[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Fremtidens krig


Det er borgerkrigen og «inndemningskrigen» som vil bli den kommende historiske epokes to typiske krigsformer argumenterer Hjalte Tin.

Krigen rykker nærmere Norden

Militæret spiller en raskt voksende rolle i den verden som omgir Norden. En aktiv dansk forsvarsminister har medvirket til at en dansk offiser nå skal stå i spissen for en polsk-nordisk styrke i Bosnia, under NATOs kommando. En situasjon som er så overraskende i forhold til tradisjonell nordisk sikkerhetspolitikk at de fleste glipper med øynene. Men - og det er viktig i denne sammenhengen - jeg vil tro at mange dansker, nordmenn og svensker føler at det er en riktig beslutning fordi utviklingen i verden tilsynelatende har gjort begrenset, men bestemt, bruk av våpen nødvendig.

Den iskalde terrorbalansen, hvor verdens største hærer stod parate overfor hverandre, er åpenbart avløst av militsbander og småhærer som antenner den ene borgerkrigen etter den andre. Den kalde krigen væpnet oss til å forenkle krigen til et spørsmål om maktbalanse. Men Bosnia gir ikke mening med den kalde krigens begreper. Vi kaller den en borgerkrig, men er ikke helt sikre på hva det innebærer. Samtidig er det skapt en praksis for 'humanitær intervensjon' på bare 3-4 år fra intervensjonen i

Nord-Irak 1992 til dagens Nato-aksjon i Bosnia. Reelt er det snakk om en ny type krig. Jeg har valgt å kalle den "inndemmingskrig."

Borgerkrigen

Ord som «borgerkrig» og «etnisk konflikt» svirrer gjennom luften, men hva er en borgerkrig egentlig, og hva dekker begrepet etnisk konflikt presist? Borgerkrig er overraskende nok et meget dårlig belyst emne. En egentlig teori om borgerkrig finnes ikke i den vitenskapelige litteratur.

Hans Magnus Enzensbergers rasende og velskrevne essay «Ausschichten auf den Burgerkrieg» fra 1993 er stadig noe av det beste som er skrevet om post-1989-borgerkrigene. Hans poeng er at marginaliseringen, i forhold til den globale kapitalismen, av enorme befolkningsgrupper fra den tredje verden til metropolenes forsteder, er borgerkrigens årsak.

Den «molekylære» borgerkrig i Los Angeles og «flåtebrannen» i Somalia er utrykk for den samme historiske prosess og kan derfor dekkes av samme forklaring.

La oss følge Enzensbergers tanker et skritt videre. Borgerkrigene etter 1989 er alle et oppgjør med den stat som proklamerer at nasjonen omfatter alle statens borgere. Siden den franske revolusjonen har statsnasjonene spredt seg over hele jorden, men den er under press. I Weekendavisen 24.ll.95 brukte Pernille Stensgaard dette umiddelbart selvmotsigende utrykket om 2. generasjons innvandrere i Danmark: de er «utenlandske statsborgere». Muligens ubevisst uttrykte hun meget klart det multikulturelle samfunns dilemma: gir det stadig mening å hevde at nasjonaliteten følger statsborgerskapet, at nasjonen følger staten, eller har den multikulturelle utviklingen umuliggjort dette idealet? I en stadig velfungerende statsnasjon som Danmark eller Norge er stat og sivilt samfunn stort sett sammenfallende, og deres relasjon er hovedsakelig konstruktiv.

Borgerkrig er den motsatte situasjon, her er relasjonen mellom stat og sivilt samfunn blitt destruktivt og ikke-sammenfallende. Vi kan forestille oss to borgerkrigs-situasjoner: Enten splittelse innenfor staten; kupp eller maktkamp, hvor flere grupper kjemper om makten over sivil samfunnet. Eller splittelse innenfor det sivile samfunnet, løsrivelse, hvor en gruppe forsøker å danne sin egen nye stat. Den siste situasjonen kjennetegner de «etniske» borgerkrigene i dag, mens den første preget de «revolusjonære» borgerkrigene før 1989. Det sivile samfunnet har mye å gjøre med kommunikasjon og ideologi (men det er ikke hele historien), og derfor vil splittelse i sivilsamfunnet ofte bli forklart som et spørsmål om etnisk konflikt. Jeg tror at en ytterligere undersøkelse av forholdet mellom stat og det sivile samfunn vil fortelle mye om borgerkrigen.

Statsnasjonenes fiender

Statsnasjonens fornemste utrykk er velferdsstaten, dvs. idealet at alle statens borgere deler statens sikkerhet og rikdom: er man nordmann har man rett og hevd på norsk velferd. Men 'to-tredjedelssamfunnet' forteller at dette solidariske ideal i tilbakegang. Fra Chile til Thailand stormer middelklassen frem uten å se seg tilbake. WTO, NAFTA, EU, globalisering og kapitalens frihet taler sit tydelige språk. Det er her det skjer. Det er ikke bare middelklassen som kan se at uten part i den globale kapitalisme, om det så er som souvenirselger, blir man utelukket fra rikdommen og det gode liv. Når de marginaliserte oppgir håpet om at velferdsstaten kan innfri deres håp om sikkerhet og velferd, hvor skal de så søke?

«Stammen! - det etniske og religiøse fellesskap!» er det svaret vi hører overalt i verden. Graden av ekthet eller oppfinnelse av stammen er i denne forbindelse likegyldig. Ideen virker. De marginaliserte søker sikkerheten i opposisjon til statsnasjonen. Derfor handler ingen borgerkriger i dag om å skape en statsnasjon, overalt er det i etnonasjonen man søker lykken.

Etnonasjonen krever at staten følger nasjonen, dvs. at kun mennesker med en bestemt nasjonal rot, avstamming, eller det vi i dag almindeligvis kaller etnisitet, skal utgjøre staten. Historisk er dette synspunkt blitt fremført i forskjellige utgaver av blant annet den tyske romantikken, pan-slavistene, nazisterne og av den amerikanske presidenten Wilson etter Første Verdenskrig. Under slagordet «Folkenes Europa» prøvde han i Versailles å flytte Europas grenser så hvert folk fikk en egen stat.

Problemet er bare at det, den gang som nå, er umulig. Hverken Wilson eller andre har kunnet trekke grenser om etnisk homogene stater uten skånselløse folkeflytninger avmindretall. Krigen i Jugoslavia med dens etniske utrenskning er kun det siste skuddet på denne stammen. Hvis man for alvor gjennomtrumfet etnonasjonen ville de fleste internasjonale grenser falle. Vi kan si at mens statsnasjonens folk har et pragmatisk forhold til sitt territorium, så har etnonasjonens folk et essensielt forhold til sin jord. Den endeløse oppsplittingen av statsnasjonene i mindretallets og mindretallets mindretalls «rene» etnonasjoner er skruen uten ende fordi premissene er uantagelig, urimelig og falsk: at etnisitet og territorium kan og bør smelte sammen i eksklusive og rene felter.

Men samtidig oppløser den kapitalistiske globaliseringen statsnasjonen ovenfra. Strømmen av symboler (hvor penger kun er en type) gjennom metropolene eroderer stadig hurtigere de nasjonale grensene. La oss kalle den globale middelklasses verden for glopolis. Her er oppfattelsen av relasjonen mellom folk og territorium virtuelt: man er tilstede overalt og ingen steder, på nettet, i lufthavnene, til konferansene, i reklamen og mediene. Statsnasjonenes verden er i dag ved at bli splittet i to verdener, som fører krig på hver sin måde. Etnonasjonene fører borgerkrig, og glopolis fører inndemmingskrig.

Inndemningskrigen

Inndemningskrig er en politikrig som gjennomtvinger verdenssamfunnets normer. Inndemningskrigens formål er å holde en borgerkrig inndemmet, ikke å erobre jord eller flytte grenser. Inndemningskrigen vil forsøke å eliminere motstandernes evne til at føre krig med midler som går fra diplomatisk forhandling til innsettelse av tunge våpen.

Kommunikasjonslinjer i enhver form, snarere enn territorier vil bli forsvart. Individuelle menneskerettigheter snarere enn kollektive rettigheter vil bli forsvart. Fri bevegelse av informasjoner, penger og mennesker snarere enn grensene ukrenkelighet vil bli forsvart.

Inndemmingskrigen kan av politiske grunner ikke føres av en enkelt stat, men kun av en ad hoc militær føderasjon mellom flere stater. Formalet med de tradisjonelle allianser mellom stater var større makt, mens formålet med militær-føderasjonen er å kunne handle på vegne av det alment gode. Inndemmingskrigen kan ikke utkjempes av en enkelt stat fordi det vil forvandle inndemmingen til besettelse etter den tradisjonelle

internasjonale krigens logikk.

Inndemningskrigen er som type vokst ut av FN's fredsbevarende aksjoner, men skiller seg radikalt fra dem ved å tilsidesette den statsnasjonale 'grunnlov' om statenes suverenitet. Inndemmingskrigen forutsetter ikke aksept fra partene i den borgerkrigen man vil inndemme.

Oppgjøret med statsnasjonens suverenitet er allerede begynt med de 'humanitære intervensjonene' i Irak, Somalia, Liberia, Rwanda, Haiti og Bosnia. Gulfkrigen var ikke en inndemmingskrig, men en tradisjonell krig om grenser, hvor aggressoren skulle tvinges tilbake over grensen.

NATO-operasjon i Bosnia vil bli den første virkelige inndemmingskrigen. Dypest sett er 'Humanitære intervensjoner' en selvmotsigende betegnelse på en krigstype man enda ikke kjenner de fulle konsekvensene av.

Den historiske forutsetningen for inndemmingskrigen er at nasjonal velstand ikke lenger kan erobres igjennom krig. I dag kan en enkelt stat føre krig og bli fattig, men ikke rik. Det skyldes at rikdommen i dag eksisterer i den globale kapitalismens strøm. Man kan føre krig og utelukke sin stat fra verdensmarkedet - og bli fattig som Serbia, men man kan ikke tiltvinge seg rikdom fra verdensmarkedet gjennom krig.

Borgerkriger sliter de eksisterende statsnasjonene i stykker, mens inndemmingskrigen forsøker å holde krigen som sådan utenfor glopolis' virtuelle rom.

Den indre sammenhengen mellom borgerkrig og inndemningskrig

Borgerkrigen kan både analyseres innenfra, som bruddskader i det sivile samfunnet, og utenfra, som bruddskader i statssystemet. Thomas Højrup fra Københavns Universitet gir en meget elegant dialektisk forklaring på statenes innbyrdes annerkjennelseskamp i sin nylige utkomne bok «Omkring Livsformsanalysens Utvikling», hvor han definerer krigen som det sosiale grundvilkåret, mens freden kun er pauser i den evige krig. Højrup fremstiller, i opposisjon til gjeldende politisk vitenskap, statssystemet som en relasjon mellom selvbevisste statssubjekter, som en motsetning mellom abstrakt sett ens stater. På dette abstrakte planet har territoriets relasjon til staten prinsipielt ingen betydning. Men spørsmålet er om modellen tross alt ikke er tenkt ut fra statsnasjonens pragmatisme (som var samtidig med teoriens tre fedre Hegel, Clausewitz og Boserup).

Når borgerkrigen trekker indre grenser i en stat oppløses den som statssubjekt, den imploderer, og dens ytre grenser slutter å adskille to statssubjekter. Etnonasjonens essensielle relasjon til territoriet impliserer derfor en fundamental ubalanse i statssystemet.

Det samme gjør seg imidlertid også gjeldende med glopolis' virtuelle relasjon til territoriet: også her vil grensene forsvinne mellom tidligere adskilte statssubjekter. Det skjer allerede med inndemmingskrigens militære føderasjon. Borgerkrigen har derfor som sin dialektiske motsetning ikke andre borgerkriger, ei heller kriger mellom

stater, men derimot inndemmingskrigen.

På et mindre abstrakt plan kan vi også se at borgerkrigen og inndemningskrigen speiler hverandre som motsetninger. Jo mere etnonasjonens krigere kjemper for deres etniske partikularitet, jo mere kommer de i motsetning til den almenne nasjon, dvs. resten av verden vendt mot dem i inndemmingskrigens ad hoc-føderasjon av stater. Jo mere «det internasjonale samfunns» stater stilles overfor etnonasjonens og den etniske renhets partikularitet (og de forbrytelser mod menneskeheten som er forbundet med den) jo mere vil de oppfatte seg selv som den allmenne stat, som forsvarer det allmenne overfor det partikulære - og det er nettopp de universelle menneskerettighetene, og det grenseløse markedet. Så inndemmingskrigerne vil ha menneskerettighetene og det frie kapitalistiske markedet på deres banner. Og ikke skyggen av nasjonale emblemer.

Hva skal et lite land med en liten hær?

Dypest sett er Norge eller Danmarks suverenitet avhengig av befolkningens vilje til å gå i krig for staten. Det gjelder alle stater. I Danmark har de geopolitiske realitetene imidlertid i mange generasjoner vært så fordelaktige at vi har kunnet dekke oss inn under andre makters forsvarsvilje og dermed glemme hvorfor vi har en hær. Og nå er verden kanskje i ferd med å endre seg slik at krig om Danmarks territorium er blitt fullstendig utenkelig. Hva skal vi så med forsvaret?

På et arbeidsseminar om borgerkrig jeg var med på å holde tidligere på året uttalte oberstløytnant Per Skov-Christensen fra Forsvarsakademiet at Danmarks forsvar i dag har to grunnleggende oppgaver. Dels forsvaret av Danmark, dels Danmarks deltagelse i internasjonal fredsbevarelse. Selv om Skov-Christensen ikke sa det rett ut, var implikasjonen ganske klar: «trusselbildet» for Danmark inneholdt ingen realistiske fiender i «nærområdet». Derfor var grunnlaget for Danmarks forsvar en smule schizofrent. På den ene siden hadde man vernepliktshæren hjemme og på den annen side den profesjonelle internasjonale innsats. Det var i forbindelse med de internasjonale fredsbevarende (og -skapende!) oppgavene at hæren stod overfor dynamiske utfordringer. Faktisk var det ingen klare oppgaver for «hjemmehæren» utover den spinkle, om enn nødvendige funksjon, å være leverandør av utsolgt mannskap til det internasjonale arbeidet. Jeg tror danskene aksepterer og støtter at Danmark har en internasjonal militær forpliktelse til fredsaksjoner, men at man samtidig har vanskelig for å forstå hva forsvaret gjør på dansk jord. Det er helt klart uholdbart.

Det gjorde vondt da vi fikk drepte hjem fra Kroatia, men samtidig har det utvilsomt (om enn) paradoksalt vært med på å gjøre tanken om at forsvaret faktisk kan føre krig mere virkelig enn tidligere. Mens det danske forsvaret under den kalde krigen virket en smule irrelevant overfor truslen om atomkrig, er det nå satt inn i situasjoner hvor det nytter.

Det er nå engang lettere å forstå hva den danske Jens kan utrette på en Leopard-tankvogn i Tuzla enn mot Sovjet.

Den globale utviklingen, som jeg har forsøkt å skissere, reiser følgende spørsmål: hvilket forsvar har små land som Norge og Danmark overhodet bruk for? Satt på spissen: har vi ut for mer enn en profesjonell Internasjonal Brigade? Jeg vil si at det er viktig å diskutere forsvarets oppgave i en historisk situasjon, hvor krigens rolle er under dyptgående forvandling.

Forfatteren er Statsviter og historiker, og er stipendiat ved Center for Kulturforskning i Århus. Hans studieobjekt er borgerkriger, da spesielt i Sør-Afrika.

bombe: Fra Chile til Thailand stormer middelklassen frem uten å se seg tilbake
bome: Dypest sett er 'Humanitære intervensjoner' en selvmotsigende betegnelse på en krigstype man enda ikke kjenner de fulle konsekvensene av.
billedtekst: Etter Sovjetunionens fall: Det er borgerkrigen som dominerer nyhetsbildet.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Kritikk ]
Artikkel automatisk generert, 11/01-96, kl. 19.18 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.