BOK Gerd Kvanvig: Det ekstraordinære hjertet.

Roman, 197 sider Cappelen, 1995

"Like Garbo in a late night Grand Hotel"

Det er de evige spørsmål Kvanvig former i årets utgivelse, "en moderne dannelsesroman" slik smussomslaget nøkternt og stikkordsmessig informerer: "om en ung kvinnes vei til en forsøksvis forsoning med sin egen søken."

Det ekstraordinære hjertet handler om jakten på menn, eget subjekt, drømmer og lykken. Disse temaene blir lesende, skrivende, tenkende og følende unge og gamle mennesker aldri ferdig med. La oss derfor ikke resignere, men heller konstatere at dannelsesromanen er kommet for å bli. Vi blir aldri kvitt den, og det er heller ikke ønskelig!

Angelika er romanens subjekt, en ung kvinne som på overflaten har alle kjennetegn på den selvsentrerte, blaserte bortskjemte overklassejenta som aldri blir mett på utvendig lykke. Uten økonomiske bekymringer cruiser hun verden rundt på hoteller, får seg leiligheter, jobber og treffer menesker. Når hun blir kei og lei, og rastløsheten tar overhånd, vimser hun avsted til neste verdensmetropol. Men også Angelika må hjem iblant, og da kommer sårheten og lengselen etter noe fastere til den overflaten hun surfer rundt på.

Angelika kretser innom voldsomme temaer før hun gradvis finner hjem, men slik er livet for de fleste av oss. Uten å gå i dybden, inn i kroppens hulrom og indre organer, kommer imidlertid ingen hjem, uansett kjønn, makt og status. Alt annet er kosmetikk og massemenneskementalitet.

Alle har vi ligget i vår mors liv, men ikke alle blir forløst for evig. Noen av oss må stadig gjenfødes.

Når Angelika nærmer seg de farlige temaene, viker hun ikke unna. Heri ligger romanens styrke. Ved å gå inn i de åpne sårene etter mutilasjonen og amputasjonen finner Angelika reiseveien som gir henne motstandskraft og utholdenhet. Dermed finner hun også balansen i sin egen søken etter Lykken i kampen mot en irriterende utviskende effekt, en opplivende viljeskamp som må gi resultater, men fremfor alt ro og erkjennelse.

Romanens billedbrud er konkret nok. Den kroppslige metaforikk er i sin enkelhet moralsk uforståelig, reflekterer Angelika når hun en tredjedels vei i romanen for første gang i sitt liv har en plan. Et foster skal imidlertid unnfanges, bæres frem og forløses, slik tanken og ordet. Den indre og ytre reisen Angelika som romans subjekt legger utpå er full av farer; trafikk og panikk, muskelsvinn og margspising. Overgangene er ofte abrupte, flyktige, men vitner om de muligheter som ligger i tankens transcendens og i musikaliteten. Overskridelser, Overgivelser og utallige overfarter gir romanen preg av svev og springende stemningsskifter med innslag av drømmesøvnefilmaktige sekvenser hvor Meryl Streep, Greta Garbo og Melanie Griffith dukker opp. Språket illuderer rastløsheten, men flyter aldri helt ut. Stilbruddene reflekterer Angelikas stemnings- og miljøskifter som dette stillbildet på hennes vei til Vegas:

"Hun tente opp en røyk og lente seg behagelig mot bilen mens hun forsøkte å legge gresshoppenes forførende kalling inn i seg, og sin egen mangel på menn i musklene ut i ørkenvinden som var varm og nær."

Det ekstraordinære hjertet er legemliggjøringen av Angelikas søken, sånn sett har forfatteren funnet en romantittel hun kan stå inne for.

Men et hjerte av den substans Angelika etterhvert kommer til at hun trenger, gror ikke frem av seg selv.

Gerd Kvanvigs debutroman er en sanselig reiseskildring med lukter og lyder i rikt monn. Når forfatteren lar sin heltinne jet-pendle over halve kloden uten at leseren henger seg unødig opp i uvesentlighetene, men heller lar de "filmatiske feilslagene" illustrere den påtvungne oppjagetheten, viser fortellergrepene at hun har lykkes i å holde fast på noe som samler trådene og syr sammen sårene etter knivene og skalpellene. Angelikas målrettethet med musikken i ryggraden vedlikeholder grunntonen i variasjonene som den performative disiplin i overganger og overskridelser. Romanen holder hva den lover, hvilket er nærmest oppsiktsvekkende for unge romandebutanter. Med så svære temaer som uterus-syndromet hos kvinnelige forfattere avstedkommer (misforstå meg rett!), er det bemerkelsesverdig at en ung debutant mestrer sine grep - mellom verdensaltet og jordens indre - slik Gerd Kvanvig har fått til med selvsikker og betryggende språkføring.

Når forfatteren viser at hun kan hente seg inn gjennom sine kompositoriske grep, slipper man samtidig og moralisere over vimsebærtenes hang til ungpikesvermerier. Moralen er uforståelig enkel: "When a Woman needs a Man". (Gjett hvem som satt og ventet da Angelika tok det siste skrittet mot trappen?)

OLE TEXMO

Artikkel automatisk generert, 09/11-95, kl. 14.52 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.