[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

BOKKRONIKKEN Århundrets historiske paradigme

DANILO KIS (1935- 89) Hans livs ideal var å føle seg overalt som fremmed eller om ikke annet som fordrevet. En slik forfatteridentitet, dette mangfoldet har en juvelverdi for kunstneren. En slik identitet fødes i veikrysset.

AV JASMINA KADRIC

Danilo Kis' by, som på serbisk heter Subotica og på ungarsk Szabatka, med dette fortegnet, med denne determinismen, på den jugoslavisk- ungarske grensen, finnes der først og fremst for å vitne om denne dobbeltheten, om disse språk- , historie- og kulturtvetydigheter, og om det faktum at ingenting er tilfeldig i forfatters skjebne, ikke engang stedet han er født, skriver Kis om sin fødeby.

Danilo Kis' liv er en typisk middeleuropeisk sosialrealistisk forfatterbiografi. For forfatteren som betegnes som middeleuropeisk eller føler seg selv som sådan, lever som oftest enten i eksil (Milosz, Kundera, Skvorecki), er marginalisert eller sitter i fengsel. En slik skjebne hadde også Kis, som etter endt studium i Beograd og noen bokutgaver valgte å leve i utlandet, noe hans lektorvirksomhet ga ham mulighet til. For etter rabalderet med Et gravmæle for Boris Davidovitsj trengte han fred for å kunne fortsette å skrive. Og hva spilte det for rolle, når man er i stand til ikke å bukke under «syntaksens fordrevenhet, eksil». Når man råder over en bevissthet om at man skriver ikke bare med ord, men også med hele sitt vesen, med sitt etos og mytos, med sine erindringer,og tradisjonen, med kulturen, med språkassosiasjoner. I Strasbourg skrev Kis Have, aske, i Bordeaux Et gravmæle for Boris Davidovitsj 1976, i Paris oppsto De dødes encyklopedi 1984.

I Beograd hadde Kis skrevet Psalm 44, og Timeglasset, 1972. Et poesialbum, kronen på en familiesyklus. «Timeglasset gir gjenklang lik storslagne orglers vox humanum», skrev den amerikanske forfatter Edmund White om Kis' trilogi. Timeglasset er trilogiens sluttakkord, begravelsen av den forsvunne faren, en overveldende messe over holocausts aske.

I et brev fra Bordeaux skriver Kis om sine stridigheter med franske intellektuelle og om Aragons idioti «som har skrevet en av de mest sinnssyke setninger en forfatter noensinne har skrevet» («Vi betrakter Stalin som større enn Shakespeare, Rimbaud, Goethe, Pusjkin») for å tilføye på slutten av brevet: «Her drikker jeg gode viner og lider av logorologia (logor: leir)»

Ja, allerede da begynte han med forberedelsene, leste som besatt litteratur og dokumentasjon om komunistiske leire, han leste alt han fikk tak i på fem forskjellige språk, forberedte seg for sitt forfatterskaps store besettelse. Det var da han uttalte at «i vår nærmeste fremtid, hvis ikke alt går til helvete, blir forfatterens ansvar bestemt først og fremst ut fra ens forhold til leirens virkelighet, samme om det er Hitlers eller Stalins.»

Årsakene til Kis' dype engasjement var mange; hans egne jødiske skjebne, farens forsvinning i leiren. Faren var ungarsk jøde (Kohn) mens moren kom fra en montenegrinsk slekt, Dragicevic. Familien flyktet til Ungarn etter massakren på serberne og jødene i 1942, faren endte i Auschwitz.

Danilo Kis' navn ble likevel aldri knyttet til tvangstrøyen nasjonalitet/ opprinnelse - som om han bevisst prøvde å rive seg løs fra, vike unna den slags kanon. Og enda Kis' store tema var den jødiske lidelsen, vegret han seg mot stigmatiseringen «jødisk forfatter», vegret seg mot «minoritetens ghettoalibi» - for ham var den jødiske skjebne århundrets historiske paradigme.

Jødedommen var la condition humaine. Som Kafka i brevet til faren skriver: «Jeg visste ikke bedre hva man skulle gjøre med en slik last enn å kvitte seg med den så snart som mulig; og nettopp denne avlastningen forekom meg som den mest gudommelige handling» - eller som Sartre sa det: «Jøde er det menneske som andre betrakter som jøde… hans liv er bare en langvarig flukt fra de andre og fra seg selv.»

«Det som er et faktum er at jødene er vårt århundres historiske paradigme - og det var dette som trakk meg til det jødiske temaet sammen med min egne bitre erfaring.

Men jeg tilnærmet meg temaet meget forsiktig, fordi bøkene om minoritetene forferder meg, de bærer som oftest med seg en sekterisk suksess, minoritetens alibi, som sikrer disse bøkene en utenomlitterær verdi og sikrer publikums mottakelse. Selve adjektivet blir viktigere enn substantivet - forfattere blir først betegnet som kroatiske, serbiske eller jødiske (etter sitt program) og deretter som forfattere. Jeg vil helst unngå denne skjebnesvangre adjektivtiltrekningen,» skriver Kis.

I Kis' etterlatte skrifter finner man følgende uttalelser apropos den tragiske livsfølelse: «Når det gjelder jødedommens problematikk brukte jeg i utgangspunktet metafor som kunstnerisk tilnærmingsmåte, jeg var nødt å snakke om jødedommen gjennom metafor, og det ikke utelukkende av litterært-estetiske grunner, men fordi jeg ville litterært sett tildekke temaet, jeg ville mildne temaets imanente tragedie og patos.»

For Kis ønsket å «depatetisere», han ønsket å unngå det «stortalende», han valgte istedenfor å tildekke, som i en av sine første bøker - Psalm 44 - hvor han bevisst unnlater å bruke ordet Auschwitz. Derimot forekommer den monstrøse overskriften «Für Juden verboten» flere ganger i boken.

«Min far forsvant i Auschwitz sammen med mange nære familiemedlemer. Hans brev datert 5. 4. 1942 nådde ikke frem til oss, for så å dukke opp senere som ved et under. Jeg sto foran det, som foran åpningen av en pyramide, eller som foran et manuskript som nettopp ble tatt opp fra bunnen av det døde hav.»

Denne selvbiografiske historien blir tematisert i Timeglasset. Når det gjelder Kis' litterære stil antydet han den allerede i sin første roman Loftsleilighet (1962); Dokumentarismen.

Hans litteraturs kjennemerke er kretsing om tekster i selve teksten. Lik Borges mente Kis at litteraturen tar fra litteraturen og at forfattere skaper sine forgjengere selv. Både Psalm 44 og Kis' mest kjente verk Et gravmæle for Boris Davidovitsj (1976, no. utg. Gyldendal 1986) er dokumentariske. Fabelen om nazistiske og stalinistiske konsentrasjonsleire bygger på dokumentarisk stoff som Kis studerte og utforsket nøye under sitt lektoropphold i Frankrike.

«Jeg levde i Bordeaux i på 70-tallet, en tid preget av sterke venstrekrefter både i Frankrike og Vesten i sin helhet - hvor man ikke ville konfrontere seg og akseptere fakta om sovjetiske leires eksistens. Man må ikke glemme at det var da Solsjenitsyn kom med sin bok - men verden ville ikke forholde seg til sovjetiske leire - et av vårt århundrets sentrale fakta, og derfor ville venstre intellektuelle ikke engang lese denne boken og så på den som en ideologisk sabotasjeakt og høyrekrefters komplott. Siden det ikke gikk an å snakke med disse menneskene, for deres argumenter var apriori og agressive, måtte jeg formulere meg i form av anekdoter og fortellinger som berodde på både Solsjenitsyn, Ginsburg, Mandelstam, Medvedev osv. Disse fortellingene var den eneste samtaleform de kunne akseptere, dvs høre på eller i det minste prøve å forstå. De tenkte i manikéistiske konsepter - Øst er paradis, vest helvete.»

Allerede i Loftsleiligheten finner man en ekvilibristisk likevekt mellom metafysisk besatthett og dokumentarisk rekonstruksjon som kulminerer i uovertrufne lyriske passasjer, en linje Kis fortsatte i Et gravmæle for Boris Davidovitsj.

Tito brøt med Stalin i 1948. Mange av hans nære medarbeidere endte sine liv i Sibir. (Karlo Stajner: 7000 dager i Sibir). Etter bruddet med Stalin ble disse som fremdeles sto på Stalins side, altså i årene 1948- 55, sendt til en konsentrasjonsleir i Adriaterhavet: Goli Otok, et øde øyarkipelag hvor metodene for «omskolering» ikke skilte seg ut fra de stalinistiske. Ingen skrev om dette, ikke engang antydnigsvis. Det var litteraturkritikken som avviste og fordømte boken i sterke ordelag, en bok som tok opp stalinismens levningers forbrytelser, var et ikke-tema i Jugoslavia, ugjerningene ble offisielt rettferdiggort og bortforklart som historisk nødvendighet.

Et gravmæle for Boris Davidovitsj ble fordømt av den offisielle litteraturkritikken; Kis ble beskyldt for plagiat og stlt for retten. Det var Jugoslavias litteraturs mest skandaløse affære noensinne.

Først nektet man å trykke boken med forklaringen at den ikke var kommersiell nok og da den endelig kom på trykk i Zagreb, ble den utsatt for en ubeskrivelig hets og forkastelse som varte i seks måneder (september 1976 til mars 1977) og foregikk både offentlig og bak kulissene. Fagfolk og journalister erklærte Kis som kjeltring og plagiator, noe som dekket over de egentlige motivene - en dyster antisemittisme. Kis ble stilt for retten. Han forsvarte seg selv; hvem ellers kunne forsvare hans ånd, hans intellekt, hans uskyld. Rettslokalene var alltid fulle av folk. Unge mennesker kom for å høre på den tiltalte, for å beundre ham. Og Kis foreleste da om etikk, estetikk, litteratur. Han forsvarte sitt nakne liv.

Maksimal fortetning av innholdet, bruken av sitater og den historiske dokumentariske rekonstruksjonen og den metafysiske besettelsen veves inn i hverandre, smelter sammen i Kis' bøker. Men alltid er det det lyriske som beveger temaet som motpol til det rasjonelle, faktografiske, den kalde prosastrukturen. Det gjaldt å overbevise leseren om sannheten i det som blir fortalt.

Også Kis' siste bok De dødes encyklopedi (1984, no. utg. Document Forlag) er skrevet i samme ånd. En blanding av fakta og fiksjon, legender og portretter, parabler og myter. I forfatterens etterskrift henviser Kis til eksisterende kilder for bokens ni beretninger. Leseren kan selv føle seg frem til bokens biografiske vev i form av en særegen type spenning, tensia.

«Røde frimerker med bilde av Lenin»: Metafysisk, fantastisk prosa med dokumentarisk karakter impliserer å sveise sammen to motsetninger. Kis peker direkte på sine kilder og dermed fratar han seg selv beskyldninger om plagiat og fantasering. Kis henvender seg direkte til leseren og sier: «dette ble nedtegnet før meg - jeg dikter ikke opp.» Slik ikler han denne fantasien, denne fantastiske fortellingen en dokumentarisk verdi, verifikasjon og troverdighet.

Kis mente at De dødes encyklopedi bærer preg av en «vakker nostalgi» som den jugoslaviske topografien vitner om. Men den er også metaforen på hans egen poetikk i dens ideelle form. For i sin ideelle platoniske form burde romanen se slik ut - som et emne i encyklopedien.. I likhet med alle Kis' bøker er også denne hans siste en bok om kjærligheten og døden, Eros og Tanatos.

«De som elsket hverandre i livet og som hadde som siste ønske å bli begravet ved siden av hverandre, er kanskje ikke så gale som man tror. Kanskje blir deres jordiske levninger presset sammen, blandet og forent… Hva vet jeg?

Kanskje har deres levninger ikke mistet enhver følelse, ethvert minne om sin tidligere tilstand; kanskje fortsetter det å skinne en stråle av varme og liv… Å min kjære Sofia, jeg har da ennå et lite håp om å kunne berøre Dem, føle Dem, om å kunne forene meg med Dem, smelte sammen med Dem når vi ikke lenger er til, såfremt loven om affinitet finnes i våre elementer, og såfremt det er oss forunt å bli ett vesen; da skulle jeg gjennom århundrenes løp kunne være ett med Dem, og molekylene i Deres forråtnede elsker kunne bli opprørt, våkne og lete etter Deres molekyler spredt i naturen! La meg ha denne drømmen, den er balsam for meg, den kan skjenke meg evigheten i Dem og med Dem.»

«Ikke tro på utopiske prosjekter, bortsett fra dem du selv skaper, vær oppmerksom på ikke å besudle din tale med ideologiens språk», finner man i Kis' «Råd til den unge poeten» fra 1984.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Opinion | Kritikk | Ute & Inne ]
Artikkel automatisk generert, 01/10-95, kl. 19.07 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.