Atlanterhavshavet, forsvinningen og kjærlighetshatet

Ingrid Lønnebotns Den andre er en til metningspunktet sjelfylt fortelling.

Den navnløse kvinnelige hovedpersonen i Ingrid Lønnebotns fjerde roman nærmer seg uunngåelig det øyeblikk hvor historien om hennes opprinnelse må fortelles. Verken Hjemmetanten, Jesustanten eller «faren» har kunnet gi henne de svar hun søker, og brødrene - hvem er de? Fortielsen om omstendighetene rundt Atlanterhavsmorens forsvinning har skapt et eksistensielt tomrom i den navnløses indre, som verken idylliserende eller idealiserte bilder, lappetepper eller sko kan fylle med mening like lite som overdådig fråtsing i mat og søtsaker. Når hun selv er på morens alder besøker hun Dansketanten og sannheten kommer gradvis for en dag:

«Jeg var med henne. Den sidste måned boede jeg sammen med henne på et lille sted i Hardanger. Der blev du født. .. og du var så fin da du endelig kom, rosa og nusselig som et lille svin .., sier Dansketanten (som selv kaller sin mann for Svinedrængen!).

Du sier ingenting, men tenker at dette er en historie du ikke vil høre mer av, dette er noe de har funnet på for å trøste deg siden du hele tiden har lengtet slik etter moren din.»

Gribbenillen av en Dansketante har fået nogle schnapser og mesker seg med skinkestek og rødkål, men «Du hører ikke lenger etter. I stedet er det noe som velter seg i deg, og den kvinnen du til for noen dager siden så på som klok og vennlig, forvandles til en fremmed for deg… Løgn, løgn vil du rope, men du får ikke en lyd frem og du vemmes over den selvtilfredse holdningen du i alle år har observert, men aldri forstått.»

Den navnløses søken etter identitet er både rettet mot fortiden og nåtidig beskrevet som opplevelsen av oppvekstens ettervirkninger av tapet, med stadige tilbakeskuende sekvenser. I romanform foregår handlingen på to plan, eller rettere på to to-plan-plan, i den grad en anmelder kan tillate seg å avdekke fortellergrepene i en til metningspunket sjelfylt fortelling, ved hjelp av tekniske termer! «Den Andre» fortelles i dialogsform hvor de vekslende plan samtidig angir ulike identitetsskapende virksomheter. Selvinnsikten utvikler seg med graden av kunnskap om egen historie, barndommens betydning for voksenlivet. Mat, sko og lappetepper.

I den tilbakeskuende delen henvender kvinnen seg både til moren og til barnet i seg selv. På nåtidsplanet er «du» blitt til «hun» etter sannhetsåpenbaringen om foreldrebakgrunnen, men nå er moren, eller rettere morsbildet, erstattet med bildet av kjærestens ex-kjæreste. Savnet er der hele tiden - og bevisstheten om sviket. Barndommens kjærlighetstap kan ikke erstattes, men tapet, og avsløringen av tapet forfølger:

«Høyt sier du at du er glad fordi du nå bedre klarer å skille mellom det som er sant og det som ikke er det. Men inni deg vet du at du aldri mer er i stand til å stole på en eneste en av dem. …

Hun ligger ved siden av ham og tenker: Jeg finner ikke frem, tenker hun. Pusten hans er jevn og folkene lar ham i fred.»

Mennesker har ikke røtter, de har føtter, sier Rushdie. Hun får jobb som yngstedame i en skoforretning. Etterat hun har gjennomskuet «dem» og deres falskhet, omgåelse og løgn, står hun i regnet utenfor huset deres, skjult av den mannshøye hekken de påstod var plantet da hun kom.

Romanen er rik på symbolspråk, men enkelte steder blir fortellergrepene overtydeliggjort:

«For første gang hadde hun sett at hekken var plantet for å skjerme og skjule - ikke fordi de hadde villet feire henne.»

«Den Andre» er ingen lettilgjengelig roman. Vekslingen mellom planene krever tålmodighet og deltakelse fra leserens side, men fortellingen inneholder tilstrekkelige mange velskrevne godbiter fra oppveksten i Bergen og Haugesund til at Historien får liv, ikke bare sjel og sorg og savn. Dialogene dominerer fortellingen, både de indre og ytre. Når løgnen er avslørt, kan hun utnytte det kreative potensiale i sin tidvis forvirrende, men etterhvert sikrere identitessøken. Lappeteppene gjøres nå etter utkast, med skisseblokk og fettstifter:

«… hun skraper med rød stift over den hvite flaten. Ondt må det gjøre, som plutselige hugg i hjertet. Hånden arbeider fort, hun streker og streker, henter stoffprøver og legger på, trekker tråder på kryss og tvers, forsvinner inn i bildet.»

Ingri Lønnebotn: Den andre Gyldendal, 1995 Anmeldt av Ole Texmo

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 07/09-95, kl. 23.56 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.