![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Du var så vakker over meg
Roman
Samlaget 1995
Sex og vold kan faktisk være kjedeligLiv Nysteds siste roman tar for seg et sado-machoistisk forhold hvor den ene parten, Eva, ikke har noen tidligere erfaring med denne formen for begjær. Hun er tiltrukket av, og tenner på, mannen som ydmyker henne, men opplever etterhvert at rollespillet går for langt, at hun må trekke seg ut. Løsrivelsesprosessen er vanskelig, men nødvendig. Tematikken er interessant nok, kjedsomheten, eller snarere oppgittheten, melder seg likevel tidlig, personene virker todimensjonale og er ikke i stand til å engasjere leseren utover at de provoserer frem en og annen nedlatende latter. Romanen er skrevet i første person, det er Eva selv som foreller om forholdet til en mann som stadig tøyde grensene mellom ren fornedrelse og lyst, som tok fra henne selvkontrollen. Formen er «ærlig», rett fra leveren, i den grad at Eva ustanselig snakker om å være kåt og å «knulle». Eva er kåt nesten hele tiden, heldigvis er hun en mester på mastrubasjonens område, men for leseren blir det etterhvert ganske enerverende med alle fingrene og dildoene som stadig går inn og ut. Vi får desverre ikke noen dypere forståelse av konfliktene i henne selv om hun er så «frigjort» og «moderne» at hun tør fortelle om de mer primitive sidene ved sex.
På mange måter fremstår Evas fortelling som en irriterende kryssning mellom teksten på såkalt frekke T-skjorter som selges på gaten i nedre del av Karl Johans gate og en bestemt type «erotiske» filmer med glossy fotografi, distinkt åttitalls dekor og heltinner, gjerne spilt av halvkjente såpeoperastjerner, feks Shannen Doherty, som kjeder seg så mye i et konvensjonelt forhold at de lar seg trekke inn i et nett av farlige lyster og krefter som de snart mister kontroll over, til slutt kommer de selvfølgelig ut av det slik at de senere kan fortelle sin pikante historie til alle som gidder å høre på. Evas fortelling er så preget av platte formuleringer og refleksjoner at hun kunne ha snakket i evigheter uten å ha tilført historien noen dybde, at hun har en forkjærlighet for setninger som begynner med «Og» og «Men» gjør ikke saken bedre. Vi tilbys livsvisdom av kaliberet «… ein skal forfølge sine mål, ikkje gi opp, og ein uengasjert orgasme er betre enn ingen orgasme.» Sitatet er en av de mange «klubbstatuttane» til «gjengen» - Eva har øyensynlig ingen venninner men vanker sammen med et mangehodet kvinnelig troll som heter «gjengen», medlemmene fremstår aldri som enkeltindivider. Samtlige aktører fremstår som overfladiske, selvopptatte inkarnasjoner av alt som var galt med jappetiden, det er svært vanskelig å engasjere seg i disse menneskenes problemer, og føle med dem. Eva hevder at hun ikke liker å ha fordommer men hun er ingen påfallende tolerant person; «Eg har alltid mislikt tvilarar.» «… er det noe eg mislikar så er det veldedighet.» Hun forakter alt som kan forbindes med småborgerlighet, folk som drikker farris på nachspiel, som kjøper klær fra Ellos, som ikke har kontroll over vekten sin, som er gift, har barn og dårlig råd. Hun er så spesiell at hun misliker trivialiteter og selvsagtheter. Eva faller for menn med dyre silkesjorter, hun har stor sans for Rohypnol, hun synes pasta til middag er lite raffinert, og hun er usedvanlig flink til å fremheve positive sider ved seg selv ‡ la «Er det noe eg kan så er det å snakke for meg …» Det er ikke enkelt å ta Eva og problemene hennes alvorlig.
Etterhvert som Eva mister kontrollen og stadig må bortforklare for seg selv og leseren at fasaden slår sprekker kan all den selvgode tomheten tolkes som symptomer på mennesker og et samfunn i krise, at plattheten er et bevisst selvbedrag, en overlevelsesmekanisme. Men, teksten gir aldri klare tegn på at det er meningen at vi skal lese ut en slik forståelse mellom linjene.
TONE VELLDAL
b.t: DU VAR SÅ VAKKER OVER MEG : Inn og ut er like langt.