[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Albert Camus, - en nihilist?

Albert Camus anså L'Homme révolté fra 1951 som sin viktigste bok. Morgenbladet møtte Bernt Vestre som nå har oversatt Opprøreren for Thorleif Dahls Kulturbibliotek.

AV HALL BJØRNSTAD

Er alle opprør dømt til å feile? Må ethvert opprør «ende i en rettferdiggjørelse av det universelle mord»?

Disse spørsmålene danner utgangspunktet for Albert Camus' undersøkelser i Opprøreren, undersøkelser som mener å påvise en grunnleggende nihilisme i alt fra metafysiske til marxismens historiske opprør. Slik blir Opprøreren Camus' «oppgjør med den europeiske nihilismen», for å bruke et uttrykk fra Bernt Vestres forord til den norske utgaven av verket. Men hva er så problematisk med en nihilistisk opprører? Spørsmålet går til Vestre:

- Nihilisten er av den oppfatning at alt er meningsløst, at ingenting har verdi, at alt er mulig og ingenting viktig. Camus' poeng er at det i ethvert opprør ligger visse verdier - solidaritet mennesker imellom og respekt for liv - som er uforenlige med en slik nihilistisk grunnholdning. Opprørerne kan ikke gjøre hva de vil. I det øyeblikk mord aksepteres som et middel for å fremme den gode sak, har man sviktet opprørets innebygde lov.

Camus og Sartre

Opprøreren vakte voldsom oppsikt da den kom ut i 1951, ikke minst som en følge av dens påvisning av nihilistiske trekk ved kommunismen. I bokens kjølvann kom det til et endelig brudd mellom Camus og Sartre, og ved sin død i 1960 ble Camus fremdeles ikke ansett som noen seriøs intellektuell i de ledende marxist-dominerte miljøer. I følge Vestre ble Camus først stueren da det marxistiske hegemoni ble brutt av de såkalte «nye filosofer» på midten av 70-tallet:

- Etter Bernard-Henri Lévy og André Glucksmanns kritikk av marxismen ble Camus igjen en forfatter som kunne leses. Man oppdaget da en tenker som hadde foregrepet nyfilosofenes marxisme-kritikk med mer enn 20 år, og som hadde stilt opp verdiene toleranse, solidaritet og måtehold som et alternativ til nihilismen i sin samtid, sier Vestre.

Nihilisten Camus?

For dem som først og fremst kjenner Camus fra hans tidlige verker Den fremmede og Myten om Sisyfos, som begge utkom under den annen verdenskrig, kan hans senere oppgjør med nihilismen være egnet til å overraske. Fremstår ikke den tidlige Camus som en absurditetens apostel i sin beskrivelse av menneskets oppvåkning i en verden uten Gud og uten verdier? Vestre er ikke enig i denne tolkningen, og påpeker at Camus i forordet til Myten om Sisyfos distanserer seg fra en identifikasjon av forfatteren og jeg-personen i dette «essay om det absurde». Han ser likevel et element av selvoppgjør i Opprøreren:

- På tross av sin reservasjon er Camus et stykke på vei en slags nihilist i Myten om Sisyfos; han uttalte senere at han selv hadde remmer av den huden. Opprøreren blir dermed også et oppgjør med nihilismen i Camus selv, med det han hadde til felles med nihilister i samtiden. Slik kan man si at Camus' bok har et personlig utgangspunkt, men uten at dette på noen måte blir dens hovedemne. For meg er dette et verk som på samme tid er bærer av estetiske og viktige almen-etiske verdier. Derfor er det en klassiker, sier Vestre.

BERNT VESTRE: - Nihilisten er av den oppfatning at alt er meningsløst, at ingenting har verdi, at alt er mulig og ingenting viktig.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 09/06-95, kl. 10.56 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.