[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Hva er kunst?

AV SOPHIA OFTEDAHL

I «Konseptkunst - kunst fra konseptene», 24 november 1995 og «Senmodernistisk krampetrekning», 29 desember 1995 (begge publisert i Aftenposten) uttrykker Paul Grøtvedt sine meninger om hva som er og hva som ikke er kunst. Etter hans mening «kunst er kunstverk». Derfor er konseptkunsten, sammen med dens historiske presedenter - dadaismen og surrealismen - bare en «krampetrekning».

Som medlem av det «frie borgerlige samfunn» har han selvfølgelig rett til sine egne meninger. Men hans militante tone og agressive konklusjon i overnevnte artikler er slik at de krever et svar, fordi de vanskelig lar seg kombinere med objektiviteten som er en premiss for enhver vitenskapelig debatt.

Hensikten er her på ingen måte å skade Paul Grøtvedts stilling i lesernes øyne. Samtidig vil han forhåpentligvis også akseptere at det er mulig å være uenig med noen av hans påstander, uten med dette å ha som mål å «forflytte oppmerksomheten fra sak til person». Angående leserne, burde de tillates å gjøre seg opp sine egne meninger om saken.

Man kan godt bli sjokkert når en kronikk om utstillingen av Joseph Kosuths konseptkunst begynner som en skjult oppfordring til mobbing: «Når internasjonale avantgardekunstnere kommer til Norge… fagmiljøet legger seg…langflat av beundring… . De tar kunstnerens begrunnelser for god fisk… .En seriøs drøftelse av verkene… blir gjerne erstattet med ovasjoner og dyrkelse». Hvis en kritikk har noe å si om en bestemt kunstner, er det fullt mulig å gjøre dette uten at kunstnerens utenlandske status skulle brukes som utgangspunkt for debatt.

I «Senmodernistisk krampetrekning» viser Grøtvedt videre at mobbing ikke er noe han tar avstand fra når han bruker som støtte for sitt argument nettopp at «i USA… Kosuth og hans konseptualisme er blitt mobbet i alle år». Det er ikke lett å forstå logikken i det at hvis Kosuth er blitt mobbet i USA (?) så burde han bli utsatt for det samme i Norge!

Mobbing har for folk flest - og burde ha for Grøtvedt også - en negativ assosiasjon.

I følge Grøtvedt var dadaismen og surrealismen preget av et ekstremt kulturhat. «Med alle midler prøvde de å ødelegge den vestlige kunstens og kulturens verdigrunnlag». I så fall hvordan kan man forklare den rene dyrkelsen som disse kunstnere hadde for diktere som Baudelaire, Rimbaud og Young, filosofer som Heraklit og Hegel, eller for psykoanalysens grunnlegger Sigmund Freud?

De ville «utslette de frie borgerlige samfunn», fortsetter Grøtvedt. Han har rett i at dadaistenes og surrealistenes hobby var å «epater les bourgeoises», men den hadde de felles med mange andre avantgardekunstnere som, for eksempel, medlemmene av Kristiania-bohemen. Det må heller ikke glemmes at dadaistene og surrealistene hadde vørt ufrivillige vitner til og deltagere i to verdenskriger. Disse krigskapende forhold var nettopp en følge av de borgerlige samfunns utvikling.

Kunstnerne reagerte mot borgerskapets mangel på forståelse, mot dens egoisme, hykleri og trangsynthet. De var ikke mot de Medici, men de foraktet Pere Ubu.

Konseptkunsten er - i følge Grøtvedt - periferisk, og det samme gjelder for dens utgangspunkt - dadaisten Marcel Duchamps verker. Derfor er disse «readymades» årsaken til alt ondt i moderne kunst. Marcel Duchamp selv er påstått - men ikke bevist - som «en middelmådig maler, uten gjennomslagskraft». Her er det ikke engang nødvendig å motsi en påstand som ikke er demonstrert. Leserne henvises til Duchamps malerier og oppfordres til å bedømme selv. Som kjent krangler man ikke om smak og behag.

Å påstå uten å bevise, derimot, er ikke en akseptabel metode i en seriøs argumentasjon. Det er heller ikke Grøtvedts mistenksomhet uttrykt i utsagnet om at Duchamp «følgelig skiftet…beite» (og begynte med «readymades"). Man kan ikke godta en konklusjon som er basert på tvilsomme premisser.

Som den fremste dadaistiske «provokasjon» bruker Grøtvedt som eksempel Marcel Duchamps urinal: «Det kan bety hva som helst. Det er ingen nødvendig sammenheng mellom tolkning og gjenstand. Hvilke betydninger den skal fylles med, er opp til de kunstsakkyndiges forgodtbefinnende». Her tar Grøtvedt grundig feil. Duchamps urinal har en ganske presis mening.

Duchamps kunst er en dialog med kunstverdenen, og hans urinal er representativ for denne dialogen. Duchamp stiller spørsmålstegn ved selve begrepet «kunst». Urinalen ble i 1917 sendt til en utstilling organisert av Society of Independent Artists i New York. Den ble kalt «Fountain» og signert R.Mutt. Urinalen skapte sjokk og ble følgelig refusert. Duchamps forsvar var publisert i «The Blind Man» nr 2: «Herr Mutts fontene er ikke umoralsk, det er absurd, den er ikke mer umoralsk enn et badekar.

Den er en gjenstand som man ser daglig i rørleggernes utstillingsvinduer» (min oversettelse; gjengitt i «Marcel Duchamp», redigert av Anne D'Harnoncourt & Kynaston McShine, The Museum of Modern Art, New York, 1973). Duchamp foreslår to forandringer i persepsjonen av dette kunstverket: en ny tittel og en ny synsvinkel. Den nye synsvinkelen er blitt forklart av den svenske kunsthistorikeren Ulf Linde i «Spejare: en essa om konst» (Bonniers, Stockholm, 1961). Ulf Linde forklarer urinalen ved å ta i betrakning den nye synsvinkelen, på samme tid som den opprinnelige funksjonen opprettholdes. Resultatet er sammenlignet, på en vittig måte, med en boomerang-effekt: den gir tilbake til betrakteren hva han opprinnelig har lagt inn i det. På denne måten kan «fontenen» bli forstått som en metafor for forbindelsen mellom publikum og kunstverket.

Den nye tittelen må bli sett på sammen med kunstverkets signatur. Hvorfor har ikke Duchamp valgt å signere med sitt eget navn, men heller som herr Mutt? Hvorfor kalte han urinalen «Fountain"? Hva er forbindelsen mellom tittelen og selve kunstverket?

Urinalen ble kjøpt fra «Mott Works» fabrikken i New York. Det er sikkert fabrikkens navn som ga Duchamp ideen til å forandre «Mott» til «Mutt». Ved å tilføye bokstaven «R» foran «Mutt» hadde Duchamp på en genial måte forandret fabrikkens navn til en signatur. Her vises også et annen viktig trekk ved Duchamps kunst: humoren. En fontene (som, for eksempel, barokk fontenene i Rom) kan være et kunstverk.

En fontene inneholder vanligvis vann (dvs. veske). Det samme gjelder for en urinal. Derfor er en forbindelse mulig, selv om det først kan virke sjokkerende, mellom Duchamps urinal og en fontene. Videre bevis på at denne forbindelsen holder mål er selve signaturen, som ikke er tilfeldig: en «mutt» på engelsk betyr en hund av blandet rase. Som kjent, har hundene en merkelig måte å markere sitt område på: de urinerer.

På denne måten besvarer Duchamp spørsmålet: hva er kunst? Som «herr Mutt» markerer han nye grenser for kunsten, grenser som kan inkludere hans «fontene».

Hvis Paul Grøtvedt ikke a priori var så fast bestemt på å forakte og å marginalisere konseptkunsten, sammen med dadaismen og surrealismen, hvis han isteden ville ha brukt litt tid og tanke på selve disse kunstverkene, ville han kanskje ha funnet et bedre svar på spørsmålet om kunstens identitet. Nei, konseptkunsten er ikke en «krampetrekning», den er bare ikke nok utforsket, og kunsten er ikke bare manuelt «kunstverk». Kunsten innbefatter kreativitet, og kreativiteten er «et fint samspill mellom fantasi og fornuft» (Jostein Gaarder, «Sofies verden», Aschehoug, 1991).

Å velge en gjenstand og å betegne den som kunstverk kan være en slik kreativ prosess.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Kritikk ]
Artikkel automatisk generert, 26/01-96, kl. 02.10 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.