Roman, 258 sider

Cappelen

Så feil kan man ta

Anne Holt har rett og slett ikke format til å behandle vesentlige spørsmål litterært. Krimdronningen er en bløff.

Egentlig, sa han og stirret rett på henne. Egentlig er du min fangevokter. Dette er et jævla fengsel!

Da så bestyrerinnen på Vårsol Barnehjem, Oslos eneste oppvekstinstitusjon for barn og unge, noe hun i løpet av sine treogtjue år i barnevernets tjeneste aldri tidligere hadde sett. Under guttens svarte smale øyenbryn gjenkjente hun det som så mange fortvilte voksne bar på; mennesker som var fratatt sine barn og som slo henne i hartkorn med resten av det offentlige byråkratiet som forfulgte dem. Men Agnes Vestavik hadde aldri sett det hos et barn.

Hat.»

Tolvåringen Olav blir mot sin vilje plassert på barnehjem. Etter noen uker blir Agnes funnet myrdet på sitt kontor. stedgranskning og den innledende etterforskning gir få holdepunkter, men ettersom handlingen skrider frem, viser det seg at mange kan ha hatt motiver. Førstebetjent Hanne Wilhelmsen leder an, godt hjulpet av sine medarbeidere Billy T og de ferske betjentene Erik og Tone-Marit.

Den tekniske etterforskningen drives på profesjonelt vis, men hypotesene og teoriene blir det kreative utslaget som innsnevrer mordkandidatene som objekter for nærmere granskning.

Holts første bok kalte hun politiroman, den andre kriminalroman, mens denne siste boken om Hanne Wilhelmsen, Billy T og deres kolleger kaller hun bare roman. Demonens død er altså den tredje i rekken, men skiller seg ikke nevneverdig fra de to foregående i form. Tematikken dreier seg i hovedsak om etterforskningen, men forfatteren faller for fristelsen til å flette inn hovedpersonenes privatliv på en måte som sikkert er ment å krydre, men som ikke gir noe vesentlig tilskudd til romanen. Demonens død er heller ingen roman om barnevernet, slik mange lesere blir forledet til å tro. Forfatteren er minst av alt kritisk til barnevernets virksomhet, og lever da også fett av denne instansen ved siden av sin forfattergjerning.

Personskildringene er relativt overfladiske. Vi har alle vårt og stri med, skjulte historier, løgner og underslag - samlivsproblemer! Når denne romanen ikke blir vellykket tiltross for både politisk korrekthet og valg av åsted for forbrytelsen, skyldes det at Holt har en masse hun vil mene noe om, men ikke tør å trenge inn i. Man kan knapt forvente at kommunens advokat i barnevernssaker ønsker å være særlig kritisk innstilt til sin arbeidsgivers virksomhet, og hvorfor må Holt cruise over ulike temaer som lesbiske pars adopsjonsrettigheter, anoreksia og andre tidsriktige problemstillinger, når hun kun benytter disse som tilsetning uten smak? Det hele blir temmelig flaut; språket middelmådig , storyen uengasjerende og man sitter igjen med den beklemmende følelsen av at krimdronningen er en gedigen forlags- og markedføringsbløff.

Holt går aldri under huden på sine romanpersoner, litt kjekling her og der, underliggende erotiske hentydninger som sikkert skal pirre leseren, men som blir for platte. Romanens eneste vellykkede grep er Olavs mors stille beretning; denne fortellerstemmen gir boken en anelse sjel, men når romanens hovedperson, førstebetjenten ansikt til ansikt med moren får innblikk i tragedien, forflates fremstillingen av forfatterens manglende evne til å gi dialogene liv, og leseren kommer heller ikke «MBD-tilfellet» Olav nærmere. MBD står for Meget Besynderlig Diagnose, en karakteristikk som kunne passe på hele dette romanprosjektet. Det holder ikke å touche innom en rekke følsomme områder bare for å fylle 257 sider med kriminalromanstoff. Hvis forfatteren virkelig ønsker å skrive om viktige spørsmål, kunne hun vurdere å skifte genre. Da kunne Holt kanhende få testet sitt mot, integritet og mulige talent, slik Elin Brodins forrykende egasjement i nittiårenes hittil mest uortodokse kriminalroman Papirdukker vitner om.

Krimromanen er grei nok, akkurat som potetgull og cola, men etter 256 sider med stadig skiftende vinklinger, pludrende lissom-intriger og støyende dialoger, blir det som kunne ha vært en original og tankevekkende slutt, et åpent (?) moralsk-eksistensielt spørsmål, istedet en uinteressant offerhandling.

Holt har neppe format som forfatter til å behandle vesentlige etiske spørsmål litterært, og som demonens advokat blir hun neppe salig av sin blinde tørst etter rettferdighetens død i høstregnet.

Ole Texmo

bt: ANNE HOLT: Grei roman som minner om Cola og potetgull.

Artikkel automatisk generert, 01/10-95, kl. 19.07 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.