Selv i de beste familier…

I Lars Tore Bøes debutroman er handlingsrammen historisk og privatdetektivene sjelesørgere: Det femte bud er noe såvidt uvanlig som en historisk roman forkledd som krim-bok. Det er samtidig bokens svakhet.

På den annen side: Du kan velge å lese historien om Fru Birgitte Christine Kaas, frue til Elingaard og enke etter general Henrik Jørgen Huitfeldt, som en historisk roman, og gjør du det får du et glimt (om enn overfladisk) av motsetningene mellom sterke personligheter i en svunnen tid; en slekthistorie som ikke går lenger enn til å beskrive sine mennesker, som knapt gir fra seg de sanselige duftene, eller for den saks skyld stanken, fra tiden de levde i.

Herregården Elingaard hadde vært i slektens eie fra begynnelsen av 1300-tallet da Fru Birgitte døde i 1761. Adelsfamilier som Haftorssøn, Gyldenhorn, Brockenhuus og Bjelke hadde gjennom denne tiden formet både gårdens og rikets historie. Jens Bjelke gjorde Elingaard til «et Rosenborg slott i miniatyr» i følge forfatteren, med Christian IV som en naturlig gjest i et miljø preget av kultur og historie på, igjen forfatterens ord, en renessansefyrstes frodige vis. Birgitte Christine Kaas (1682-1761) levde hele sitt voksne liv her, men bortsett fra hennes salmeoversettelser og noen få originale tekster finnes det få skriftlige historiske kilder om denne vår kvinnelige salmedikter (Nogle aandelige psalmer, 1734 finnes i Deichmanske bibliotek).

Fofatteren bygger sin krim-roman på en spekulasjon: Ble Birgitte i virkeligheten myrdet? For Birgitte ble i følge historiene som gikk på folkemunne borte en mørk kveld senhøstes: «Aldri fikk noe menneske vite hvor hun ble av eller hvor hun ble begravet, men det var nok av dem som mente at Fanden selv hadde tatt henne».

Bøes evne til å skildre miljøet historien utspiller seg i virker på meg ganske tørr og kortpustet: «Veggen ut mot gårdsrommet var dominert av et stort ildsted. Langs den ene kortveggen stod en kanapé og et bord, og i hjørnet et skap. Mellom de to vinduene ut mot gaten stod et større bord med to franske stoler. Den andre kortveggen var dominert av Wemmeløws stolthet, bokskapet, og en mindre secretaire». Et slikt interiørbilde er etter min oppfatning dominert av en mangel på noe av det aller viktigste, nemlig detaljene. Bokskapet med litt Holberg-komedier,kanskje, noen botanikkbøker og lærebøker i latin blant den religiøse litteraturen; gløden i eikebordene, lyset fra vinduene på de mange papirene som flyter rundt, intet slikt her. Joda, forfatteren gir oss noe, men langt fra nok. Han innskrenker seg f.eks. til å beskrive en selsom soupé på Elingaard med å tilby bare en liten smakebit av måltidet - nemlig en forøvrig utmerket kalvestek - mens bordets damaskduk fort finner forfatterens interesse. Jeg mener, enhver forsamling mennesker som enten er, eller pretenderer å være adelige, høytstående eller simpelthen vulgært rike sørger i ethvert tilfelle for å få kringkastet den storslagne menyen de belønner seg med i slike sammenhenger; menyer som vi har fått oss overlevert i antall som heller skulle appellere til valgets kvaler enn til å utelate den viktigste detaljen - maten.

Bøe lar sine personer snakke klingende dansk, sivilisert norsk og dialekt fra Østfold, det er et greitt dramaturgisk grep, men fungerer for meg som en liten hindring i forhold til hvorledes språket flyter uanstrengt avgårde om man velger å avstå fra en slik karakteristikk, noe som nok fungerer bedre i skuespills form enn innen den historiske romans rammer.

Nåvel, krim-historien byr ikke på de store action-scenene, for å hente et begrep fra filmens verden. En tjenestepike har sett en sortkledd og hodeløs kvinne komme gående opp hagegangen på Elingaard, og det er et kjent varsel om at noen skal dø. Fru Birgitte blir funnet halvt ihjelslått etter å ha falt ut av den firehjuls vognen med to hester foran som kusken Ole mister kontroll over nattestid; han mener det var selve Fanden som tok henne, og timeglasset renner fort ut for fruen. Kapellan Henrik Christian Wemmeløw, fru Birgittes sjelesørger, aner uråd, og begynner på en mellomting mellom Miss Marple- og Hardygutt-vis å etterforske hendelsene. Det resulterer i pikante detaljer som at Fru Birgitte brukte riset på tjenestepikene sine om de fortjente det mens hun sang passende salmer til. Etterhvert som etterforskningen går videre blir lag for lag av familiens problemer avdekket, og samtidig blir Bøes stil sikrere, mer underholdende og lettere å lese. Ennskjønt: «Han (Wemmeløw) kunne utenfor fru Birgittes rom bevege seg med en hvilken som helst unnskyldning».

Det femte bud er en roman som gaper høyt, og kanskje for høyt, fordi både spenningshistorien og slektshistorien taper på å bli sammenføyet. Svakhetene til tross har likevel romanen noe å tilby sitt publikum: Den romantiserer ikke i noe tilfelle, og kan leses som et interessant, om enn noe innskrenket historisk tidsbilde. Jeg ville tro forfatteren uten videre kan gi seg i kast med en fortsettelse av krim-historiene fra Elingaard, kanskje med Wemmeløws botaniske kunnskap som drivkraft i giftmord ved herregårdens taffel?

Lars Tore Bøe: Det femte bud C. Huitfeldt Forlag Anmeldt av Espen Mineur Sætre

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 24/08-95, kl. 18.08 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.