![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
BOK Vladimir Arsenijevic: På nederste dekk. En såpeopera
oversatt av Jasmina Kadric og Dag Solhjell
105 sider
Pax forlag
De problemer vi strever med her hjemme synes bagatellmessige sammenlignet med den norm- og strukturoppløsning som preger hverdagen i krigsrammede områder. Anomien har imidlertid et universelt preg, hvor avstanden mellom politiske beslutningstagere og sivilistene er mindre enn begge parter later til å tro.Krigens redsel og gru kan ikke beskrives, den må oppleves. Når mennesker som har opplevd denne tilstand mellom himmel og helvete stiger frem som forfattere, har vi å gjøre med dokumenter som lever lengre enn tvilsomme våpenhvileavtaler, og som avtvinger større respekt!
«En gang i tiden var jeg vanlig legmann, men disse stadige dødsfallene gjorde meg til ekspert på alle typer begravelser. Akkurat da jeg hadde begynt å bekymre meg for at jeg en stund ville bli sløv av alt dette, brøt krigen i Kroatia ut, og ga meg en kjærkommen, men vag viten: Hvert enkelt dødsfall representerte, globalt betraktet, bare en (privat) ouverture til en (offentlig) klassisk, blodig tragedie, som i likhet med enhver sann tragedie handlet om det store temaet krig mellom ulike folk. Det triste ved hele fortellingen var at stykket, på den tiden jeg skriver om, nettopp hadde begynt. Mer presist befant vi oss i begynnelsen av første akt, men vi hadde allerede fått nok.»
Den unge jeg-fortelleren i serberen Arsenijevic' (f.1965) debutroman er en blivende far i det borgerkrigsrammede rest-Yugo, nærmere bestemt Beograd senhøsten 1991. Hans høygravide kone Angela har levet som drugdealer; paret er fortsatt omgitt av personer med tvilsom beskjeftigelse, preget av desperasjon og undergang. Noen av vennene er falt ved fronten, andre befinner seg utenlands hvor de sender postkort fra Amsterdam, London og Paris. De få gjenværende venner og slektninger lever på kanten av avgrunnen, mellom himmel og helvete. I denne «oppløsning av ubesluttsomhet» trekker jeg-personen seg tilbake til sin marerittaktige halvsøvn. Med sin Rabelais-inspirerte skrekkinnjagende helgenberetning gir han stemme til et generasjonsopprør som ulikt hans jevnaldrendes punkrock-sjargong, preges av en bråmoden, nærmest gammelmodig livsvisdom. Den blivende far bekymrer seg naturlig nok om hvilket liv han har å tilby sitt barn. Samfunnet rundt ham er i moralsk oppløsning; den kortsiktige fra-dag-til-dag-holdningen viser seg i pengeforbruk og vestlig-inspirert livsstil. Også fortelleren faller for fristelsen, endatil i begravelsen til sin svoger. Etter et sidesprang med konens navnløse kusine reflekterer han:
«Men alt roet seg raskt. det kom ikke noe lyn fra skyene for å straffe meg for gudsforakt, brudd på den hellige ektepakt og sosiopatisk fravær av ethvert moralsk ansvar. Der, ved selve utgangen fra kirkegården, sterk under Angelas sløve blikk, smilte jeg over Himmelens absolutte avmakt.»
Serberen Arsenijevic har skrevet en dyster, men samtidig humoristisk skildring av krigshelvetet i Serbia. Romanen, eller såpeoperaen, som forlaget har valgt å kalle boken (!), er breddfull av filosoferinger, men det skvulper aldri over. Fortelleren beskriver sine venner og familie med varme og innlevelse, og tilgir dem deres tilkortkommenhet og unnvikelse «under Vanens beskyttelse». På nederste dekk utkom på et serbisk undergrunnsforlag drevet av den serbiske antikrigsopposisjonen, og er første bind i en tenkt trilogi kalt «Cloaca Maxima». Av yngre serbiske forfattere oversatt til norsk har vi fra før Vidosav Stefanovic' Sne i Aten (Gyldendal Vita 1993), også det første bind i en trilogi («Sneen og hundene»). Norske lesere har mye å se frem til hvis fortsettelsen på disse forfatterskapene blir tilgjengelig på norsk.