[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Galleri Struts:

Mer enn alternativ

Utstillingen på Struts er interessant. Samtidig er det kanskje ikke så meningsfullt kun å fokusere på hvert verk isolert sett. Det er i mellomrommene det interessante finner sted. Kollektivet bak Galleri Struts viser egne arbeider.

AV ANDERS EIEBAKKE

I den lett ironiske pressemeldingen heter det at «det er nødvendig å være absolutt moderne». Videre at kunsten har en dobbeltkarakter som både «autonom og integrert i samfunnet».

Svein Flygari Johansen viser video-installasjonen «Eternal Take-off», som er et eksplisitt erotisk arbeid. På en monitor tar en amerikansk rom-rakett av fra bakken, men reverseres sekundet etter i en videoloop som gir en kraftig rytmisk opp- og ned effekt, sammen med brølet fra rakettmotorene. Foran monitoren ligger en gammel madrass, med et laken som bærer preg av et utsvevende seksualliv. Sier dette mere enn Vigeland-Monolitten? Selv om temet kan virke utdebattert, er installasjonen satt i en sammenheng som tar brodden av en mulig hard kritikk. «Super bloop» av Tor Børresen sier ikke så mye, selv om verket har høyttalere med lyd av oppkast. En materie av silikon som minner om spy, pulserer når betrakteren tråkker på en liten blåse-belg. I en tautologisk vending har kunstneren satt en plastbøtte ved siden av silikonet. Det er ikke sikkert at denne handlingen styrker verkets kvaliteter - opplevelsen av materien i ulike pulser er ingen verbal affære, og kan ikke gis noen presis formuleringer.

Utslåtte dukker

Ultra-Soft» av Andrea Lange er et stort fotografi av to hender som klemmer på en pute. Fotografiet er presist utført i en tradisjon av iscenesatt fotografi, og er på mange måter det mest ærgjerrige arbeidet på utstillingen. En innvending kan være at Lange på tross av sitt subtile billedspråk blir heftet ved at fotografiet mangler visuell ladning for å gjøre «Ultra-soft» til mere enn et utsagn. Likevel er bildet et positivt bidrag til utstillingen - fordi alvoret bak utførelsen av bildet utløser et bytte av tid mellom kunstner og betrakter.

De syv helfigur-dukkene av Per Odd Bakke med tittelen «For your love» sitter utslått mot veggen, med plastposer over hodene og parykker som stikker ut. Hvite hender og oppsvulmete ben bryter med følelsen av hyper-realistiske dukker, og sammen med det kunstige håret viser det at arbeidene i galleriet faktisk ikke bare er tilfeldige «found objects» eller «assisterte readymades». Forholdet mellom illusjon og virkelighet virker som et tema for utstillingen, en antagelse som blir styrket av at hvert arbeide ikke har så mye på hjertet utover å være tilstede for en betrakter, som muligheter for følelser og spekulasjon. Kjersti Myrehagens «Tell Jane» og «Oops» var på åpningen assistert av kunstneren som gikk i en kjole med malingsflekker. Kjolen henger til daglig sammen med et bilde av kunstneren som sitter på en nymalt benk. Den litt naive handlingen utspilte seg sammen med et utskårent bilde i helfigur av samme kunstner, som «Jane» med et eple bydende i hånden, med teksten «You tell me Jane». Dette er et enkelt men slående budskap for en utstilling der det sterkeste utsagnet ligger i en lett dirring mellom fiksjon og virkelighet, der grensene utydeliggjøres for å tydeliggjøres.

Språk og bilde

Dermed er utstillingen ikke bare et lett krydder av enkle løsninger i omgjengelig innpakning, men et relativt avansert formalt nettverk. Anne Britt Strømnes tre arbeider «Mannslem», «Tusen r» og Frigjøring», viser dette i forholdet mellom språket og det ikke- språklige. Den svarte kransen med sovjetiske tinnsoldater, «1000 år», er ikke lett å tolke, men «Mannslem» er lettere tilgjengelig. Den består av en trelem som holdes oppe av en fallos- lignende stokk. Under denne fellen ligger «åtet»- slikkepinner. «Frigjøring» er også kodet på flere nivåer, kiwier som henger parvis på en vegg, du kan tro hva du vil. Om en skal være fantasifull, danner disse fruktene sammen med trådene de er hengt med, ikke overraskende mannlige kjønnsorgan, samtidig er fruktene fra syden symboler på Frigjøringen her i nord. Kunstneren stiller betrakteren overfor et puss. Hva sier arbeidet - hva sier du? Det er dette aspektet ved utstillingen som løfter den over traurig og forutsigbar «alternativisme».

BT:

ANDREA LANGE: «Ultra-soft», (fargefoto, 90x140)

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 23/06-95, kl. 15.46 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.