Bok: Peter Serck: Lyset er en forkledning Roman, 147 sider Cappelen

Sjelens labyrinter

En roman som stiller spørsmål ved subjektets troverdighet. Også anmeldersubjektets.

Jonas Havrevold er romanens fortellersubjekt, og det er hans karakternevroser som danner kjernen i handlingen i fortellingen. Herved er diagnosen stilt: Jonas er ingen psykopat; han er mer et offer for intriger enn intrigeskaper, selv om han til en viss grad selv bidrar til å fremprovosere sjalusi og annen dævelskap han selv lider av. I en viss forstand projiserer Jonas sine egne innsikter over på omgivelsene. Det interessante moment i stillingtagen til fortellersubjektets invovering med sine medmennesker blir hvorvidt det «terapeutiske rom» blir for trangt, og om Jonas, slik fortellerstemmen beretter, har mulighet til å komme seg ut og opp til et punkt hvor oversikten overlyser.

Et halvgammelt bysbarn av meg ga, lenge før han ble rikskjendis og mediafjomp, ut en ungdommelig-anarkistisk inspirert LP kalt Utsikt minus innsikt på toppen av pyramiden gir tilnærmet blindhet. For Peter Sercks siste roman Lyset er en forkledning kunne følgende omskrivning av nevnte platetittel passe som undertittel: «Innsikt minus utsikt i sentrum av labyrinten fanges av skygger».

Serck (f. 1957) er velkjent med denne problematikken. Siden debuten i 1982 har han med en etterhvert varemerket intensitet skildret mennesker som er innfanget av destruktiv intimitet de sjelden eller aldri kommer seg ut av. Intrigen i Lyset … er kort fortalt Jonas' forhold til sin analytikers kone som er tvillingsøster til en fallert jazzsangerinnne og luksusprostituert både Jonas, hans venn Morten, og Jonas' far har vært involvert med. En salig smørje, ikke ulik de «incestuøse» forbindelser man finner både her og der, også blant forfattere og … nuvel.

Romanen beskriver hvordan Jonas hele tiden oppsøker situasjoner, konkrete og abstrakte, som skal bekrefte hans sjalusi. På sett og vis er alle romanens personer like perverterte og innskrenkede i sitt begjær og egofiksering. Til forfatterens fortjeneste skal det sies at hans «helt» utstyres med en ikke ubetydelig selvinnsikt, men spørsmålet blir igjen om ikke den terapeutiske klimasonen Jonas befinner seg i, med resulterende åndenød, burde sende den forhenværende (?) lettmatros Havrevold til sjøs igjen. Sjøluften skal visstnok være forfriskende, særlig for vestkantbarn med innsnevret horisont. Fra forfattersynspunkt angir lummerheten og den nærmest patologiske avhengigheten romanpersonene imellom forklaringen på selvdestruktiviteten. Fra lesersynspunkt blir det et ubesvart spørsmål hvorvidt de innsikter spesielt Jonas formidler gir et troverdig bilde av hans muligheter og utsikter. Her kommer man uunngåelig inn på forfatterens valg av form og stil. Sercks varemerke er et språk som er så intenst uttværende at leseren står i fare for å kvernes i senk av alskens digresjoner, parenteser, og innskutte bisetninger med svært varierende opplysningsverdi. Ettersom hans bøker er preget av mye solid menneskekunnskap og stort potensiale for erkjennelse av menneskelig dårskap og parskap, blir det desto mer beklagelig at forfatteren ikke disiplinerer seg mer. Hva med å utvikle dialogene? Eller å flytte handlingsrommet til situasjoner hvor bruddene med konvensjonene trer klarere frem? Sercks fortellertalent er hevet over tvil, likeledes hans innsikter i sjelens labyrinter. Skal talentet og innsiktene utvikles, bør han kanhende skifte form eller genre. Serck er en meget dyktig teateranmelder, så hvorfor ikke prøve seg på et virkelig drama, gjerne med Jonas Havrevold på psykiaterdivanen lett hutrende på Verdens Ende!

Ole Texmo

Peter Serck: Et talent og en innsikt som kan få bedre uttelling.

Artikkel automatisk generert, 18/12-95, kl. 23.40 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.