[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Sverre V. Sand: Filmer vi har sett

1. Noe å dø for (Gus Van Sant)

Alt Gus gjør er godt i denne filmen: detaljer, redigering, billedregien, og de større dramaturgiske bevegelsene. Historien glir via varierte forteller-posisjoner, og -tider og - via disses respektive medier. God musikk for alle sanser. Nicole Kidman er ikke bare pen skuespillerinne, men en ekvilibrist som gjør Suzanne Stone til en kvinnerolle vi også vil trekke fram når tiårets beste rolletolkninger skal gjennomgås om fire år.

2. L'America (Gianni Amelio)

En viktig film om et aktuelt tema som atpåtil er en god film i den forstand at den aldri blir insisterende eller direkte klamrende i sitt sosiale engasjement. Amelio er en av de få som viser at den slags problematikk med største selvfølgelighet kan bli potent dramatikk, med billedkomposisjoner og tragisk situasjonskomikk som synes å oppstå av seg selv. Det virker alltid lett når en mester arbeider. Til tross for regissørens latente engasjement, overlates følelsene til tilskuerens egen rettferdighetssans og andre former for sosial intelligens. Håper Ken Loach ser og lærer.

3. Smoke (Wayne Wang)

Det er noe eget ved forventninger som innfris. At en film så tilsynelatende triviell i formen kan sette så mange slags følelser i sving!! Hvem var det som skrev om det å bli nostalgisk på forskudd? Det å mimre nåtiden fra et sted i fremtiden? Det mest slående med Smoke var fornemmelsen av tid som går, epoker og individuelle perioder som avsluttes og begynner. Dette aspektet lå som en konstant resonnans for hver bidige replikk. Auster gjør seg bedre på film med mennesker som supplement til de noe golde tekstflatene hans.

4. Riget (Lars von Trier)

Kollega Gabrielsen har rett.

5. Kongens galskap (*Nicholas Hytner)

Ene og alene i kraft av Nigel Hawthorne paradenummer som den manisk depressive kongen i det hav av mannerismer som det engelske hoff var og er. Dessuten var filmens skildring av galskap og behandling langt fra så banal som man kunne frykte, filmens epoke tatt i betraktning. Tvert om lyktes den i å formidle sentrale momenter ved det dilemma psykiatrisk pleie var og fremdeles er. Regissør Hytner skal ikke beskyldes for innovativ visualisering av galskapen, men i ettertid bør vi kanskje være glad for det. What what?

6. Latcho Drom

Renhårig, upretensiøs og likevel storslagen skildring av sigøynerkulturens utbredelse mot vest i Europa. Enkle, meningsbærende bilder og musisering som taler for seg. En perfekt film.

Bjørn Gabrielsen:

1. Riget (Lars von Trier):

Suggererende, besettende fabel fra rikshospitalet i København. Såpeopera-formen føres helt ut til sin ytterste konsekvens, og ender i en farse der ingen løse tråder nøstes opp, snarere tvert imot. Von Triers konsekvente bruk av aksebrudd og håndholdt kamera gir filmens groteske handling en dokumentar-aktig troverdighet. Annenhver replikk er verdt å sitere, hver personskildring er enestående.

2. Før regnet faller (Milcho Manchevski):

Snedig sirkelfortelling fra Balkan av den makedonske Manchevski. Den obligatoriske slaviske macho-poseringen av menn med store barter med store våpen settes i en meningsfyll sammenheng. Krigen i Europa har ikke ført til noen flom av filmer, men av det lille knippet som har kommet, er dette et desidert høydepunkt.

3. To Die For (Gus van Sant):

Gus van Sant har gjort det ingen trodde kunne gjøres. Han har både laget intelligent mediekritikk, og fått Nicole Kidman til å fremstå som skuespillerinne. Se også kollega Sands berettigede panegyrikk.

4. Kjærlighetens kjøtere (Hans Petter Moland):

Norske menn med strie skjeggstubber i grimete ansikt, omgitt av et goldt isøde. Vi har sett det før, men nettopp denne filmen ser vi gjerne igjen. Dramatisk både på det ytre og det indre plan, uten at en av delene slår ihjel den andre.

5. Smoke (Wayne Wang):

Sjeldent fruktbart samarbeid mellom forfatteren Paul Auster og regissøren Wayne Wang. Tilskueren får stor glede av at en forfatter her brukes mer aktivt enn som råvareleverandør.

Morgenbladets utmerkelser:

Årets overraskelse:

Eggs! At noen tør å søke om midler til en slik film her til lands. At den i det hele tatt fikk produksjonsstøtte. Og - under over under: at det fungerte!

Årets norske:

Eggs! Man kviet seg litt, i frykt for at det hele var overvurdert, som del av veloppdragne publikummeres respons på det som er anderledes. Men - den satt! Tonet tilstrekkelig ned til å de gi de små sensasjoner den vitalitet de vitterlig besitter. Signe livet i det små!

Apropos:

Korte Notater (Nour-Eddine Lakhmari)

Korte Notater var en kortfilm, men en fryd for øye og øre. Lakhmaris virtuose regi (ikke minst: lydredigering) gir inntrykk av at denne karen kan lage et mesterverk om en gråstein. Et bevis for at finesse ikke er synonymt med staffasje. Et brilliant manus, og Oscarnominasjonene vil helt sikkert hagle.

Møte med Halldis (Rene Bjerke)

Skal man først lage en film hvor Halldis Moren Vesaas leser dikt, så er dette åpenbart måten å gjøre det på. Vi liker Bjerkes filmer i utgangspunktet, vi liker måten han løste dette på, vi likte formatet, og: Halldis Moren Vesaas, som i denne filmen gjør det samme med nynorsk som Billie Holiday gjorde med blues; nakent, upretensiøst og inntrengende.

Kjærlighetens Kjøtere

Til tross for interne meningsforskjeller - uten tvil en formidabel nivåhevning siden Secondløitnanten. Fortsetter Molands stigningskurve kan vi trygt fortsette å geipe til svenskene i årene fremover.

Årets triumf:

At svenskene lager de filmene de lager, og at vi lager de filmene vi gjør!

Årets episoder:

- av Bond: Hva skal man si: noen ganger har han fotballsveis; andre ganger ikke. Bare vi slipper å se Daltons Hamlet som 007, og bare vi slipper denne torsken av en tennistrener, Roger Moore, så er vel savnet av Connerys uformelle militære autoritet til å leve med.

- av Batman, Forever? Det er høy-tek-sirkus, det er trendy med briljant lyssetting, jålete kameraføring og hysterisk montasje. Jim Carrey? En av hans beste (les: mer kontrollerte) roller. Nicole Kidman - dishy, Val Kilmer - for det meste godt kamuflert. Storartet!

- fra Woody Allen? Det er bare hyggelig at vår gamle venn stikker innom en gang i året.

Mest film for penga:

Clerks: om storkioskekspeditøren Dante og hans inferno av slitsomme kunder, urimelige åpningstider, kvinner og hans beste venn. Denne lavbudsjettsproduksjonen er et klart bevis på at helikopterscener og titusenvis av statister ikke er mer enn for gimmicks å regne.

Mest framtredende trend:

French Kiss handler om en kvinne som oppsøker kjærligheten i Frankrike. Forget Paris handler om et par som finner hverandre i Frankrike. Only You handler om et par som finner hverandre i Italia. Before Sunrise handler om et par som finner hverandre på et tog på vei til Wien. Komediene hadde i det minste noen latterbyger som var intenderte. Before Sunrise, derimot...ett halvannen times argument for innføring av aldersgrense på de evige spørsmål nå! Hvis noen noensinne skulle gjennomføre Monty Pythons (dessverre) skrinlagte prosjekt om å lage en aldeles jævlig film om vakre ungdommer med lange, lyse lokker, så ville den ligne den ufrivillige ungdomshetsen Linklater her har begått. En påminnelse om hvilket ork det kan være å kurtisere unge piker. Enten er det noe galt med våre sommerferier, eller så har amerikanere misforstått noe.

Nest mest framtredende trend:

Snakkende dyr hadde hovedrollen i Silkesvarten. Snakkende dyr hadde hovedrollen i Heldiggrisen Babe. En spekkhoger hadde hovedrollen i Slipp Willy fri 2, han snakket

ikke, men sang til gjengjeld så vakkert. Vi vet ikke hva som hadde hovedrollen i Dum og Dummere, men det snakket, ihvertfall.

Største feilvurdering:

I et anfall av sosialt engasjement påsto Gabrielsen at ærlig arbeidende mennesker ville gå amok etter å ha blitt lurt til å se Kristin Lavrannsdatter. Liv Ullmanns tre timer lange gråte-epos har vist seg å være en suksess uten like, men vi gir ikke opp konspirasjonsteoriene av den grunn.

Underligste casting:

Sandra Bullock har i år spilt data-nerd (Nettet) og venneløs trikkekontrollør (Mens du sov). Hvorfor tildeles hun konsekvent roller som tilsynelatende var tiltenkt Danny DeVito?

Skumleste filmer:

Vi frøs på ryggen av den skotske gyseren Shallow Grave, og lot oss skremme av "handicappet kvinne i nød"-filmen Stumt Vitne. Kristin Lavransdatter skremte oss også, delvis fordi så mange hevdet på ramme alvor at det var en film.

Størst krav til publikum:

All forskning tyder på at man helst bør ha en IQ på 150 for å kunne følge med i De mistenkte. Den kanadiske Careful fordret at publikum hadde både intim kjenskap og ironisk/kjærlig forhold til tyske alpe-filmer fra 1930-tallet.

Årets bommert:

Den mesterlige fransk-algirske, Cannes-prisbelønnede Les Silences du Palais - noen som har sett den? Ikke det, nei. Og hvem sin feil er det? Noen bør skamme seg og unnlate å snakke om kresent repertoar inntil den blir å se.

Årets fortsettelse følger:

Farlig rase. Vi synes ikke det. Aller siste scene viser en rotte som har blitt infisert med genmateriale fra det ytre rom, et løfte til publikum om at muligheten for en oppfølger klart er til stede. Vi ser allerede for oss plakatene: Their genes came from the heavens, but they were creatures from Hell!

Priest. Nå kommer snart en amerikansk film om en teologiprofessor med lesbiske tendenser. Det var en gang en tid da kristendommen ikke primært handlet om hvorvidt man var homoseksuell eller ei.

A:
Kjøtere: Hvem sier menn ikke snakker om følelser? Gard B. Eidsvold og Stellan Skarsgård i Hans Petter Molands Kjærlighetens Kjøtere.
B:
Riget: Hvem tør å bli syk i København etter å ha sett Lars von Triers mesterverk?
C:
Ikke grunt: Den skotske gyseren Shallow Grave satte en støkker i sitt publikum.
D:
På jobb: Unge mennesker med dårlig jobb som hverdagshelter i Clerks.
E:
Herr Kongen & Fru Kongen: nyter konsertmusikk i hjemmets lune arne.
F:
Favoritt: Usedvanlig fruktbart samarbeide mellom regissøren Wayne Wang og forfatteren Paul Auster har ført til den glimrende filmen Smoke.
G:
Dobbeltvinner: Nicole Kidman spiller i Batman Forever og To Die For - begge ligger høyt på lista hos våre arbeidere.


[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Kritikk ]
Artikkel automatisk generert, 03/01-96, kl. 23.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Schibsted Nett AS.