BOK Einar Már Gudmundsson Universets engler

Cappelen, 1995

Et spaltet sinn i en kald verden

Det gjør vondt å lese Universets engler, Einar Már Gudmundssons prisbelønnede roman om den schizofrene Páll.

Fortelleren i Universets engler heter Páll, og han er død. Ingen burde skrive livshistorien sin før livet er over, påstår Páll, og selv har han tatt konsekvensen av dette. Etter å ha gjennomlevd førti strevsomme år i en verden hvor «samfunnet er som en samling glade unger der ingen blir stående igjen ute i kulden» tar Páll farvel og melder overgang til det hinsidige, hvor han sitter og skriver ned historien om livet sitt, som startet den dagen Island ble medlem av NATO, 30. mars 1949. Natten før hadde moren hans en drøm om fire velskapte, høyreiste hester som hun følte var i fare, og som hun måtte redde, siden de var hennes. Hestene løper av sted, men en av dem blir liggende etter. «Den løp i ring og oppførte seg merkelig. Så ville også den legge på sprang, akkurat som de andre hestene, men den bare snublet og falt. Da mamma nådde bort til den, lå den død på bakken.»

Det skal ikke så mye fantasi til for å skjønne at Páll er denne hesten som blir liggende etter, hans livsløp blir ikke slik både han og foreldrene hadde forestilt seg. I løpet av ungdomsårene og tidlig voksen alder utvikler han seg til å bli en av dem som også i vår moderne, høyt utviklede verden blir behandlet som kriminelle og smittsomme spedalske: Páll får diagnosen schizofren og blir plassert på det slottslignende galehuset Kleppur oppe i bakkene over Reykjavik. «Saken var klar; noen prøvde å spenne bein under meg.»Páll mister stadig oftere kontroll over sine egne handlinger.

For meg var ikke den første delen av Universets engler noen eksepsjonell leseropplevelse. En mengde karakterer kommer inn i handlingen, men de blafrer fordi, som snodige anekdoter. Forlaget beskriver Gudmundsson som «en vilter humorist, en eksponent for en helt sær-islandsk grotesk-magisk realisme, som lett skjærer over i det surrealistiske.» Resultatet av en slik skrivestil kan lett bli at hele Islands befolkning består av halvgale bygdeoriginaler, slik at det blir vanskelig å få øye på de virkelig gale. Og selv om det er flust med humor og tragedie i denne første delen, så blir ikke romanen virkelig gripende før et stykke ut i handlingen, etter at Páll er blitt en av de utstøtte, en av de sinnssyke.

Gudmundsson fører oss inn i den schizofrenes forestillingsverden, ikke bare Pálls, men også de andre pasientene på Kleppur: Viktór, den distingverte mannen som kan Shakespeare utenat og som tror han er Hitler; Beatle-Oli, som er bitter fordi han aldri har fått æren for å å skrevet sangene til Beatles; og Pétur, som finner ut at han kan kinesisk og har skrevet en doktoravhandling om Schiller ved Universitetet i Peking.

Universets engler minner ikke så rent lite om Gjøkeredet. De gærne har det godt - iblant. De lever i sin egen verden. Og så blir de «friske» og skrevet ut, for å ende opp på gaten eller i en trygdebolig hvor de brytes ned av ensomhet og venter på det neste tilbakefallet.

En av legene på Kleppur, som forresten ikke er av det lystige slaget («Han går rundt med oss på skuldrene»), sier at schizofreni her dype røtter i nasjonalsjelen, at all denne troen på alver og vetter, spøkelser og troll er schizofreni.

Gudmundsson gir ingen svar, han retter heller ingen moralsk pekefinger mot helsemyndighetene, slik det ble gjort i Gjøkeredet. I stedet går han inn i den sinnslidendes verden og viser frem det poetiske og vakre, det halsbrekkende morsomme, og det smertefulle. Det gjør vondt å lese Universets engler.

Det er visstnok sin egen brors skjebne Gudmundsson skildrer, men er det ikke også på mange måter et portrett av «dikteren», den som hele tiden skal finne på historier og bruke sine ytterste krefter på å lage alternative virkeligheter eller få oss til å se ting som vi vi vanligvis ikke ser? Og kanskje er det ikke bare dikteren som misunner de gale? «Vi er alle like for Guds åsyn, selv om vi er syke. Vi er engler. Universets engler», sier Páll.

Mikael Godø

Artikkel automatisk generert, 01/10-95, kl. 19.07 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.