Myten om Profil: De undertrykte og refuserte

Det er både noe subjektivt og merkelig upersonlig ved Thons bok om Tidsskriftet Profils historie i perioden 1959-89. Morgenbladet ser her nærmere på en bevegelse som har preget norsk kulturliv i 30 år og betydelig feiret ved presskonferanser og debattmøter fra Thons egen krets.

AV EIVIND TJØNNELAND

Jahn Thon åpner med noen selvopptatte spørsmål av typen «Hva var det som fikk meg til å bruke mer tid på Profil gjennom fem-seks år enn på nesten noe annet?» (10) Men vi får ikke en gang vite når han selv satt som redaktør i tidsskriftet. Likevel skryter han av at hans fremstilling av Profils historie skal gi noe vesentlig annet enn tidligere fremstillinger, fordi de bare har prøvd å se det hele utenfra, uten som han selv å ha «innsikt i det særegne liv som utspiller seg i en tidsskriftredaksjon», «å gi en «indre» beskrivelse av et tidsskrifts utvikling». (14) Dette «insider»- perspektivet viser seg i virkeligheten å være en joker som Thon kan spille ut etter eget forgodtbefinnende: Nesten ingen av de 50 personene Thon har intervjuet for å skrive boken gjengis slik at det er mulig å bedømme dem som kilder. Med ett unntak - som vi skal komme tilbake til, nemlig Einar Økland. Når dette kombineres med en kunnskapsløs og uetterrettelig bruk av offentlig tilgjengelig materiale, faller forsøket på å si «noe om mentale klimaskifter her i landet» (14) gjennom en fremstilling av Profils historie sammen som et korthus.

«Fossegrimen marginal»

Thons univers er - til tross for at han har avsverget seg sin fortid i m-l-bevegelsen, fortsatt preget av svart-hvitt-tenkning. For å konstruere bildet av Profil som noe revolusjonært og avantgardistisk, må han mane frem et mektig fiendebilde som legitimerer revolusjonen og innvarsler det rettferdige «opprøret» som måtte komme.

«Den seieren som ga den kulturelle høyressiden hegemoni i Norge i hele tiåret fram til 1959, var komplett. (…) I 1959 var tidas viktigste kulturtidsskrift Minervas Kvartalsskrift, organ for Den Konservative Studenterforening.» (15)

Tidsskriftet skal angivelig fortelle noe om «hvor trygg det herskende borgerskap følte sin posisjon». «DNA styrte landet, men de konservative fikk beherske kulturen. Tidsskrifter som Horisont, Ordet og Kirke og Kultur bekrefter og utdyper denne tendensen.» (17)

Men tidsskrifter som kunne ha utfordret det kulturelle hegemoniet til Minerva-kretsen, slik som Syn og Segn, Samtiden og Vinduet, nevnes knapt. Og hvis Thon virkelig hadde vært opptatt av å knytte dette til den drastiske forvandlingen av «studentoffentligheten» i overgangen fra 50-tallet til 60-tallet slik han annonserer, burde han tatt seg litt tid til å studere Studentersamfundets historie f.eks. i perioden 1957 - 63. Men den boken som ble utgitt i forbindelse med Samfundets 150-års- jubileum er ukjent for Thon. Der går det frem at de konservative og de radikale i dette tidsrommet hadde styret omtrent annenhver gang. Dessuten er det forbløffende mange personer fra de radikale styrene som dukker opp som navn i Profil-redaksjonen mellom 1959 og 1964.

I Thons univers var det bare «Fossegrimen» som kunne være et alternativ til «denne vestkantpyntelige, liberal-konservative dominansen innenfor tidsskriftene». (19) Men for å forberede Profil-kretsens eneståendehet, må også «Fossegrimens» betydning nedtones til det ugjenkjennelige av Thon. På den ene siden sluker han rått Georg Johannesens karakteristikk av bladet som «et tilbakeskuende og verdikonservativt tidsskrift». Tidsskriftets innflytelse skal være marginal, ifølge Thon. Men han begrunner det ikke. Og i neste åndedrag påstår han like greit at «Fossegrimen» også foregrep store deler av norsk radikalisme på 60- og 70-tallet.

Fossegrimens litterære profil nevnes ikke med et ord av Thon. Mellom 1954 og 1960 publiserte tidsskriftet dikt av Herbjørn Sørebø, Tarjei Vesaas, Ragnvald Skrede, Trygve Bjørgo, Aslaug Låstad Lygre, Astrid Hjertenes Andersen, Tor Jonsson, Tore Ørjasæter, Ragnhild Magerøy, Arnljot Eggen, Alfred Hauge, Inge Krokann, Halvor J. Sandsdalen, Ragnvald Vaage, noveller av Arthur Omre, dikt av senere Profil-redaktør Ola Jonsmoen, Johannes Heggland, Inger Hagerup, Jan Bull, Ingebjørg Kasin Sandsdalen, Harald Sverdrup, Marie Takvam, Torborg Nedreaas, Pål Sundvor og Hans Børli. Da tidsskriftet ble omdøpt til «Veien Frem» og Solheim fikk Jan Bull, Kjell Cordtsen, Sigbjørn Hølmebakk og Georg Johannesen inn i redaksjonen i 1962 og -63, blir det mindre lyrikk. I 1964 het tidsskriftet atter Fossegrimen og Profil- skribenter som Tor Obrestad og Einar Økland publiserte dikt, selv om Georg Johannesen dominerte. I -66 anmelder Obrestad Profil- vennen Solstads debutsamling «Spiraler» i Fossegrimen og publiserer selv en novelle. Profilistene Økland og Paal-Helge Haugen er også med. Nå går det mot slutten for tidsskriftet, men Økland og Obrestad henger fortsatt med i 67-årgangen, publiserer dikt og Obrestad anmelder profilvennen Økland. Bladet gikk i et opplag på 1500 eksemplarer, med det dobbelte i 1962 og 1963. Det hadde i snitt 1000 abonnenter. Hvordan kan da Fossegrimen være «marginalt» i forhold til Profil? Thon sier selv:

«I det store gjennombruddsåret 1966 økte opplaget til mellom 1000 og 1500. Dette nye opplagstallet holdt seg helt fram til 1970.» (194)

Rekrutteringsorgan

I en interessant nekrolog i siste nummer av Fossegrimen klager profilisten Økland over at bladet har fått avslag på en søknad om støtte fra Kulturrådet:

«Kor mykje er det t.d. Gyldendal får som stønad til Vinduet? 20 000? Og kor mykje er det Gyldendal har i skattbar inntekt? Millionar? Veit Kulturrådet at Vinduet, forutan å skulle vere ei fjør i hatten for firmaet Gyldendal, helst tener som reklame- og rekrutteringsorgan for same aksjeselskap?»

Litt usolidarisk mot Profil-vennene Obrestad og Haavardsholm, kanskje, som allerede i to år hadde vekslet om å være redaksjonssekretærer i nettopp dette aksjeselskapets «reklame- og rekrutteringsorgan». Før Brikt Jensen overlot flaggskipet blant norske litteraturtidsskrifter til Øklands Profilvenn Jan Erik Vold og Profil-kretsens grå eminense Kjell Heggelund, skrev han i nr. 4-69: «Ingen vil fortenke meg i at jeg særlig fremhever det store arbeid redaksjonssekretærene Espen Haavardsholm og Tor Obrestad har utført (…)»

På det tidspunkt da Økland kom med sitt hatske angrep på Vinduet, hadde profilistene Noel Cobb, Jan Erik Vold, Espen Haavardsholm, Tor Obrestad og Dag Solstad allerede fått ting på trykk i Vinduet i 1965 og 1966, før Obrestad og Haavardsholm overtok som redaksjonssekretærer i 1967. I -67 og -68 publiserte faktisk Økland selv et essay om fantastisk litteratur, kommenterte Stein Mehrens essay Illusjonen som peker og tok til orde for en oppløsning av subjektet i artikkelen Desentralisering i Gyldendals «reklame- og rekrutteringsorgan», ja han hadde faktisk en presentasjonsartikkel av Claes Gill under den karakteristiske vignetten «Profilen» på trykk i Vinduet allerede i 1963, da Menz Schulerud var redaktør! Man må kunne konstatere at Øklands subjektoppløsning var vellykket.

Undertrykt og tilsidesatt

Thon beklager seg over tidligere fremstillinger av «Profil», de er «svært utilfredsstillende, enten det har vært aktørenes private beretninger, litterære mytologiseringer eller tradisjonell litteraturhistorie». (44) For å bestemme «det nye», hvorledes norsk litteratur forandret seg i 1966 har han funnet frem til en «i redaksjonen fra dengang som kunne egne seg bedre enn andre som veiviser inn i stoffet». Og valget falt på - Einar Økland. Økland presenteres som en ryddig informant som har god hukommelse. Han maner frem bildet av de utstøtte og undertrykte skribentene som ble refusert overalt; de overtok Profil i 1966 fordi «andre fora var stengt for oss», selv om han riktignok innrømmer å ha vært med i Fossegrimen i perioden 1964-68. Thon spør om ikke han og Obrestad var med i Syn og Segn-kretsen, og Økland svarer: «Jo, men vi ble refusert der også.» (47) Her svikter nok hukommelsen litt, siden profilisten Obrestad hadde både dikt og artikkel på trykk i Syn og Segn i 1965, før han dobbeltdebuterte i 1966. Paal Helge Haugen hadde en lang artikkel med gjendiktninger av japanske haiku-dikt i samme årgang. Men det er ikke før i 1967 at Profil-kretsen for alvor kom inn i Syn og Segn; både Obrestad, Paal Helge Haugen og Økland publiserer dikt der, samtidig som Obrestad har en lengere artikkel - skrevet på oppfordring fra redaksjonen - der han er blitt bedt om å «gjere greie for kva det nye i lyrikken eigenleg er». Denne programartikkelen - som later til å være ukjent for Jahn Thon - bærer tittelen: Utanfor dei vanlege veggene. Lesaren og den moderne lyrikken.

Myten opprettholdes

Men hvis de «vanlege veggene» var redaksjonslokalene til Profil, befant Profil-forfatterne seg svært ofte «utanfor dei». Ta f.eks. tidsskriftet «Samtiden» i «gjennombruddsåret» 1966: tilsammen hadde Profil-gjengen rundt 60 sider på trykk der, eller ca. 10 % av årgangens samlede tekstmasse. Haavardsholm, Vold og Økland har 78 sider på trykk i sitt eget tidsskrift, og bare 48 i Samtiden - da er det ikke rart man følte seg undertrykt og tilsidesatt!

Thon har en merkelig dobbeltholdning til redaksjonsskiftet i Profil i 1966 og debatten om brudd eller kontinuitet. Profil er viktig, samtidig som denne viktigheten ikke kan dokumenteres. Thon sluker Øklands forståelse rått når denne sier: «For Profil som trykksak var bare en ubetydelig flik av Profil som skjult undergrunnsfenomen. Profil var mest av alt muntlig kommunikasjon.» (55) Slik kan myten om Profil opprettholdes. Thon innrømmer at de to Profil-årgangene isolert sett hverken inneholder store nyheter eller merkelige tanker. Profil hadde betydning pga. det som ikke sto der, «bladet introduserer lite nytt, har et diffust modernismebegrep, savner historiebevissthet.» (56) Alt Profilistene sto for med hensyn til modernisme, var presentert to år før i Vinduet av Brikt Jensen, fremholder Thon - med rette. Dermed innrømmer Thon forsåvidt at det bare tappes gammel vin i nye flasker, og det nye ved Profil er at de foregir å fremme noe nytt - fortrinnet ved Profil som unglitterært tidsskrift er at det er polemisk og ikke orienterende, som Vinduet. Og redaksjonen produserte litteratur selv. Det nye ved Profil var en maktbevissthet og en fellesopptreden, en strategisk tenkning som gruppen lærte av Georg Johannesen. Her treffer Thon noe sentralt. Opprettelsen av Norsk Kulturråd og innkjøpsordningen for skjønnlitteratur i 1965 ga Profil-kretsen vind i seilene. De undertrykte og refuserte besatte med ett sentrale plasser i kulturlivet, som anmeldere i VG, Arbeiderbladet, Dagbladet, til og med i Aftenposten.

Men kontinuiteten fra Profil før 1966 er der. Thon tar f.eks. feil når han hevder at utdelingen av «Votten» som en provokativ pris til fienden fra og med nr. 2/1966 var en ny oppfinnelse. Både Ragnvald Skrede og Aftenposten ble hengt ut i Profil allerede i Bjørn Nilsens redaktørtid under vignetten Saksespark i 1961. «Her er det meningen at ondskapsfulle tilbøyeligheter skal blomstre», het det.

Merkelig belegg

Thons analyse av spillteoriene til Profil-redaksjonen er løse og inkonsistente. Dette får også konsevenser for hans famlende forsøk på å forstå spillteoriene i forhold til endringene av offentligheten. Han forsøker å se en sammenheng mellom den økede interessen for teatret i Profil og økende sosial mobilitet, utvidelsen av studentoffentligheten og Profil-kretsens forsøk på å kretse inn modernismen som en spiller-holdning. Men å være en spiller i diktningen er ikke nødvendigvis det samme som å være det i dagliglivet. Rollespillet i litteraturen blir altfor kjapt og direkte knyttet til det angivelige rollespillet i virkeligheten. Og Thon finner det ene merkelige belegget etter det andre.

Når f.eks. Otto Hageberg kommer inn på forsvarets russiskkurs, er dette noe helt annet enn et rent språkkurs, ifølge Thon. «Det var et forkledd etterretningskurs, også det et ledd i tidas maskespill.» (34) Kurset var et slags teater. Hagebergs russiskkurs blir et indisium på «den teatrale offentligheten» på den tiden. Men grensene mellom slike eventuelle maskespill og den nye rollespill-ideologien som en ny dikterposisjon forblir uklar i Thons fremstilling. For den skulle vel nettopp være noe annet enn det beståendes maskerte makt?

Når Thon så plutselig hevder at «Solstads og Haavardsholms litterære spillteorier oppløste ikke dikter-jeget, det ble snarere styrket og oppdatert», (103) er det like uformidlet. Han er også temmelig på jordet når han henfører denne spillteorien for Solstads vedkommende til Hans Skjervheims essay om Deltagar og tilskodar (stensil 1957, publisert i bokform 1960). Hans beskrivelser av Solstads posisjon på dette tidspunktet er ikke orientert i den etterhvert meget omfattende Solstad-forskningen, men får karakteren av ubegrunnet synsing - kanskje ut fra et ønske om på avantgarde-vis å komme med noe «nytt».

Maoistisk periode

Riktig ille går det når Jan Thon skal skrive om den perioden da han selv var redaktør. Angsten for å være selvopptatt er tydelig tilstede. Mye av plassen går med på å gi en allmenn fremstilling av «maoismen». Dette fører til at vi ikke får nøyaktige informasjoner om hvem som satt som redaktører i Profils redaksjon i tidsrommet i 1970 - 1981.

Det er derfor nødvendig å komme med følgende supplement: Redaksjonen i Profil blir anonym i nr. 5-1970, redaktøren er da Reidar Mathistad. I nummeret før er Hans Magnus Ystgaard oppgitt som ansvarlig redaktør, med Audun Briseid, Jan Carlsen, Morten Falck, Cecilie Løveid, Reidar Mathistad, Ottar Ormstad, Helge Rykkja og Odd Storesæter i redaksjonen.

Mathistad sitter fortsatt i hele 1971, men får med Martin Indregard som medredaktør fra nr. 1-1972. Han overtar alene i nr. 2-1972. I 1973-årgangen kommer Bjørn Brekke inn som redaktør. På slutten av året lages et trippelnummer som er satt ut til redaktørene Egil Henriksen og Anne-Tove Vestfossen, som sammen med en rekke andre står oppført i redaksjonen for 1974 med Brekke som redaktør. Profil har nå også fått en egen Bergens-redaksjon. I nr. 3-74 har Egil Henriksen overtatt som ansvarlig redaktør. Han fortsetter i -75 og -76. I nr. 2-76 kommer de to senere Profil-redaktørene Arngeir Berg og Jahn Thon for første gang på trykk i Profil, og Arngeir Berg overtar som redaktør allerede fra nr. 3-76. I -79 gir han roret til Jahn Thon, som fortsetter ut -81, selv om arbeidet delvis overlates til underredaktører. I -82 overtok Kirsti Grotmol og Asle Hermansen som redaktører. Thon er imidlertid inne igjen som redaktør for nr. 2-83. Så kommer et kort interregnum med «Nordisk Profil» før det «postmoderne» redaktørskiftet er et faktum høsten 1984, da Arne Stav og Morten Søby overtok som redaktører. De fleste av disse faktaopplysningene er ikke kommet med i Thons informasjonsfattige bok, vi får f.eks. bare vite at han selv var «redaktør rundt 1980». (166)

Thon selv

Hva gjorde så Thon selv i bladet på 70- og begynnelsen av 80- tallet? Han må betegnes som en meget aktiv skribent som etter et grovt overslag hadde ca. 110 sider på trykk i perioden -76-83 fordelt på et tyvetalls artikler. I tillegg kommer en rekke intervjuer. Det eneste som opplyses om denne formidable innsatsen serveres i en fotnote på side 179, der vi får vite at Thon i en artikkel fra 1976 - helt på linja - skilte mellom den «lidende» og den «ledende» arbeiderklassen. Det virker som Thon har satt alt inn på å realisere den jeg-oppløsningen Haavardsholm programfestet i Profil nr. 2-67 under tittelen: Jeg er ingen.

I beskrivelsen av den maoistiske perioden får vi høre lite om de debattene som tross alt fant sted. Thon hevder korrekt at Helge Rønning var en ikke-maoist som spilte en viktig rolle i diskusjoner. Men han var langt fra den eneste. I 1-76 svarer f.eks. Erik Berge, Atle Kittang, Ivar Larssen-Aas og Idar Stegane på Solstads utkjør mot deres artikkel i Kontrast 54 om norsk samtidslitteratur. De får svar av Jan Thon i 2-76, men forbigås i taushet i -95. Den såkalte «hoffpoetikk-debatten» berøres på en altfor inneforstått måte. Vi får ikke vite hvem som satte den i gang (Jan Bøhler) og hvilke synspunkter han hadde. Bøhlers innlegg i 5-78 er en oppsummering av hans dobbeltkronikk i Dagbladet samme år. Han får svar i Profil av - hvem ellers? - den ikke-eksisterende Jahn Thon. Hovedpunktet i den kritikken av maoismen Jahn Thon nå bekjenner seg til, er sakset direkte fra Bøhlers artikkel. Selvsagt uten kildehenvisning. Mens Thon i 1995 plutselig har oppdaget at «hele maoismen kan sees på som sluttpunktet for modernismens «spillvirkelighet», (163) så satte Bøhler allerede i -78 fingeren på at Solstad om og om igjen gjentok «at kritikerne var «småborgere» og derfor diskvalifiserte, mens han sjøl som har skiftet «klassestandpunkt» og blitt kommunist, med stor autoritet kan snakke ut fra hva som tjener arbeiderklassen. På denne måten fortsetter Solstad med sitt modernistiske, Gombrowicz-inspirerte rollespill fra 60-åra - bare at nå har det mistet den humoristiske spillkarakteren og blitt desto mer absurd. (Når skiftet du klassestandpunkt sist?)»

En kritisk artikkel av Kari Bøge og Arild Stubhaug i 1-79 burde være uomgjengelig i en beskrivelse av tidsskriftets historie, for her prøver de å knytte tråden tilbake til Profil i perioden 66-68 og fremhever Heggelund og Paal-Helge Haugen. De beklager at når en ser på det litterære landskapet, «ser ein at ein like godt kunne tru at Profil (66-68) aldri har eksistert». Men det har heller ikke deres artikkel, ifølge Thon. Resultatet av fortrengningen er formmessig stagnasjon, skriver Bøge/Stubhaug. Artikkelen bærer tittelen Angsten for ansvar og tar utgangspunkt i opprørets paradoks. Bøhler, Stubhaug og Bøge foregriper den oppmykning av maoismens litteratursyn en til en viss grad kan konstatere hos Thon og Knut Johansen senere i 79- årgangen.

Thon hevder at han «går utover» de forsøk som har vært gjort på å beskrive norsk maoisme, fordi han prøver å forstå maoismen både utenfra og innenfra samtidig. (155) Bøkene til Tron Øgrim, Harald Skjønsberg og andre som har beskrevet «maoist-diktaturet på 70- tallet» er snarere «styrt av behovet for en politisk selvbekreftelse enn ønsket om reell innsikt». (155) Men det gjelder altså ikke Thon selv. Forresten har han ingen henvisninger til den desidert viktigste publikasjonen om den norske maoismen, nemlig Terje Tvedts antologi «(m-l)».

Postmodernistenes Profil

Thon betegner i 1995 den postmoderne «forståelsesformen» som «logisk og rimelig». (214) Om han åpenbart ikke forstår så mye av postmodernistenes Profil, prøver han nå over ti år etterpå i det minste å være forståelsesfull ved å referere samvittighetsfullt. Slik har denne avsluttende delen blitt bokens mest etterrettelige - på en måte. For Thon var ikke like imøtekommende i 1984. Tvert imot - dengang bekjempet han redaktørskiftet med nebb og klør. På pressekonferansen beskrev Tron Øgrim situasjonen slik: «Jahn Thon kommer til meg og griner: Nå må Sentralkomiteen gripe inn!» Og man fikk ihvertfall kjørt en hetskampanje i Klassekampen. Avisen konstaterte på lederplass 26.10.84 at tidsskriftet var «overtatt av en guttegjeng med teoretisk bakgrunn fra Blinderns mer dekadente strømninger. De har gjort bladet om til forum for de mest forsofne delene av det intellektuelle småborgerskapet.» Da hadde Jahn Thon allerede latt seg intervjue i lørdagsavisen og beskrevet ideologien i det nye Profil som «menneskefiendtlig, eksklusiv og selvnytende». (KK 20.10.84)

Thon ser et problem i at han kan møte seg selv i døren, men fremholder at han har prøvd å «vende det personlige til noe positivt». (241) Han har skrevet en «studie av symbolsk makt», men nevner ikke sine egne utspill. «Samsvaret mellom sosialstruktur og mentalstruktur fyller mentalpolitiske funksjoner», heter det. For den «mentalpolitiske» analysen av hvordan Profil ble mottatt i 1984 er klar: Tidsskriftet «støtte selvsagt på motstand, uforstand og latterliggjøring, ettersom det så fullstendig brøt med norske vaner og tradisjoner».

Alternativt kulturprosjekt

Hvis man skulle trekke frem noe positivt i Thons bok, måtte det være analysen av Helge Rykkjas, Hans Magnus Ystgaards og Jan Carlsens avantgardistiske redaksjonstid i 1968 og -69. Thon beskriver det som «kanskje et av de mest spennende alternative kulturprosjekt som noensinne er utprøvd i Norge» (121). Dette er vel nå ukjent for de fleste; det er maoistene eller redaksjonen fra 1967-68 som huskes av de fleste. Men også her svekkes fremstillingen av et ukritisk forhold til Peter Bürgers avantgarde-teori som gjør det umulig for Thon å se sammenhengen mellom overgangen til maoismen og avantgarde-programmet om at kunsten skal omsettes i livspraksis.

Når denne boken til tross for sine fatale mangler likevel er blitt omtalt såpass utførlig her, er det for å godtgjøre at Thons bok ikke kan bli stående som en historisk fremstilling av et tidsskrift som på godt og vondt har satt avgjørende preg på norsk kulturliv. Til det er den for grotesk. Da Profil- medarbeideren Espen Haavardsholm utga litteraturhistorie på Gyldendal for en tid tilbake, ble det dokumentert så mange faktiske feil at forlaget valgte å trekke boken. Cappelen bør i dette tilfelle vurdere det samme.

Jahn Thon:
Tidsskriftets forståelsesformer - Profil og profilister 1959-89
Cappelen Akademisk Forlag 1995

Tidskriftets forståelsesformer: De 50 personene Thon har intervjuet gjengis slik at det er umulig å bedømme dem som kilder. Når dette kombineres med en kunnskapsløs og uetterrettelig bruk av offentlig tilgjengelig materiale, faller forsøket på en fremstilling av Profils historie sammen som et korthus.

«kunnskapsløs og uetterrettelig bruk av offentlig tilgjengelig materiale»

«Fossegrimens» betydning nedtones til det ugjenkjennelige av Thon

«Nå må Sentralkomiteen gripe inn!»

«menneskefiendtlig, eksklusiv og selvnytende»

Dag Solstad

Jahn Thon

Tron Øgrim

Georg Johannesen

Morten Søby

Espen Haavardsholm

Tor Obrestad

Jan Vold

Paal Helge Haugen