14. juli. Mer enn en nasjonaldag.

Frankrike av idag er som nasjon smeltet sammen med sin republikk. Slik har det ikke alltid vært, og var det heller ikke i 1880. Da var den tredje republikk, som ble etablert i 1870 etter Frankrikes nederlag i krigen mot Preussen, ti år gammel. For første gang hadde det franske folk valgt inn et republikansk flertall i nasjonalforsamlingen. Republikken hadde lenge minnet om revolusjon; revolusjon om lovløshet, jakobinsk terror og borgerkrig. Dette minnet hadde kvalt revolusjonen av 1848 og banet veien for Napoleon 3.s 2. keiserrike. - Den 14. juli, dagen for Bastillens fall i 1789, var et umulig valg som fransk nasjonaldag inntil nå, hvor nesten alle de som hadde opplevd den og resten av revolusjonen var døde. Bastille- stormen som frihetens mytiske opphav kunne først nå rives ut av den større sammenhengen og gi dagen et verdiladet innhold som appellerte til folk flest. - Robespierre og hans kumpaner havnet på historiens mørkeloft. Tilbake sto en moderat republikk som ville vaske blodet av sine hender uten helt å støte fra seg venstresiden. Dette ville den vise ved å velge den 14. juli.

Fordi dagen historisk sett hadde et dobbelt innhold, var den som skapt for et frieri til både moderate og mer radikale borgere: den opprørske 14. juli 1789 ble opprinnelig fulgt i 1790 av den forsonende Føderasjonsfesten i Paris. Representanter for Frankrikes regioner møttes nå i ro og mak for å sverge troskap til nasjonen. Dette var en patriotisk fest som også mange av republikkens kritikere kunne minnes. Imidlertid var evennementet en fest for det nye konstitusjonelle monarki, med kong Ludvig den 16. tilstede. Den første republikk ble ikke dannet før i 1792. - Valget av den 14. juli som republikkens festdag var derfor noe av et paradoks. Dette ble da også syrlig bemerket av monarkistene, som ikke ville la seg kjøpe av en dato. Likevel var avgjørelsen et klart uttrykk for den avstanden republikken kjempet for å få til de mer outrerte deler av egen fortid.

Med valget av denne dagen ønsket altså republikanerne å lege historiske sår og skape oppslutning om seg selv. Med dette slo den også an tonen for de kommende feiringene frem til idag. Gradvis mistet dagen mye av sitt opprinnelige historiske innhold. Men den politiske nerven har den alltid hatt - når det har vært nødvendig. Fordi regimet lenge forble omdiskutert måtte dagen bli en kampdag. Helt siden 1880 har 14. juli vært den dagen hvor tilhengerne og motstanderne av republikken har målt krefter. Størst og mest engasjert har feiringen vært når republikken har vært i fare. Da har republikanske og antirepublikanske paroler vaiet side om side med trikoloren.

Nettopp på grunn av det politiske innholdet festen har hatt, kan man i feiringen avlese den politiske stemningen i landet, slik den har endret seg med årene. Ved å følge den som en rød tråd gjennom landets nyere historie, kan vi se hvordan republikken gradvis har klart å forsone seg med de forskjellige deler av det franske folk. Slik blir den et barometer på Frankrikes nasjonale integrasjon.

Den 14. juli har til forskjellige tider vært en rød klut både for høyre- og venstresiden i Frankrike. Fra 1880- tallet var den i stor grad festen til sentrum og de moderate venstrekreftene i fransk politikk. Mange på den antirepublikanske høyresiden tok avstand fra et regime de anså rebelsk og ukristelig, og som ved å velge 14. juli - uomtvistelig en revolusjonsfest - hadde bekreftet sin ringeakt for landets stolte monarkiske tradisjoner siden Karl den Stores tid. De ivrigste av disse valgte 5. mai, Jeanne d'Arcs dag, til sin konkurrerende nasjonaldag. Disse oppfattet seg selv som forsvarerne av den historiske franske nasjon, som eksisterte forut for revolusjonen: kongedømmet, kirken og det franske folkefellesskapet. Republikkens tilhengere slo i krisetider ring om sitt regime, og holdt fast ved den 14. juli og det dagen kom til å representere: den verdslige, folkestyrte republikken, tuftet på «Frihet, Likhet og Brorskap» og enkeltmenneskets rettigheter. Slik ble 14. juli en separator for «les deux France»; to ulike Frankrike, som braket sammen i Dreyfus-affæren 1898- 1900. Her sto striden nettopp om den jødiske kapteinen Alfred Dreyfus' rettigheter overfor et militærvesen og et rettsvesen som av antidreyfusardene ble sett som ufeilbarlige og overordnet den enkelte borger. Striden utviklet seg til å bli en strid om republikken som sådan. De mest konservative antirepublikanske kreftene led nederlag i og med hovedpersonens frifinnelse og en bred nasjonal mobilisering for rettsstaten og demokratiet. Denne kom til uttrykk nettopp i tidens 14. juli-feiringer.

Det som forsonte brorparten av den franske høyresiden med republikken, var den militære seieren i første verdenskrig. 14. juli- feiringen i 1918 var den største i republikkens historie, og høyresiden var med. Seieren over Tyskland viste at det lenge så skeptiske nasjonale Frankrike hadde funnet en forpakter i republikken. Republikken var kvitt det nederlagsstemplet den hadde hatt siden opprettelsen i 1870 (etter den nasjonale ydmykelsen på slagmarken). Republikken og dens festdag kunne se Jeanne d'Arc i øynene, og hadde tilsynelatende seiret på høyre flanke.

Hva så med venstresiden? Flere av arbeiderklassens politiske ledere kom fra århundreskiftet til å se regimet som et borgerskapets bolverk mot underklassen. Demonstrasjoner ble nå organisert på den 14. juli, mot en «hyklersk borgerlig republikk» som angivelig forsøkte å drukne arbeiderklassens politiske engasjement i en fest som riktignok ofte var svært fuktig. Denne uforsonligheten splittet og svekket den franske venstresiden i mange år.

Dagen de på ny skulle samles om var nettopp den 14. juli. Dette skjedde i 1934, etter det franske ytterste høyres fascistoide kuppforsøk februar samme år. Truselen fra høyreekstremismen samlet på ny republikkens og demokratiets forsvarere til kamp. «Marseillaisen» og «Internasjonalen» ble sunget om hverandre. Kommunistenes 14. juli- tog blandet seg for første gang med den moderate venstresidens - til mange tusen tilskueres og aktørers tårevåte glede. Den 14. kom slik til å demonstrere Folkefrontens samlende kraft. Det var kanskje den viktigste feiringen i dagens historie.

Valget året etter gav støtte til demokratiets krefter, men republikken var hardt presset helt frem til den begikk politisk selvmord i 1940, da marskalk Petain, den aktede feltherren fra Marne- slaget i 1917, ble gitt all makt i Frankrike og Nasjonalforsamlingen oppløste seg selv. Petains kollaboratørregjering forsøkte i årene 1940- 43 å gjennomføre en antirepublikansk og antiparlamentarisk revolusjon. Historien ble forsøkt skrudd 150 år tilbake. Dette var på mange måter antidreyfusardenes hevn. I ly av Nazi- Tysklands okkupasjon ble den republikanske devisen «Frihet , Likhet og Brorskap» byttet ut med «Arbeid , Familie og Fedreland». Republikken og den 14. juli ble forsøkt tiet i hjel, og de franske antirepublikanske og fascistoide bevegelser fikk et par år på seg til å vise hva de dugde til.

I 1945 ble den 14. juli igjen feiret med brask og bram - om enn med en god porsjon dårlig samvittighet: det var få som fra første stund hadde støttet general de Gaulle og hans forsvar for den franske republikken. Men nå hadde franskmennene fått føle hva slags regime motstanderne av denne hadde ønsket. Da den fjerde republikk ble født i 1946, var dens jordmor et samlet Frankrike. Siden det har festen i liten grad vært kontroversiell. Den 14. juli har fortsatt et dobbelt innhold: mens venstresiden feirer 1789 og 1934, feirer høyresiden mer de nasjonale samlingsfestene i 1790 og 1918. Men dagen er det ingen som setter spørsmålstegn ved. Slik den tredje republikkens parlamentarikere ønsket det, har regimet og dets festdag gradvis vunnet hele Frankrikes tilslutning. Resultatet av denne prosessen er blant annet at festen i dag mangler mye av den politiske glød den tidligere hadde; ikke fordi franskmennene misliker sin republikk, men fordi alle tar den som en selvfølge, i alle fall foreløpig.

Slik ser vi at den 14. juli ikke kun har vært en nasjonal festdag. Den har aldri vært en blodfattig minnehøytidelighet, men har vært det demokratiske Frankrikes demonstrasjonsdag. Den har gjennom tidene vært mobilisert mot justismord, antisemittisme, fremmedhat og fascisme, og har samlet folket rundt den republikanske idé. Republikken har skiftet nummer, men «Frihet, Likhet og Brorskap» er fortsatt dens devise. Dette er i dag ikke kun franske nasjonale verdier, men har blitt felleseuropeisk tankegods. Slik den 14. juli har vært med på å samle franskmennene til ett politisk folk, har dens verdier vært med på å samle Europa. Slik er det mulig å si at dagen har fungert som et vern om en drøm som ikke kun er fransk, men som også andre europeere søker å realisere. Hver på sin måte er de moderne europeiske nasjonalstater forpaktere av denne treenigheten, som for vel 200 år siden ble kastet som en brannfakkel inn i det gamle Europa og som skulle være med på å forme vår verdensdel slik vi kjenner den idag. - Slik blir 14. juli også vår felles nasjonaldag. Det er ikke bare en tom frase når det heter at vi alle har to hjemland, Frankrike og vårt eget.

Morgenbladets kronikk

BT:

14. JULI ER VI SÅ GLA' I: Og det har vi vært siden den første festen i Aix-en-Provence i Sør-Frankrike. Dette er fra hovedgaten Le Cours som idag heter Cours Mirabeau etter byens store revolusjonære sønn. Tegnet av J. Joseph Reynaud. (Illustrasjonen hentet fra Kåre Tønnesson: Revolusjonen som rystet Europa, Aschehoug 1989)

(TITEL kommer her)

14. juli er nasjonal festdag i Frankrike. Den kan hylles av grupperinger som er forskjellige, «på hver sin måte, liksom»

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 20/07-95, kl. 21.13 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.