[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

En disco-nazi-homo snakker ut

- Det hele var mer inspirert av gay- og SM-miljøet enn selve fascismen, sier Gabi Delgado, vokalist og tekstforfatter i Deutsch Amerikanische Freundschaft. Og han ble intervjuet av Sonisk Scene i forbindelse med konserten 7. juli. (Konserten ble anmeldt 14. juli.)
SONISK SCENE

DIDRIK SØDERLIND

Gabi Delgado, en gang halvdelen av DAF. Han ser uforskammet ungdommelig ut, til tross for at han er nærmere førti- enn trettiårsmerket. Det gutteaktig kortklipte hodet smiler vennlig og imøtekommende.

På engelsk med myk tysk aksent legger han ut noe som han synes er viktig, og som arrangøren behendig nok har tonet kraftig ned: Nemlig at denne konserten ikke er en DAF-konsert som sådan, men «In operation DAF». Dette er et nytt band som presenterer DAFs materiale. Delgado er eneste originale medlem, mens en akkurat like hyggelig kar ved navn Theo har tatt over Gšrls rolle. Gabi og Theo har arbeidet sammen på forskjellige prosjekter i tre-fire år, og presenterer altså nå de gamle DAF-sangene.

Men hva er forskjellen? Siden det alltid var Delgado som tok seg av vokalen, og all musikken var programmert inn på forhånd, var det neppe noen følte seg snytt over at det ikke var Robert Gšrl bak synthen. Derimot begynte Gabi å fortelle om sitt ønske med kveldens opptreden:

- IdŽen bak dette konseptet er å overføre energien fra det tidlige DAF til og for90-tallet.

- Ordet «energi» oppsummerer vel hva DAF handlet om. Mye av denne energien har også endt opp i nyere elektronisk rock, som techno osv?

- Javisst. Når Dorian Gray-klubben (en legendarisk techno-nattklubb, på Frankfurt flyplass) feiret tiårsjubileum, bad de oss om å spille, siden de anså DAF som gudfedre for hele technomiljøet. Jeg synes det er viktig å peke på hvordan det for tre eller fire år siden var technomiljøer, dancemiljøer, EBM-miljøer… Nå begynner alle disse barrierene å brytes ned.

- Det virker som Electronic Body Music-bølgen er i ferd med å ebbe ut? Det er jo en grense for hvor mange ganger man kan resirkulere DAF-konseptet…

- Etter DAF kom det en masse band; som Nitzer Ebb, Front 242. Disse er våre barn. Men de er så kjølige i sine opptredener. Det er ingen bevegelse på scenen, ingen varme.

- Nitzer Ebb tok deres konsept og gjorde det enda mer aggressivt, enda hardere; la mer vekt på punk-elementet?

- Ja. Nitzer Ebb var alltid mine favorittbarn. Men jeg liker ikke det de holder på med nå, må jeg si. Jeg hørte på den nye platen deres i MŸnchen nylig. Men jeg liker det tidlige Nitzer Ebb, det primitive lydbildet.

- Den veldig stramme, tyske estetikken DAF brukte var velegnet til misforståelser…

- Vi visste at vi lekte med et stort tabu, med teksten på «Der Mussolini» og draktene vi brukte. Litt merkelig, fordi det hele var mer inspirert av gay- og SM-miljøet enn selve fascismen. Menneskene i de Londonklubbene vi vanket, var kledd slik. Men vi visste selvfølgelig fra begynnelsen at dette var et enormt tabu, særlig i vårt hjemland.

- Det er jo betegnende at det er en London-klubb som heter «der Putsch…» De fleste har jo sett disse kostymene før, homser og fetisjister har kledd seg slik i årevis. Men det å synge på tysk, og referere til tysk kultur på denne måten, blir lett misforstått; selv hos Kraftwerk som jo bare synger om teknologi og det tyske Wirtschaftswunder…

- I dag er det en masse problemer i Tyskland med nynazistiske skinheads. Hvis dette store komplekset i tysk historie hadde blitt snakket om tidligere, ville ikkedagens situasjon ha vært den samme. Det som er forbudt og det som er tabu vil alltid appellere til ungdom. Det var i 1980 riktige tidspunktet å putte Mussolini og den tyske historien på dansegulvet. Ved å sette dette inn i en ufarlig og komisk sammenheng.» «(Tanz) der Mussolini» handler om hvordan man kan danse «der Mussolini,» men også danse «der Jesus Kristus.» Det var en sang om hvordan mennesker skifter ideologier.

- Det er mange artister i dag, og de siste tyve årene, som bruker fascistisk symbolikk på en utpreget ikke-fascistisk måte?

- Absolutt. Da jeg var sytten år og punker hadde jeg en stor svastika på lærjakken. Det betød ikke at jeg var nazist. Jeg ville provosere.

At foreldrenes skremmebilde lett blir barnas ideal er ingen nyhet, og lignende symbolbruk har selv Rolling Stones gjort seg skyldig i. Rock har ofte fungert som forum for fremvisning av sosiale tabuer, siden før Elvis vrikket på hoftene på TV. Men kan slik ungdommelig provokasjon ha alvorligere konsekvenser?

- Jeg var på en Nitzer Ebb-konsert og hørte tusen mennesker synge «books/ burn/ join in the chant.» Da jeg gikk, var det en venn av meg (anarkist ifølge ham selv) som sa at det nok var mange som ville forandre mening om «disse høyreorienterte greiene» i kveld. Tror du bruk av slike symboler kan gjøre folk avstumpede overfor autoritære idŽer?

- Nei. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg mener det kommer an på fremføringen. Siden vi danser rundt og synger, og oppfører oss ganske fjollete, har vi aldri hatt problemer med det. Det har alltid vært noen få skinheads på konsertene våre, men aldri noen problemer. Jeg tror at publikum alltid var klar over hva vi drev med. Kritikerne derimot, disse gamle sekstiåtterne… De forsto det i alle fall ikke den gang. For to år siden var jeg i et intervju med en journalist som skjelte oss kraftig ut i '82. Men forstod han det! Nesten femten år etterpå!

- Rock er likevel autoritært i utgangspunktet. Alt dirigeres fra scenen, det finnes ikke noe pusterom, musikken virker ofte tvingende på kroppen. Noe av det som gjør at DAF tar et skritt videre er at tekstene bygd opp av utsagn i imperativ. «Gå ned på kne, dans, kast bort din ungdom.»

- Ja, det er den beste måten å synge tysk på. Ellers blir det for mange stavelser! (ler hjertelig.)

Jeg ler også. Jeg har selv kjempet meg gjennom tyske konsonantjungler, og imperativets grammatiske machete, som kutter bort en grammatisk bøyning i slutten av ordet, var en kjærkommen hjelp.

Delgado liker ikke å høre DAF nevnt i samme resonnement som bredbeint, langhåret jokk'n'joll. Han ser ikke på DAF som et rockeband. Han foretrekker merkelappen danse-, eller disco-band.

- Hva var deres egne musikalske forbilder da dere skapte DAF-konseptet?

- På den tiden var det ikke noe god musikk. Vi trakk oss tilbake i to måneder for å skrive nytt materiale, og vi kastet ut alt som minnet oss om noe som allerede eksisterte. Dette hadde ingen verdi for oss. «Dette høres litt ut som Devo, usj… Residents, fysj…»

Bortsett fra at DAFs musikk brukte tre tangenter i stedet for tre grep var den snublende nær punk:

- Punk var min første musikalske påvirkning. Men jeg likte aldri punk-musikken. Det jeg likte, var energien. Det var at det var mulig å si «jeg har en god idé, jeg vil lage en plate. Jeg behøver ikke å studere musikk eller øve, jeg bare setter idŽen ut i livet.» Hvis det ikke var for punken, ville jeg aldri ha drevet med musikk. Før punken var det bare folk som Emerson, Lake & Palmer som gav ut plater. Så jeg likte punk, men jeg liker ikke det som gjorde musikken til rock: gitarer, refrenger, sangstrukturer. Jeg liker spor som bare går og går. Slik som technomusikk er i dag.

- DAFs uttrykk endret seg voldsomt ved overgangen til 80-tallet. Hva skjedde mellom Die Kleinen und die Bšsen og de neste platene?

- Da vi startet hadde vi et veldig konvensjonelt syn på hva et band skulle være. Når jeg traff Robert (Gšrl) og vi bestemte oss for å starte et, tenkte vi som så at vi måtte ha en trommeslager, en bassist, gitarist, keyboards osv. Alle disse hadde vi med når vi startet. Først kastet vi ut bassisten, så han med keyboardet, helt til vi ble fornøyd: På Alles ist Gut var vi bare to personer. Det var også da suksessen kom.

Oppskriften på suksess var altså å fjerne alt annet enn det mest grunnleggende i musikken: En rytme, tre toner til melodien, litt skriking.

- Det som fikk det til å bli bemerkelsesverdig var jo at det var nytt. Det fantes grupper som Kraftwerk før dere, men de er, som nevnt, mer orientert mot en slags europeisk kunstmusikk?

- Vår musikk er egentlig bare orientert mot kroppen. Og for å plukke opp tråden fra tidligere: å bevege ræva kan ikke være fascistisk.

Sier han, og avfeier indirekte sammenhengen mellom marsj- og danse musikk: Den harde rytmen som tvinger kroppen inn. Jeg prøver likevel:

- Jeg kunne jo hoppe rundt i stuen til «Horst Wessel-lied»?

- Ja, men du ville ikke komme særlig langt, siden «Horst Wessel-lied» ikke har noen beat.

End of discussion, og uten noen egentlig konklusjon men også uten å piske den døde hesten mer enn strengt nødvendig. Utover dette: Det kommer en single på høsten en gang, og en plate neste år. DAF er et så tungt navn i Tyskland (og andre steder i Europa) at overraskelsesmomentet ganz sicher vil være en del av markedsføringsstrategien.

Fotografier:

EGEN BOKS:

Fotografiene fra DAFs konsert, som ble omtalt i Morgenbladet for to uker siden, var produsert av Emma K. Sahlén.

SITAT-BOKS fra intervjuet:

- Jeg tror at publikum alltid var klar over hva vi drev med. Kritikerne derimot, disse gamle sekstiåtterne… De forsto det i alle fall ikke den gang. I 1993 var jeg i et intervju med en journalist som skjelte oss kraftig ut i 1982. Men forstod han det! Nesten

femten år etterpå!

BT

A

THEO OG GABI: Poserer eksklusivt for Morgenbladet.

B

TANZ DEN JESUS CHRISTUS!

C

UND TANZ DEN MUSSOLINI!

(Fotografier: Rikke Lundgreen)

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 29/07-95, kl. 21.41 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.