[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Dømmekraftens kritiske funksjon:

Med estetisk erfaring som paradigme

(Boks: m/foto)
For den filosofi-interesserte leser bringer Morgenbladet her et filosofisk «dypdykk» - en utfordring som setter Immanuel Kants Kritikk av dømmekraften under lupen.
Verket fra 1790 har hatt enorm betydning for etableringen av den kontinentale filosofi og utover juni-anmeldelsen av den norske utgivelsen fokuserer Hjördis Nerheim på dømmekraftens kritiske funksjon: bestemmende eller reflekterende.

Kants kritiske filosofi blir ofte møtt med den innvending at «det erkjennende subjekt bestemmer objektet», et prinsipp som også kalles Kants «Kopernikanske Revolusjon».

Med utgangspunkt i sin Kant-bok Estetisk Rasjonalitet og boken Den etiske grunnerfaring markerer Hjördis Nerheim her at Kritikk av dømmekraften ikke skal forstås ut fra en modell som denne. Paradoksalt nok er i sakens interesse å insistere på at Emmanuel Lévinas har rett, dvs. at det fundamentalt kritiske prinsipp hos Kant først finner sin legimitet i møtet ansikt-til-ansikt med det transcendentes nærvær i vår erfaring.

(separat ingress:)
En apokalyptisk erfaring av at verden snus om, - et kantiansk alternativ i kritikken av «det Moderne».
AV HJÖRDIS NERHEIM

Verket Kritikk av dømmekraften åpner for en reetablering av den individuelle erfarings egenart som er gått tapt i dagens kultur, noe som konfronterer oss med «bruddsteder» mot det ukjente i vår erfaring, der våre begreper støter an mot sammenhenger og en mening som unndrar seg begrepsmessig forklaring og full erkjennbarhet. Forståelsen står her overfor sin ikke-intenderte grunn som har sin egen «subjektiv» logikk - en ny uforutsigbarhet i betydningsdannelsen - som kaster den enkelte tilbake på egen sensibilitet, og fratar ham en forutgitt, fremmedgjort eksistens.

Hva er dømmekraft?

Hva slags verk er Kants tredje kritikk, Kritikk av dømmekraften (K.d.U. - Kritik der Urteilskraft)? Hva vil en kritikk av dømmekraften si? Avgjørende for å forstå den «sak» Kant her intenderer, er en avklaring av det logiske skillet mellom reflekterende og bestemmende dømmekraft som forklarer hvorfor dømmekraften i form av (teoretisk-objektiverende) bestemmende dømmekraft er kritiserbar.

Kants begrep om dømmekraft kan defineres på flere måter. I streng forstand representerer det evnen til å «subsumere», altså underordne «det enkelte» under «det almene», dvs. konkrete fenomener (situasjoner, handlinger) under begreper («regler»). «Dømmekraft» kaller altså Kant vår evne til å omgås ord og begreper (predikater), og han skiller med «bestemmende» og «reflekterende» dømmekraft hva som i moderne språkbruk kan betegnes som henholdsvis «eksemplifiserende» og «identifiserende» dømmekraft.

Forskjellen mellom reflekterende og bestemmende dømmekraft er analyserbar som et skille mellom to «søke-og-finne-prosedyrer». Dømmekraften er bestemmende, når betydningen av et gitt begrep eksemplifiseres ved henvisning til en bestemt gjenstand: Begrepet B blir følgelig eksemplifisert som svar på spørsmålet: «Hva betyr B?» Motsatt slike situasjoner finnes det omstendigheter hvor eksempelvis en kunsthistoriker som avdekker en interessant gjenstand, stiller seg spørsmålet hva denne tingen er for noe, og søker etter holdepunkter for en identifisering. Kunsthistorikeren må her reflektere over gjenstanden for overhodet å finne et svar på sitt spørsmål, og plassere tingen i lys av sin viten om stil og kunsthistoriske epoker. Kunsthistorikeren gjør således bruk av den reflekterende dømmekraft som åpner for et møte med det hittil uforståtte eller oversette i det sette. Til forskjell fra den bestemmende dømmekraft som opererer eksemplifiserende, ved å søke en bestemt gjenstand, er altså den reflekterende dømmekraft identifiserende idet den søker etter ord og begreper.

Dømmekraften er m.a.o. bestemmende når begrepet skal forklare enkeltfenomenet (saken, situasjonen, handlingen), er forutgitt. Annerledes forholder det seg med den reflekterende dømmekraft: Her er enkelttilfellet selv et problem, - hvorledes beskrive det, om vi i det hele tatt kan begripe en bestemt persons handling. Problemet er her å finne begrepet som tar enkelttilfellet.

Sagt i korthet betyr det at den reflekterende dømmekraft er åpen og kommunikativ, til forskjell fra den bestemmende som er «lukket» uten vinduer og dører mot verden, for så vidt som den bestemmende dømmekrafts eksemplifiserende «søke-og-finne-strategi» baserer seg på at man allerede er i besittelse av et «skjema» for anvendelsen av bestemte begreper - man vil benytte seg av, et skjema basert på tidligere vellykkede identifikasjoner. Derav følger at den bestemmende dømmekraft er et spesialtilfelle og innsnevring av den kommunikativt åpne, identifiserende dømmekraft.

Sjokk for forstanden

Et tankeeksperiment vil illustrere dette: Hva skjer med din persepsjon av enkelttingen dersom den betraktes ikke bare som en ting du kan benytte deg av og manipulere, men også som et tegn, som taler til deg om en skjult mening med ditt liv - en mening du selv ikke har adgang til gjennom dine egne intensjoner?

En ting er derfor å kritisere fornuften, noe Kant er velkjent for. En annen ting er å kritisere dømmekraften. Å kritisere fornuften er vanskelig nok; her handler det om å teste holdbarheten av de overordnede forestillinger som går igjen i vår (natur)vitenskapelige og moralske erfaring av verden. Å kritisere dømmekraften er ingen mindre utfordring, fordi man da må snu opp ned på selve den subsumpsjons- eller generalitetslogikk som det vitenskapelige og moralske system bygger på, en logikk som ikke har noe «ansikt» ettersom den bare kan eksistere ved å forstå «det enkelte», individualiteten, anskuelsen utfra det allmenne og generelle, dvs. den begreps-bestemmende dømmekrafts «søke-og-finne-strategi» som overalt søker og finner «det samme» i alt og alle.

Mens Kants kritikk av fornuften krever et eksperiment med en alternativ tenkemåte, krever K.d.U. en alternativ erfaring: en ny måte å se ting på. Satt på spissen krever den «det interesseløse blikk» til et «selvløst» subjekt som har distanse til en generalitetslogikk, for således å kunne oppdage eller erkjenne seg selv, og derigjennom også «den Andre».

Kant taler om den reflekterende dømmekraft og analyserer dermed strukturen i estetisk erfaring som nettopp forutsetter et slikt reflektert øye, en spesifikt menneskelig form for erfaring avgjørende forskjellig fra andre former for verdenserfaring: Her erfarer du det sjokk - i suveren likegyldighet overfor egen person - å stige ned i en verden på baksiden av generalitetslogikkens sol, hvor tingene meddeler seg til deg uten bestemte begreper.

Kants argumentasjon basert på grunnerfaringen av «det skjønne», er så konsekvent på dette punkt at den faktisk innløses i tilknytning til en analyse av skjønne kunstverker, eksempler som sprenger den bestemmende dømmekrafts generalitetslogikk som fokuserer oppmerksomheten på hva vi kan vite alene, ikke på hva vi gjennom refleksjon kan erkjenne eller oppdage om mennesket selv som noe mer enn en «ting» i verden.

Der hvor skjønnhet og kunst blir tematisk i K.d.U., handler det altså om å begrunne en ny erfaringskvalitet, en brudderfaring som gjør seg gjeldende gjennom sammenbruddet av våre vitenskapelige teorier, som har oppløst seg i en erfaring som er problematisk, ufattbar eller nettopp «skjønn».

Det handler om en orienteringskrise som består i at det moderne mennesket konfronteres med en alternativ begrepslighet den reflekterende dømmekraft ironisk nok formidler til oss via den enkeltes helt individuelle sensibilitet. Vi står her overfor et begrep om en verden som er tilgjengelig for oss alle, men som den enkelte likevel bare kan erfare gjennom sin egen verdenstilhørighet - en sensibilitetens før-begrepslige verdensforståelse som kun lar seg formulere i kraft av paradokser: Sensibiliteten tilsikter ikke å skape en ubetinget «allmennhet» og entydige begrepsfikseringer, men søker paradoksalt nok like fullt å fastholde møtet ansikt-til-ansikt med en individualitet som opponerer mot begrepets kognitive logikk, som eksempel på en allmenn regel begrepet ikke kan utsi. Nettopp for å uttrykke dette møte med det begrepsoverskridende og transcendente i vår umiddelbare erfaring, ser Kant seg henvist til å konstruere paradoksale begrepskonstellasjoner som «subjektiv allmennhet», «hensiktsmessighet uten hensikt» og «eksemplarisk nødvendighet».

Estetisk erfaring

Paradoksien viser seg også således: Mens Kants Kritikk av den rene fornuft avviser enhver form for transcendens, oppsøker K.d.U. det transcendente som en dimensjon ved den sansbare erfaring. Uten slik insistering på transcendens immanent gitt for vår erfaring, er den bestemmende dømmekrafts kognitive regime ikke eliminerbart. Dvs. den reflekterende dømmekraft ville da mangle en instans for «det helt andre» som alene er i stand til å korrigere dømmekraften.

K.d.U. vokser frem av dette paradoks: Estetisk erfaring løser - takket være sin begrepsoverskridende logikk - formidlingen mellom menneskets teoretiske og praktiske fornuft. Våre moralske begreper som appellerer til en praktisk transcendens, sikres gjennom det estetiske fenomens iboende tilknytning til det transcendente et ansikt i vår egen sansbare omverden.

Kant motsier altså ikke at vår rasjonalitet har en åpning ut mot det transcendente: Tvert om iscenesetter han det estetiske fenomen knyttet til den menneskelige sensibilitet, som premissgrunnlag for «ethvert erkjennelsesprinsipp som ikke er skeptisk».

Skjønt den slags formuleringer gjør vel saken ikke enklere? I dag virker det kunstig at utsagn eller dommer av typen: «Dette er skjønt», skulle åpne for den type fellesskap. Vi har glemt det skjønnes gjenstandsoppløsende ansikt og forbinder skjønnhet med nips og statuetter på kommoden. Kant derimot forbinder den estetiske skjønnhetserfaring med det oversette i det sette, og søker logikkens røtter der.

Fra Levinas til Kant

K.d.U. oppfattes tradisjonelt som en (mot)kritikk av Kants to forutgående kritikker, eller rettere som motgift mot den departementale oppdeling av mennesket i teoretisk og praktisk fornuft. Den frie uskjematiserte bruk av den reflekterende dømmekraft etablerer nemlig et diskursfelleskap, forankret i den enkeltes sensibilitet alene. I og med at den reflektende dømmekraft «finner-frem-til» en slik form for konsensus eller intersubjektivitet, fremstår den som en «fortolkende», estetisk-reflekterende dømmekraft.

K.d.U. er imidlertid også et prosjekt om å forene Kants tre kritikker i et «systematisk» hele. Resultatet av denne tilsynelatende selvmotsigende balansegang er en ytterst komplisert fortolkningshistorie, hvor man skjematisk kan skille mellom minst fire fortolkningtendenser som alle hver på sin måte forsvarer dømmekraftens kritiske funksjon:

- tradisjonen fra Schelling som søker å utvikle en naturfilosofi med vekt på harmonien mellom mennesket og naturen.

- tradisjonen fra Nietzsche som vil etablere en «kroppens fenomenologi» med moderne innspill fra Wittgenstein, Merleau-Ponty og Ricoeur.

- Habermas' intensjon om å bevare Kant som en opplysningsorientert kritiker av selvforskyldte fordommer, og

- forsøk innen aktuell estetikkdebatt på å lansere den eksemplariske nødvendighet som en teori om kunstens grunnlag.

I dag fremstår imidlertid K.d.U. også som et metafysisk verk, hvor møtet ansikt-til-ansikt med det transcendente bevirker en ny begrepslighet gjennom formulering av paradokser. Her legitimeres det transcendente som kritisk instans overfor vår egen rasjonalitet. Sentralt i denne retning som trolig markerer et vendepunkt, står forsøket på å tolke K.d.U. som en «proto-fenomenologi», hvor menneskets eksistensielle situasjon konfronteres med det transcendentes nærvær. Denne tolkningsretningen som utvilsomt er inspirert av Lèvinas skiller seg fra de ovenfor skisserte ved at Kants «kopernikanske vending» ikke perspektiveres som et poeng angående subjektets selvutfoldelse alene, - men også som bevissthet om en overskridelse av denne selvutfoldelse i konfrontasjonen ansikt-til-ansikt med en transcendens i vår egen erfaring.

Det egenartede ved estetisk erfaring er således påpekning av den menneskelige livsverden (sensibilitetens verden) som det sted hvor alle typer begrepsdannelse til sist henger sammen og hvor følgelig de mest urokkelige og selvproduserte illusjoner skapes. I K.d.U. utfordrer Kant oss dermed til en kritikk langt mer radikal enn noen kritikk av fornuften, fordi dømmekraften har muligheten i seg til et totalt «selvbedrag». Kritiserbar er derfor selve forestillingen om den menneskelige forstands egen selvforståelse.

Kant på norsk

Med Espen Hammers nylig utgitte oversettelse blir for første gang Kants egen kompliserte argumentasjonsgang for dette standpunkt tilgjengelig på norsk. Men som de mange og sterkt forskjellige fortolkningsforsøk viser, kan man åpenbart ikke uten videre treffe den «sak» Kant her intenderer.

Altså er vi kommet til spørsmålet om til den norske oversettelses art og kvalitet:

For det første er oversettelsen uhyre tro mot den tyske tekst. Det vil si den tilstreber en nøyaktig gjengivelse av originalens ord og uttrykk, uten å forsøke seg på «vidløftige» - kan hende mer velformete formuleringer ved å gjøre bruk av omskrivinger, hvilket i så fall ville være å anbefale sin egen forståelseshorisont som radikalkur mot Kants transcendentalinfluensa i K.d.U.

En student som leser den tyske oversettelsen sammen med den tyske originalen, får egentlig langt større hjelp utfra prinsipper Hammer legger til grunn, enn om oversetteren hadde prøvd å finne språklig mer vellykkede løsninger.

Oversettelsen er for det andre basert på samspill med tysk syntaks og setningsoppbygning, hvor dette er mulig, noe som iblant gir språket et konservativt preg. Den overraskende effekt er likevel at troskap mot originalen ivaretas.

Ut fra dette perspektiv har imidlertid den foreliggende norske oversettelse en vesentlig svakhet: Den mangler sidetallene i originalutgaven. Derfor denne oppfordring til de to redaktører bak Pax' Palimpsest-serie som startet dette viktige prosjektet: Vi trenger originalutgaven sidetall, slik at det blir letter for en leser som samtidig arbeider med den tyske teksten, å orientere seg i den norske oversettelsen!

Hjördis Nerheim er siden 1995 Nordens første kvinnelige filosofiprofessor.

Bokser:

Selve logikken som det vitenskapelige og moralske system bygger på må snus opp ned.

En logikk som ikke har noe «ansikt».

Den reflekterende dømmekraft er åpen og kommunikativ.

BT2:

DØMMEKRAFTEN: I en tid hvor meninger stadig forandres kan en nærmere analyse av selve meningsdannelsen være på sin plass. Ill. Mrowinski Marcin

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 20/07-95, kl. 21.13 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.