Hotell Norge

Roman, 328 s.

Gyldendal

Ikke denne gangen heller

Tomas Espedal tar 90-tallet på pulsen, men kommer aldri lenger enn til Bergen. En kaotisk roman om motbydelige og uinteressante halv-intellektuelle som kjeder seg.

Men nysgjerrigheten forsvinner raskt, for selv om Espedal starter friskt med Kundera-aktige filosofiske utlegninger, så flyter det hele snart ut i kaos og hjelpeløse, forvirrede banaliteter om den såkalte endetiden vi lever i. Det virker som om Espedal har samlet sammen alle notatene sine om den bergenske urbanitet på 90-tallet til en romanlignende sak på over 300 fyldige sider.

Et av de mest iøynefallende trekkene ved boken er forfatterens manglende evne til å skape levende karakterer. Det finnes ikke en eneste troverdig, menneskelignende person i denne romanen, som minner om for eksempel Whit Stillmans siste film, Barcelona, som skildrer velartikulerte, motbydelige mennesker som kjeder seg. Hos Espedal fungerer både handlingen og romanpersonene som en håpløs ramme rundt de mest hårreisende usannsynlige dialoger. Stive pappfigurer, det være seg boksere, taxi-sjåfører, forfattere, politikere eller studenter, som helt umotivert buser ut med likelydende, uendelige monologer som kretser rundt lykken, kjærligheten, sjelen, reklamens makt, døden osv. En slags muntlig eksamen i metafysikk for de proporsjonsløse 90-årene.

Hotell Norge er kanskje mest av alt Espedals iscenesettelse av sin egen outing: «Vel, vår venn Erling er som vi forstår, ingen filosof. Men han gjør seg sine tanker. Han hører en poptekst her, ser et fjernsynsprogram der, leser et essay eller en roman, studerer avisartikler. Alt dette setter han sammen til det ligner en oppfatning, eller enda bedre, til det nærmer seg noe så omfattende som en livsanskuelse.» Eller: «Jeg tilhører en krets av intellektuelle. Vi kjeder oss. Vi sitter inne med en hel del kunnskaper. Vi vet imidlertid ikke hva vi skal bruke dem til.»

Det finnes en ørliten mulighet for at Espedals prosjekt er tvers igjennom ironisk, slik Bret Easton Ellis påstod om American Psycho, men jeg tviler på det. Espedal kommer med kraftige utfall mot mer eller mindre gjenkjennelige personer i den vulgariserte norske offentligheten. Han skjeller ut både kunstnere, kulturarbeidere, reklamebransjen, TV 2, festspillene, politikerne og de intellektuelle, utbrudd som kunne hatt sin misjon på kronikkplass, men som i romanform trenger noe bearbeidelse, for å si det mildt. Hotell Norge fremstår som en strukturløs tekstmasse full av sitater fra verdenslitteraturen og en en pretensiøs strøm av innforstått name-dropping. Espedal skjeller ut alt og alle, men fremstår selv som et pinlig eksempel på dette krampe-norske skillet mellom den gemene hop og den like gemene intelligensia. Det hjelper ikke at han glimter til med snertne formuleringer og god flyt i språket når mesteparten av romanen består av abstrakte og ofte banale resonnementer som bare en jålete minoritet av det romanlesende publikum vil kunne svelge. Man får den gode, gamle Jan Kjærstad-følelsen og koser seg med enda en forfatter som lider under se-hvor-flink-jeg-er-syndromet.

For norske samtidsforfattere er gjerne et menneske uinteressant som romanperson hvis han eller hun ikke har en eller annen dille. Helst skal man ha en mengde irrasjonelle fobier for å bli tildelt rollen som romanfigur. Slik er det også i Hotell Norge, uten at disse fobiene fungerer som annet enn snodigheter som skal være interessante i seg selv. Og som en liten digresjon: Når det blir opplyst at gradestokken viser 33 grader i skyggen, i november, i Bergen, så krever jeg en slags forklaring.

Hotell Norge er Espedals fjerde roman og den første på fire år. Jeg kan ikke skjønne annet enn at han har et noe begrenset register å spille på som forfatter. Det er ikke mye som stemmer i denne romanen. Først og fremst er fortelleren en pratmaker som med sin ordgyting klarer å abstrahere ethvert tema. Dessuten er kronologien et usammenhengende rot. At trykkfeilene florerer er vel helst forlagets ansvar, kanskje også de elementære kommafeilene. Og egennavn bør være riktig stavet (Juliette «Binochet», «Almovodar»).

MIKAEL GODØ

BT: TOMAS ESPEDAL: Legger listen høyt. For høyt.

Artikkel automatisk generert, 15/10-95, kl. 14.38 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.