[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

musikkOpp-ned oppnedkors!

At australiere parodierer norsk kultur er ikke akkurat dagligdags. Norsk rock når sjelden lenger enn kjølen, og selv om enkelte norske artister er salgbare i utlandet, er de vel aldri blitt så bemerket at noen har tatt seg bryet med å parodiere dem. Selv om parodien er utført i det dypeste alvor.

AV DIDRIK SØDERLIND

Like fullt har det faktisk skjedd. Hordes plate Hellig usvart er en krass satire over bølgen av norske Black Metal-band. Utført av en mann som plasserer seg i den motsatte ytterkanten av det religiøse landskapet. Ordet «Horde» er en vanlig betegnelse på fanklubbene til disse bandene (jfr. «The Emperor Horde»,) og Hellig Usvart henspiller selvfølgelig på Unholy Black Metal, et vanlig slagord på dette miljøets plateomslag. Og navnet på artisten bak enmannsprosjektet Horde, Anonymous, uttrykker mer enn et ønske om å holde en lav profil. Avdøde Øystein Aarseth, gitarist i Mayhem og innehaver av platebutikken Helvete, gikk under kunstnernavnet Euronymous (gresk for «dødsprins) første del av dekknavnet brutalt gikk i oppfyllelse. En slik dysterhet innbyr selvfølgelig til ordspill.

Musikken står til omslaget: Akkurat like tungt og raskt og dystert som annen musikk innen genren. Det er slett ikke noen grunn til at Djevelen skal ha den stygge musikken for seg selv. Det er svært velspilt, men det er liten vits i å kommentere musikken videre. Enten liker man slikt, eller så lurer man på hva slags dyr som tortureres med pressluftboret. Det er ingen musikkarter som mer elegant får folk til å plassere seg i aldersgruppa over ungdomstrinnet. «If it's too loud, you're too old,» vet du. Alle de obligatoriske Spinal Tap-trekkene ved Black Metal er her også. Anonymous spiller «Total Apocalyptic Lead Guitar (!)» og «Cataclysmic Bass Rumblings (!!)» Sikkert med forsterkeren på 11.

Fra spøk til kanon

Derimot er tekstene er et annet kapittel. Her slutter spøken, og det blodige alvoret tar over. Anonymous snerrer frem sin indignasjon over menneskeforakten og ondskapen som dyrkes i Black Metal-miljøer. For ham er Jehova Herre, og med Skriften i hånd stormer han inn i den sorte messen og slipper menneskeofferet løs. Den Onde er ikke noen lekekamerat, her er det på tide å ta seg selv i nakken. Det som ved første øyekast ser ut til å være en parodi på tekstenes form, ved å snu klisjŽene på hodet, viser seg ved nærmere blikk å være et alvorlig angrep på innholdet. Enkelte ting spøker man ikke med, ser ut til å være hans bottom line.

Det iørefallende, stilistisk sett, er kraftfullheten i Hordes uttrykk. Dette er ikke kristendom av statskirkevarianten, men en som fjerner lemmen til kjelleretasjen og lar eimen fortelle de villfarne hvor det ender hvis det ikke blir skjerping. Norsk Black Metal har jo alltid rappet mer enn sin del fra kristendommens innpakning. Sorte klær er jo populært blant geistlige også, og en vanlig svovelpredikant fra Vestlandet vet vel så mye som Greven om hva som finnes under føttene våre. Det Horde har gjort er ganske enkelt å rappe dette tilbake, og sette det tilbake i sin opprinnelige sammenheng. Og selv om den kristne nestekjærligheten og respekten for menneskeverdet settes i høysetet på flere av sangene, er det påfallende mye dveling ved Dommens Dag. Enkelte øyeblikk er det som om Pastor Bratterud har slått seg på rock'n'roll.

Desibelsebub

Det er selvfølgelig ikke bare staffasjen svartmetallerne har dratt med seg fra menneskefiskerne. Miljøets grumsete «ideologi» er lite annet enn den kristne (og faktisk også den humanistiske) kulturarven snudd på hodet, med konsekvenser like absurde som de er uappetittelige. Vil man vite hva Black Metal-folket mener om et tema, er det bare å tenke seg hva Erik Solheim eller Kjell Magne Bondevik ville sagt, og så snu det 180 grader. Som illustrasjon kan det nevnes at siste nummer av Black Metal-bladet Nordic Vision har tilegnet en hel A4-side til teksten: «Nordic Vision Supports Abortion.» Andre bisarre utslag av kulturen er japanske band som ivrig bekjemper Jehovas herredømme. Så vidt jeg vet har det ikke dukket opp noen band som hever fanene mot Buddhas dominans i Europa ennå.

Black Metal er altså langt mer enn musikkultur eller kultmusikk. Det er dyrking av destruktivitet. Ødeleggelse av både seg selv og andre, for ødeleggelsens egen skyld. Smerten oppfattes som meningfull i seg selv. Det merkeligste utslaget av dette var da bandet Morbid Angel gikk sterkt imot bruk av medisiner. Smerten er Satan i kroppen, må vite. Man behandler ikke sin Herre og Mester med penicillin!

Dyrkingen av smerten får sin logiske konsekvens i selvmordet. Men destruktiviteten kan også slå utover, med drapene som de mest groteske konsekvensene. Like trist er det i begge tilfeller.

Nylig hoppet tre tyske Black Metal-ungdommer foran et tog for å komme nærmere Lucifer. Det er selvfølgelig alt for enkelt å legge skylden for slike tragedier utelukkende på musikken, ingen tar livet av seg fordi de har hørt en heavyplate eller tjue. For å parafrasere predikanten Bob Larson: Hvis sønnen din ofrer katter til Satan, bør du kanskje se deg selv litt i kortene.Men Black Metal vil gjennom sin natur tiltrekke seg ungdom med problemer, og disse problemene vil neppe bli lindret av en kultur der liket er det høyeste idealet. I slike situasjoner er det vanskelig å vite om det er høna eller egget som har skylden, men det betyr ikke at hverken høna eller egget kan fraskrive seg ansvaret. Black Metal har ikke oppstått ut av noe vakuum. Den er en naturlig forlengelse av rockens tradisjonelle dyrking av det forbudte og ødeleggende. Screamin' Jay Hawkins har alltid sunget om sort magi, men har aldri tatt livet av noen av den grunn. Det er neppe noen tilfeldighet at ungdomskulturens teatralske spill med menneskets skyggeside først ble alvor da den nådde Norge.  snu kristendommen på hodet her i landet, med vår vestlandske mørkemanntradisjon, var nødt til å gi dramatiske konsekvenser. Selvfølgelig er mye av Black Metals lefling med skyggesiden først og fremst effektmakeri, men bitter erfaring har vist at det er kortere vei fra spøk til alvor av den blodigste sorten enn man har likt å tro.

I et miljø som med sminkede ansikter synger om død og fordervelse i levende lys burde det være et skrikende behov for noen lysstrimer. Eller, som grunnleggeren av The Church of Satan anbefaler mot pompøse og selvhøytidelige mennesker: en bløtkake i fleisen.

Horde
Hellig Usvart
Nuclear Blast/ Voices of Wonder
BT1: HORDE: Hellig Usvart er black metal snudd på hodet.

Broder Aage med liksminke

Mannen bak Horde, Anonymous, har gjort det klart at han ikke vil gi intervjuer av noen art. Det er ikke godt å si om dette skyldes vanlig Black Metal-etikette (det er ikke grenser for hvor mystisk man blir ved å foregle sin munn) eller frykt for represalier.

Dermed blir jeg nødt til å gå til lokale kilder. Torodd Fuglesteg fra plateselskapet Arctic Serenade er den første jeg får fatt i. Han kjenner godt til det kristne Black Metal-miljøet, selv om han ikke har plass for noen allskaper (eller allødelegger heller, for den saks skyld) i sitt eget verdensbilde. Selv kaller han seg liberal og misantrop, og foretrekker å omgås med katter. «Katter oppfant ikke noen atombombe,» som han sier. Vel, de oppfant jo ikke elgitaren heller da. Uttalelser som at «menneskeheten har overlevet seg selv og bør dø ut» spriter han opp med et konsekent antirasistisk standpunkt. Han er lei av drapstruslene fra Black Metal-miljøet (femten-tyve stykker på fire måneder, ifølge ham selv) og ser på Oslo-miljøet som klart mest usmakelig. Derimot har han sans for miljøet på vestlandet, med visse åpenbare unntak i Bergensområdet.

Torodd holder det hevet over tvil at det er Steve Rowe fra det kristne Death Metal-bandet Mortification som står bak Hellig Usvart. I kjølvannet av Horde-utgivelsen har det vokst fram en sterk trend med kristen Black Metal i Australia. De fleste av bandene er foreløpig bare på demostadiet, men han regner med at neste års platehøst kommer til å bær preg av dem. Det er i ferd med å vokse frem et kristent speilbilde av det som tabloidpressen uvettig kaller «Satanist-miljøet.» Torodd tipser meg også om en av de første hjemlige representantene for Det Glade og Dystre Budskap.

Anti-antikrist?

- Vi har identifisert oss med Black Metal som musikkstil, ikke Black Metal som ideologi eller livssyn.

Ordene tilhører Kjetil Molnes fra det kristne bandet Antestor. Navnet er latin for «vitne». Guds vitne. Litt motvillig kaller han musikken han spiller for Black Metal, og legger vekt på at å like denne musikken ikke nødvendigvis betyr at man dyrker Satan. Det er selvfølgelig et viktig poeng, et poeng mange, deriblant pressen, har unngått. For selv om det beviselig har vært en forbindelse i flere tilfeller, er det selvfølgelig lang vei fra å digge heavy til å brenne kirker. Denne unyanserte omgangen med emnet har dessverre ført til at tenåringer som liker ekstrem musikk (som tenåringer ofte gjør) har følt seg forpliktet til å stikke bortom kirken nattestid, inspirert av avisoppslag.

Antestor har ikke akkurat fått noen varm velkomst i djeveldyrkerkretsene. De figurerer ofte i miljøets undergrunnspresse, med dårlig tilslørte oppfordringer til leserne om å «ta dem.» De tar selvfølgelig hatkampanjen svært alvorlig, selv om enkelte episoder har helt mer mot det komiske. Som da Antestors postboks fikk et anonymt trusselbrev med avsenders navn og adresse bak på konvolutten…

- Det er nok de yngste som sender trusselbrev, sier Kjetil.

Det burde være tydelig at mange av Black Metal-disiplene er alvorlig rotløse. Litt sjelefisking i såpass opprørte vann burde kunne gi god fangst. Men Antestor «prøver ikke å nå ut til de andre,» som Kjetil sier det. Siden de har nok med å takle drapstruslene faller nok det naturlig. Men allikevel er de dømt til å leve i clinch med dem som vil dem vondt. Som Kjetil sier det: «Uten Gud hadde ikke Black Metal blitt noe av.» Og uten Black Metal, intet Antestor: påstanden slår i begge retninger. Akkurat som Black Metal-ungdom gjerne kjenner Det Gamle Testamentet bedre enn tenåringer flest, finnes det altså kristne ungdommer som bekjenner seg til Djevelens musikk. Et klassisk eksempel på hvordan fiender gjerne blir likere hverandre enn det er behagelig å innrømme. De to frontene har jo faktisk hverandres gallionsfigurer som hovedmotstandere. De skarpe angrepene på alt som ikke lukter av søndagsskole fører til å gjøre den frustrerte ungdommen enda mer marginaliserte, samtidig som hovavtrykk anno 1995 er rene gavepakken for et kristenfolk med underskudd på fiendebilder. Det gjensidige strupetaket vil nok vare en stund til.

Bt2: ANTESTOR: Kristen Black Metal. Når kommer det første gospelkoret med horn? Foto: Erling Jørgensen.

Bt3: KJETIL MOLNES: Ingen Black Metal uten Gud. Foto: Erling Jørgensen

Bt4: TORODD FUGLESTEG: Katter fremfor Gud og Djevel. Foto: May-Irene Aasen.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 02/06-95, kl. 01.09 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.