheten stiger.

Saken er vel at vår kunnskap om Russland er alt for dårlig. Vi har aldri blitt fortrolige med Russland slik vi er med USA, det er ikke uten grunn mange har fryktet den dagen den russiske bjørn våknet etter sovjetstatens knugende isolasjon. Hva snakker vi med den om - hva sier man til en vårgretten bamse?

Ihvertfall burde det være klart allerede nå at man ikke skjeller den ut i offentlighet, for russisk politikk er lagt mange streker i anti-vestlig retning i løpet av noen måneder, tydeligvis med folkets støtte. Kommunistenes styrke er talende i så måte. Man kan si mye om Sovjetunionen, men ikke at den var et lydig haleheng til Vesten. Denne staten hadde definitivt sin egen politikk, og ingen kommanderte Sovjetunionen til noe som helst.

Innlemmelsen i Europarådet bør ikke ses som en aksept av Russlands politikk. Det bør være starten på en flersidig prosess hvor Russland gis rettigheter og ansvar på like fot med andre europeiske stater. Bjørn Tore Godal treffer spikeren på hodet i sine krav til samarbeidet: omfattende og forpliktende, åpent og likeverdig. Sannsynligvis har hverken russerne eller andre noen grunn til å gi avkall på et sentralt, inkluderende forum for den type meningsutvekslinger som diplomatisk gjerne kalles «åpenhjertige».

lm

Artikkel automatisk generert, 08/02-96, kl. 18.25 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.