[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

ABSTRAKT EKSPRESJONISME

Kan de siste års kunst forstås post-historisk, som en kunst som boltrer seg i postmoderne fryd, i et fritt spill på tvers av media, genrer og ideer? I alle tilfelle er det for kunstnere som for publikum alltid noe forsinket, utspekulert og desperat ved dagens samtidskunst. Jay M. Bernstein er professor i filosofi ved University of Essex, - opptatt av forholdet mellom filosofi og estetikk. Han besøker i disse dager Oslo som gjesteforeleser og tar opp abstrakt ekspresjonisme i Morgenbladet.

Kunsten er viktig - og fullstendig impotent

Den beste forklaringen på stotrende utålmodighet i postmoderne kunst - samme hvor vellykket den måtte være - er å si at den er forsinket, har kommet for sent.

AV JAY M. BERNSTEIN

Dagens kunst overskygges fremdeles av det siste selvsikre og vellykte utbruddet av høymodernistisk kunst: abstrakt ekspresjonisme. Jackson Pollock, Wilhelm De Kooning, Mark Rothko, Clifford Still, Robert Motherwell og Adolph Gottlieb representerer en milepel i modernistisk kunst, - en prestasjon man ikke helt kan sette tilside, som fortsatter å inspirere og fungere som målestokk for en rekke kunstnere.

Vulgaritet og død

Kunsthistorikeren og kritikeren T. J. Clark har nylig søkt å revurdere abstrakt ekspresjonisme for derved, riktignok midlertidig, å oppløse den blokkeringen den representerer. Den beste måten å gjøre dette på er ifølge Clark å finne et nytt begrep som kan beskrive og vurdere abstrakt ekspresjonisme. Betegnelsen han tror best griper det historisk særegne ved retningen, er «det vulgære». Noe kan kalles vulgært, på den ene side fordi det har en eller annen nedrig eller absurd visuell egenskap som viser til dets eksistens i en spesiell samfunnssfære. På den annen side, hevder Clarke, er vulgaritet en av dødens former - døden på et vis blandet med livet.

Overraskende nok er Clarks forslag både tiltalende og treffende. Er det ikke noe ganske enkelt vulgært ved Pollocks store lerreter? Fremstår de ikke som om de var bestilt av en designer til veggene hjemme hos de nyrike som har dratt med seg sin småborgerlige smak? Passer ikke ordet «vulgær» til og med bedre enn «sublim» for å beskrive et maleri av Still - eller et av De Koonings «Kvinne»-malerier. Kanskje blir vi mindre grepet av Barnett Newmans berømte «zip»-malerier - med ensfargede felter der to eller tre tynne striper løper nedover med ujevne melomrom - fordi de ikke er vulgære nok. Og denne betydningen av det vulgære, som et uttrykk for død blandet med liv, griper nøyaktig den knugende fortvilelsen i Rothkos store, mørke lerreter.

Samfunnets abstraksjon

Å oppfatte kunstverk innenfor abstrakt ekspresjonisme som vulgære, burde gjøre noe med vår kritiske følsomhet og få disse maleriene til å virke mindre overveldende og avskrekkende. Selv uten alle detaljene han fremskaffer, har Clarks forslag tyngde og gir innsikt. Uten å betvile det kritiske potensiale i Clarks ideer, som er vel verdt å ta vare på, går han desverre glipp av noe grunnleggende ved den abstrakte ekspresjonismen, - noe som får etterfølgerne til å fremtre som tiden har løpt fra dem. For å få frem hva som er galt i Clarks refortolkning, kan det være nyttig å nærme seg abstrakt ekspresjonisme fra perspektivet til T.W.Adornos kritiske teori. Adorno er best kjent som forkjemper for den andre Wienerskole; Bergs, Schönbergs og Weberns musikk; men de samme grunnidéene kan brukes til å fortolke høymodernistisk malerkunst.

Kjernen i Adornos filosofi er ideen om den moderne verden som grunnleggende avmystifisert, som berøvet guder og verdier. Årsakene til avmystifisering og meningstap er ikke vanskelig å få øye på: fremveksten av moderne vitenskap og teknologiens ekspansjon; spredningen av kapital og den påfølgende rasjonaliseringen av stadig nye områder av livet. Ifølge Adorno har disse prosessene til felles at de abstraherer fra de grunnleggende sansemessige særegenhetene som utgjør vår livsverden og tvinger dem inn i sjablongmessige mønstre: abstrakte former og prosedyrer. I vitenskapens tilfelle er de abstrakte formene matematikkens, i økonomien er det pengeformen, i institusjoner er det abstrakte prosedyrer i byråkratiske beslutninger. Den gang Baudelaire betraktet attenhundretallets Paris slo han tørt fast at det moderne liv selv har blitt abstrakt. Hvis det fortonte seg slik for Baudelaire, hvordan må det ikke fortone seg for oss?

Modernistisk kunst

Modernismen - i maleri, litteratur, musikk og drama - bekjemper samfunnsmessig abstraksjon ved hjelp av kunstnerisk abstraksjon; abstrakt ekspresjonisme bekjemper samfunnsmessig avmystifisering gjennom en videre avmystifisering av kunsten. «Det som vagt kalles abstrakt maleri», hevder Adorno, «bevarer spor av den tradisjonen det ødelegger. Vi får et glimt av denne kontinuiteten ved å betrakte tradisjonelle malerier. I den grad vi ser dem som bilder av - snarere enn som kopier av - verden, er de «abstrakte»». Modernistisk kunst avskaffer den tilvante konkretheten som utgjør vårt dagligliv, og skaper en annen konkrethet, - et bilde eller en erfaring av hva selve det konkrete og empiriske består i.

Abstrakt ekspresjonisme utrykker på sitt beste hva selve det sansemessig partikulære kan være: det å ha tyngde og tydelighet - betydning - i seg selv. Dette «i seg selv» står i motsetning til det universelle «for oss» i et rasjonalisert samfunn - all tidligere kunst innbefattet. Dette stemmer med den formen for abstraksjon som slike malerier representerer: deres abstraksjon fra genre, representasjon og symbol, men også fra «erindring, assosiasjon, nostalgi, legende, myte», som Barnett Newman har kalt «redskapene i det moderne, europeiske maleri». Straks tvilen om at de samfunnsmessige idealer og verdier kun er subjektive, vil enhver slik kunst, samme hvor gode hensikter den måtte ha, samtidig fornekte malekunstens egenverdi. Gjennom abstraksjon settes kunstverket fri (blir autonomt) til å kreve sin rett - overfor verden.

I dette henseende virker Rothkos berømte uttalelse om «intimiteten» i hans egne kunstneriske mammutverk riktig, i motsetning til alt pratet om Gud, transcendence og teologi i den abstrakte ekspresjonismen: «Jeg ønsker å være svært fortrolig og menneskelig. Å male et lite bilde er å plassere seg utenfor sin egen erfaring, å se på erfaringen som et stereoskopisk bilde med forminskelsesglass….Hvis du derimot maler et større bilde, er du i det. Det er ikke noe du kontrollerer.»

Det som utmerker kunstverk innenfor abstrakt ekspresjonisme, er deres sansemessig partikulære egenskaper. Det er vår manglende evne til å abstrahere fra disse verkene som gir dem deres særlige objektivitet og kraft. Likevel har de fått denne objektiviteten og kraften gjennom abstraksjon, gjennom en form for kunstnerisk grusomhet. Og det er denne grusomheten - å skape gjennom å negere - som gir disse bilde deres autentisitet, men også gjør at de nærmer seg den vulgære døden-i-livet bemerket av Clark. Bildene gir «livet» tilbake til det sansemessig partikulære ved å sette tilside alt vi vanligvis ser på som tilhørende livet.

Grusomhet og antikunst

Elementer av grusomhet, antikunst og abstraksjon i seg selv er nøkkelen til forbindelsen mellom De Koonings rene abstraksjoner og hans angrep på såvel kunsten som på publikum i hans «Kvinne»-malerier. En stadig fristelse og skjebne i abstrakte ekspresjonisme er at elementet av grusomhet og antikunst kan gå tapt og miste sin abstrakte karakter - sin negativitet. Dermed kan de bli enten kjedelige og gjenkjennelige eller innsmigrende vakre, slik Pollocks berømte «Lavender Mist». De Kooning kjenner faren og bruker effekter som er mer foruroligende enn selv Soutines døde dyrekropper for å iscenesette abstraksjonen. At disse verkene selv er «avbildende», viser abstraksjonens preg av anti-kunst, det faktum at deres negativitet er satt opp mot både samfunnets og kunstens egen abstraksjon. Uansett om de er fulle av kvinnehat, er De Koonings «Kvinne»-malerier i realiteten dødsmasker, den abstrakte ekspresjonismens maleriske momento mori.

Negasjonsprosessen i slike bilder, uttrykker selve meningen ved kunstnerisk abstraksjon. Det viser til prisen man må betale for å overskride avmystifiseringen av kunsten og verden gjennom å videreføre den, dvs. gjennom enda et bidrag til avmystifisering - til negasjon. Kunsten kan ikke unndra seg det tiltakende meningsgtapet som har oppstått utenfor kunsten. Å oppnå autensitet og autoritet ved å påkalle døde guder og tapt mening fra kunstens område, er for naivt og anakronistisk. Men nesten alle mulige meningssammenhenger er underkastet dette påbudet, innbefattet tidligere estetiske former og alle slags arkaiske og primitive bilder fra det kollektivt ubevisste, som abstrakt ekspresjonisme selv gjerne viste til. En kan i dag bli sjarmert av Klees og Gottliebs piktogrammer, men deres konvensjonalitet - mytiske karakter - er uunngålig. Autensitet uten grusomhet er ikke lenger mulig. De Koonings parodiske kvinne er et kutt med skalpellen påført med et smil.

Heroisk og tåpelig

Hvis ikke positive meningssammenhenger utenfor kunsten kan siteres, er kunsten tvunget til å sitere seg selv - noe som viser seg i dens videreføring uten annet enn andre kunstverk til å understøtte denne selvsiteringen. Det slike kunstverk tilbyr oss er å erfare hverdagslivets fravær av erfaring. Men den erfaringen som kunsten tilbyr er skinn, illusjon. Den referer ikke til noe i verden. På denne måten å være henvist til illusjon, gjør den modernistiske kunsten avmektig - den er verken i verden eller helt utenfor verden. Likeledes gir den etter for et bestemt syn på «kunst», en type selvforherligende holdning, som er en nødvendig side ved en kunstnerisk praksis som ønsker og lover mer enn bare kunst. Løftet om mening, om menneskelig lykke - som ved å smøre maling på lerret befinner seg i den estetiske illusjonens rom - er skammelig og latterlig. Abstrakt ekspresjonisme innbyr til, og tar på seg byrden ved, et slikt løfte, og blir derved heroisk, selvopptatt, selvhøytidelig, tåpelig og kitsch - alt på samme tid. Sammenstillingen av disse begrepene - kanskje det vulgære selv - utgjør meningen ved vår samtid, og ikke bare ved kunsten.

Kunsten er viktig - og fullstendig impotent. Dette får kunsten til å likne de personene som har slike kunstverk på veggen. Fordi makten nå ligger i upersonlige prosesser snarere enn hos individer, er selv borgerskapet blitt småborgere: selvhøytidelige uten reell makt - vulgære. Denne typen kunst har nå blitt en vare.

«Estetikken er i dag», hevder Adorno, «ute av stand til å forhindre at den blir en nekrolog over kunsten.» Men idéen om kunstens død er en helt annen enn den kunsthistorikeren Clark forestiller seg. Han tror billedkunsten har avgått ved døden fordi den - i sine rent visuelle egenskaper - ikke lenger kan gi uttrykk for våre høyeste idealer. Og selv om dette er å slå fast akkurat hva som har skjedd, ser han ganske enkelt bort fra det faktum at abstraksjon i kunsten har sitt nøyaktige motsvar i abstraksjon utenfor kunsten. Derfor er det som står på spill i kunsten ikke kunsten selv, men selve vårt forhold til verdens sansemessige individualitet. Abstrakt ekspresjonisme gir oss tilbake ideen om et autentisk, kroppslig, sanselig forhold til verden.

Postmodernismen

Vi kan nå vende tilbake til spørsmålet om postmodernismen har kommet for sent. Abstrakt ekspresjonisme oppnådde sin posisjon ved å videreføre den abstraksjonsprosessen som ble påbegynt av impresjonistene, post-impresjonistene og kubistene. Abstraksjon har vært kunstens middel til å bevare verkenes autentiske, ikke-konforme karakter - en protest mot det abstrakte liv i mer enn et århundre. Postmodernistisk kunst kan gjøre kunstverkene autentiske bare ved å fortsette på samme måten. Men problemet er at det mest åpenbare utgangspunkt å abstrahere fra, gitt abstrakt ekspresjonisme sluttpunkt, er selve det sansemessig umiddelbare! Dette har nettopp skjedd i minimalisme, konseptkunst eller Pop Art, - selv om det finnes unntak som holder håpet og kunsten levende. Men hovedproblemet gjenstår.

For at kunsten skal kunne utvikle seg videre må den bli like hensynsløst grusom som abstrakt ekspresjonisme var. Men ved å gjøre dette har den imidlertid en tendens til å gi opp det sansemessig partikulære og derved oppgir den det som har gjort den kunstneriske protesten mot moderniteten så vital, viktig og unik. Som en følge av dette leder postmodernismens suksess og feilslag oss uunngåelig til å erindre Pollocks storslåtte malerier, Stills pseudo-heroiske, De Koonings skjelvende vibrerende, det intellektuelle raffinement i Newmans «zips» og Rothkos massive bilder - stirrende - med endetidens mørke og håp.

Oversatt av Geir O. Rønning

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Opinion | Kritikk | Ute & Inne ]
Artikkel automatisk generert, 01/10-95, kl. 19.06 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.