[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Strategi; blind passivitet

Debatten om anvendelsen av oljefondet avspeiler sosialøkonomers manglende evne til å implementere endringene i verdens finanssituasjon i sine analyser.

KOMMENTAR ARNO MONG DAASTøL

Dagens Næringsliv trykket 21. mai intervjuer med flere ledende sosialøkonomer om anvendelsen av det velkjente oljefondet. Ser vi bort fra at 25 år med prat om dette ikke har gitt større resultater, synes debatten heller ikke å ha kommet videre. Og verre er det at sosialøkonomene knapt synes å ha lagt merke til at verden har endret seg.

Usikkerhet i utenlandske verdipapirer

For å ta det siste først; alle som én anbefaler de å investere i utenlandske verdipapirer, antakelig i den tro at dette er sikkert «som banken». Imidlertid er «banken» slett ikke særlig sikker lenger, etter siste tiårs dereguleringer: Ekstreme finansskandaler har stått i kø verden over, og lite tyder på at dette er over - snarere tvert om. For eksempel ryktes det nå om forestående konkurs i en av USAs største banker. At det på denne bakgrunn skulle være mer sikkert å investere i papirer i utlandet fremfor i realinvesteringer hjemme, er en oppskrift å følge for det totale selvmål. Det er trist at det norske sosialøkonom-lauget unisont gjør seg til talsmenn for en passiv og umoralsk rentenist-politikk når store produktive oppgaver ligger uløst i Norge - og ikke minst i utviklingsland i sør og øst. Det samme gjelder den angivelige inflasjonsfaren ved realinvesteringer hjemme. Et lettvint poeng først: Hva skal vi med oljefond om vi ikke skal bruke det, og da fortrinnvis produktivt? Dernest, er det så sikkert at realinvesteringer gir inflasjon? Dette er selvsagt også et spørsmål om hastighet og størrelse av investeringer, men taler man om en økning på mindre enn en førtiende del av statsbudsjettet er det grunn til så stille spørsmålstegn ved disse bastante og unisone uttalelser.Dessuten har ulike stimulanser svært ulik virkning på inflasjon. En bevisst satsing på vekstfremmende «inflasjonsnøytral» politikk lar seg gjennomføre ved å øke effektiviteten i økonomien og dermed senke kostnader per produsert enhet. Høyres dynamiske skattepolitikk har det lønnlige, men åpenbart naive håp, at bedriftene selv vil investere på en slik «deflaterende» måte - til fordel for fellesskapet. God Keynesianisme var en gang å stimulere generell etterspørsel slik at produsentene ble inspirert til slike produktive investeringer. Ifølge kvantitetsteorien var dette i utgangspunktet dømt til å høste inflasjon, noe det også gjorde som følge av å øke pengemengde uten nødvendigvis å øke produksjon.

«Hamiltonsk bankpolitikk» løsningen?

Kjetteriet som ingen er åpne for, er å utstede billig offentlig kreditt, bevisst dirigert til effektivisering og dermed forskning, infrastruktur og høyteknologi - gjerne den strategisk viktige maskinverktøyindustrien - såkalt Hamiltonsk bankpolitikk. Stikk motsatt norsk praksis vil man med en slik merkantilistisk politikk derved subsidiere potensielt høy-produktive næringer i startfasene. Dette er en mer teknologi-bevisst versjon av Høyres skattepolitikk og sosialdemokratiets offentlige aktivisme. Begge er sektor- og teknologi-uspesifikke og stoler mer på markedets egen evne til å vurdere og tjene fellesskapet enn den teknologiorienterte merkantilismen. Denne har vært en miskjent retning siden Adam Smiths fordreining av dens egentlige innhold: Det er statens ansvar å rangere næringer i henhold til en strategisk plan, bevisst rettet mot å omdanne næringsstrukturen i mer produktiv retning, slik Japans MITI tildels har fungert i etterkrigstiden. Dirigerte produktive investeringer vil motvirke inflasjon gjennom å øke - ikke bare mengden betalingsmidler i samfunnet, men også varemengden. Bedret infrastruktur og økt produktivitet ellers vil virke effektiviserende og dermed deflasjonsdrivende. Bedret infrastruktur og -maskinindustri vil delvis fjerne flaskehalser som kunne bidra til inflasjon. Gjennom slik dirigert aktivisme kan en dessuten holde eventuell resulterende importøkning under kontroll.Det offentlige skaper slik sitt eget skatte- og velferdsgrunnlag gjennom aktivt å endre kompetanse- og nærings-strukturen i mer verdiskapende retning. Gjennom å etablere overnevnte myke og harde infrastruktur kan en gi bedrifter oppdrag, utfordringer og kompetanse gjennom sine innkjøpsrutiner. Ytelsespesifikke tilbudsrunder er her det beste middel, fordi det stiller mindre krav til statens tekniske kunnskaper, øker konkurransen og kreativiteten i bedriftene, og gir mulighet til å ta nasjonale hensyn uten å komme på kant med internasjonale avtaler.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 09/06-95, kl. 10.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.