![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
BOK Fredrik Wandrup: Olaf Bull og hans samtid
456 sider
Gyldendal
Det står ikke mye om Olaf Bulls poesi i Fredrik Wandrups biografi. Men det står mye interessant der likevel.Olaf Bull var den største norske poet i vårt århundre. Dette tar Fredrik Wandrups biografi for gitt. Det gjør boken til mindre av en litterær biografi enn den kunne ha vært. Men en biografi handler om liv og kan eller skal ikke være noen forkledd litteraturhistorie.
Da Kjartan Fløgstad skrev sin biografi om Claes Gill, skrev han den ut fra en teori om at Gills forskjellige personae var selviscenesettelser, at «Claes Gill, poeten» gjenskapte seg som «Claes Gill, borgeren». Blant de som hadde Gill som kjærkomment eksempel på at en borger også kunne være en dikter, var dette så upopulært at det avstedkom en motbok. Denne nylesningen av Gills liv ble tung å svelge.
Så viser det seg at også Olaf Bull-biografien avstedkommer bråk. Selv om, eller kanskje fordi, Bull i liten grad nyfortolkes av Wandrup. Kanskje det måtte bli bråk. Olaf Bull lyser jo enda klarere på den poetiske himmel enn Gill, for å si det slik. Det forventes sterke meninger om Bull.
Bull overtraff sine forgjengere, var større enn sine samtidige og han har vært selve anstøtsstenen for senere poeter, selve den uomgjengelige, den poetene selv leste og den som Jan Erik Vold måtte angripe. Bull danner med andre ord ryggraden i vårt århundres norske poesikanon.
Dette blir ikke problematisert eller utdypet i Fredrik Wandrups biografi. Wandrup tar helt åpenbart Bulls status for gitt - eller så føler han at han ikke må eller kan tilføre noe usagt om Bulls lyrikk. Boken er kort sagt ingen litterær biografi, hvilket alltid fører til at enkelte kritikere ønsker seg en annen bok.
Men dette gjør ikke Wandrups bok uinteressant. For Wandrup har et helt knippe alternative innfallsvinkler.
En ting er at Olaf Bull og hans samtid følger ganske nøye Bulls far Jacob Breda Bull, parallelt med hovedpersonen. Det kan absolutt forsvares i en biografisjanger - hvis man da tror at foreldre har betydning for sine barn, for eksempel. Og det er ikke uinteressant hvordan Olaf Bull i mangt er sin fars motstykke i ett og alt.
Videre: journalisten Fredrik Wandrup skriver om journalisten Olaf Bull, og oppgraderer Bulls avisvirke til noe mer enn en bagatellmessig bigeskjeft. Gjennom journalistikk fikk Bull vist sin nese for kriminalmysteriet, for byskissen, og for diktatoravsløringen. Wandrup får vist Bull som en mann fast plantet i den politiske virkeligheten.
Videre oppgraderer også kriminaleksperten Wandrup Mitt navn er Knoph - Bull som krimforfatter - ikke uten sakkunnskap.
Det mest fascinerende er likevel Bulls kjærlighet til modernismen (nok en gang stikk imot faren), hans jublende glede over at det gamle Vika ble erstattet av funksjonalismens fremtidsslott, og hans interesse for Einstein og det 20. århundres nye fysikk.
Wandrup kunne kanskje ha gjort noe mer ut av denne siden av Olaf Bull. Han undrer seg over at Bull knapt forsøkte å skrive i ubundet form, men det er ikke slik at den nye fysikken med sin jakt på de store symmetrier (den dag i dag!) og funksjonalismens sluttede hele automatisk kan sidestilles med å kutte enderimene. Tvertimot, Rolf Jacobsen, som debuterte i Bulls dødsår med frie vers, kom fort over sin modernismefascinsajon. Og den surrealistiske frifanten Jan Erik Vold lengter etter blåtrikk og skøyter på Bislett.
Ved at diktningen og en fortløpende vurdering av den har så liten plass hos Wandrup, blir helhetsinntrykket litt fragmentarisk. Men en konstant jakt på sammenheng, liksom forankret i diktanalyse, ville igjen kanskje vært kunstig i tilfelle Olaf Bull. Hvorfor skulle Wandrup anmelde samlingene 70 år etter? Kanskje er det vel så informativt når Wandrup viser den unge Hemingway som instant Bull-fan, etter å ha hørt et dikt Bull leste på norsk, altså ikke «forståelig» for amerikaneren, men med klang og rytme i behold?
Det denne biografien taper i fokus på lyrikeren Olaf Bull, vinner den i bredden, og den heter da også Olaf Bull og hans samtid. Wandrups plassering av folk som Ludvig Karsten, Fredrik Parelius m.fl. rundt Bull er upåklagelig timet og vel utført gjennom hele boken (anekdotene er fortsatt morsomme), det samme må stort sett sies om henvisningene til begivenhetene i Bulls levetid; 1. verdenskrig, etc. Så det er bare å fastslå at tittelens leseangivelse følges opp: Wandrup holder sin del av kontrakten med leseren. Kanskje blir det plass til bredden i boken nettopp ved at Wandrup skjærer ned på diktanalysen.
En lidenskapelig leser vil kanskje savne noen grader temperatur i boken; men da kan det for eksempel henvises til fru Suzanne Bulls Ni år, om hennes ekteskap med dikteren, som bobler og syder fra første til siste side.