[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

«Hull i hodet»

EINAR JOHNSEN

I artikkelen «Hull i hodet», Morgenbladet 12. til 18. mai 1995, refererer journalist Geelmuyden til en forskningsrapport om bruken av LSD i norsk psykiatri. Såvidt meg bekjent er det ikke publisert noen forskningsrapport om dette. Dette er beklagelig da bruk av LSD i psykoterapeutisk behandling representerer et stort, alvorlig og lærerikt område, som berører menge mennesker. Spørsmålet er kan såkalte hallusinogene stoffer være et hjelpemiddel i psykoterapeutisk arbeid. Skiller det seg da fra virkninger disse stoffer har når de brukes i en ren russammenheng, eller en ren eksperimentell situasjon. Den rapporten journalist Geelmuyden refererer til var et skriv av Joar Tranøy som ble trukket tilbake fra Kriminologisk Institutt da skrivet ikke hadde sannhetsverdi. Skrivet ble erklært ugyldig. Joar Tranøy hadde i mai -92 en kronikk i dagbladet om LSD i psykiatrien. Dette avstedkom en lengre debatt mellom Tranøy og Lønning og mellom Tranøy og direktør Ole Johan Sandvann. Tranøy bygget mye av sin kronikk på forholdene i Danmark og avsløringer om at CIA sto bak bruk av LSD.

Niels Chr. Geelmuyden synes ikke å referere noen av de kritiske innvendingene som kom til Tranøys utlegning.

Gordon Johnsen var min far og jeg var i årene fra -66 til -70 hans medarbeider på Modum. Den virklighet som omgav LSD-behandlingen på Modum Bads nervesanatorium var en ganske annen den Geelmuyden fremstiller. For det første var antall personer som ble behandlet med LSD 379 og ikke 562, noe som er belagt av direktør Sandvann. I alt 2205 behandlinger ble gitt over et tidspunkt på 10 år. Gjennomsnittlig 6 behandlinger til behandlet pasient.

Gordon Johnsen var knyttet til en internasjonal gruppe av forskere og behandlere som brukte LSD som hjelpemiddel i psykoterapi. Øvrige sentere befant seg i Göttingen, i Praha, i Nederland, England og USA. I Danmark var det noe annen praksis, i det LSD ble gitt som behandling og ikke som del av en psykoterapeutisk behandling. Gordon Johnsen var veldig nøye på dette og redegjorde for det også i flere artikler og på seminarer. Han skilte mellom to behandlingssituasjoner. Den psykolytiske, der behandlingen var belysende og gjennom arbeide av fortrengt konfliktmateriale ofte av traumatisk art og psykodelisk der opplevelsen var mer transcendental med opplevelser av ukjente og kreative sider i personligheten som kunne frigjøres. Behandlingen ble innledet som en vanlig psykoterapeutisk samtalebehandling med kartlegging av individets bakgrunn, sykdomsutvikling, personlighetsutforming og aktuelle livssituasjon. Først etter lengre tids innledende behandling ble det gitt en seanse med LSD, som regel i doser mellom 50 og 100 microgram. På bakgrunn av denne behandlingsseansen ble det så besluttet om behandlingen skulle vidreføres. Under behandlingsseansen med LSD var alltid terapeut og sykepleier tilstede. behandlingsseansen som varte i 4-6 timer ble ofte avbrutt med et legemiddel, av og til chlorpromazin, av og til et barbiturat. Pasienten ble så samme ettermiddag og kveld gjort gjenstand for inngående samtale, nedskriving av opplevelsen og i de følgende ukene til bearbeidelse av det stoff som hadde kommet frem under seansen. Pasientene var ikke psykotiske, men hadde såkalte pseudohallusinatoriske opplevelser,dvs. opplevelser av sterk symbolmettet karakter, som var nøye knyttet til deres psykodynamiske utviklingshistorie og ofte til den eksistensielle situasjonen de levde i.

Hver pasient ble nøye informert om behandleingen. De kunne på hvilket som helst tidspunkt under denne gi tegn på om de ønsket denne avbrutt, både gjennom behandlingsperioden og også i den enkelte seanse. Det hersket full åpenhet om behandlingen og den var også underlagt nøye veiledning og kontroll. Behandlingen var godkjent av Helsedirektoratet og departementet. Behandlingen ble tatt i bruk overfor pasienter med kronifisert tvangslidelse.

Denne gruppen pasienter hadde før denne behandlingen ingen aktuelt behandlingstilbud. Psykoterapi ved hjelp av LSD viste seg å bringe et gjennombrudd i behandlingen av denne gruppe, samt bringe også en dypere forståelse i den dynamikk som lå bak sykdommen. Psykoterapi med LSD som hjelpemiddel ble også brukt overfor andre tilstander, der psykoterapi alene ikke hadde gitt eller kunne gi noe resultat. dette var grupper med alvorlig karakterpatologi, en gruppe med seksuelle perversjoner og en gruppe med karakterpatologi knyttet til alkoholmisbruk. I andre land som f.eks. Nederland ble LSD behandlingen brukt som et hjelpemiddel ved behandling av alvorlige posttraumatiske krigsnevroser.

Behandlingsmiljøet på Modum Bads Nervesanatorium var på den tiden preget av stor optimisme og engasjement og opplevelse av endelig at en hadde hjelpemiddel i behandlingen av alvorlig kronifiserte tilstander, der annen behandling var mislykket eller ikke nådde frem. Det ble arbeidet mye overtid, Gordon Johnsen selv arbeidet 15 timer i døgnet. Han hadde aldri noen ekstra betaling for dette, sykehuset hadde ingen midler til forskning, reise på kongresser etc., slik at påstandene om at dette var CIA-finansiert virker helt urimelig. Modum Bads nervesanatoriums budsjetter ble hvert år nøye revidert og det har aldri kommet frem noe som har gitt indikasjoner om at sykehuset mottok penger utenfra. Tranøy hadde i intervjuet i Vårt Land i juni -92 angitt at hans grunnlag for å påstå dette, var at Gordon Johnsen deltok på en kongress i New York som var delevis sponset av CIA. Hans deltakelse på denne kongressen, som han forøvrig finansierte helt selv, er jo ikke noe belegg for at CIA finansierte denne behandlingsvirksomheten i Norge. Geelmyden anfører at LSD ble tilført pasienter i en kombinasjon med amfetamin, antrophin og elektrosjokk. Dette er galt. Elektrosjokk ble aldri brukt i forbindelse med LSD-behandlingen. Dette var en ren psykoterapeutisk behandling, heller naturligvis aldri med amfetamin. Det ble ikke registrert noen selvmord på Modum Bads nervesanatorium i tilslutning til LSD-behandlingen og det er ikke rapportert noen drap i Norge knyttet til dette. Det er rapportert et drap i Danmark, som kan ha hatt tilslutning til LSD-opplevelser gitt under en behandlingsseanse. Meg bekjent ble ingen pasienter fra Modum overført psykokirurgisk behandling på Gaustad etter LSD-behandling.

Å påstå at Gordon Johnsen misbrukte pasienter seksuelt er en alvorlig anklage. Jeg synes anklagen er svært alvorlig når den fremsettes 12 år etter at den aktuelle person er død. Fremsettes en slik anklage bør den i tilfelle underbygges og bevises. En slik handling er jo straffbar, den som fremsetter den bør ha grunnlag for å fremsette en slik påstand. Gordon Johnsen levde et svært åpent liv, han sparte seg aldri i sitt arbeid, han sparte seg heller aldri i åpent å erkjenne sine mangler og sine feil. Han bygget sin virksomhet i høy grad på tillit og åpenhet og grunnla Modum Bads nervesanatorium på dette tillitsforholdet. Han hadde en omfattende reisevirksomhet, fordragsvirksomhet, korrespondanse med pasienter, pårørende, kolleger og helsemyndigheter. Gjennom sin legevirksomhet hadde han kontakt med 15-20 000 mennesker. Det har aldri fremkommet på noe tidspunkt noe som kan knyttes til uetisk adferd fra hans side.

Joar Tranøy anfører imidlertid et slikt tilfelle for å underbygge sin påstand om at Gordon Johnsen på et ukritisk vis brukte makt over mennesker for å fremme sine egne personlige ambisjoner og interesser. Tranøy har ikke gjort noe for å belegge eller bevise dette, og som sagt ble hans skriv erklært som ikke pålitelig og klart ugyldig.

Journalist Geelmuyden har også en annen alvorlig anklage. Han angir at Gordon Johnsen drev med narkotikadistribusjon, at han hadde sitt private narkotikalangeri. Slik dette står i artikkelen kunne en få inntrykk av at Gordon Johnsen sendte LSD, altså drev narkotikalangeri med LSD til mennesker over hele Norge. Dette er også en påstand om straffbare forhold.

I sitt skriv har Tranøy henvist til at Gordon Johnsen foreskrev et middel som heter Perbenzymal, bestående av atrophin, barbitursyre og amfetamin. Forholdet var følgende: Middelet var utviklet av en norsk professor i farmasi. Middelet hadde likhetspunkter med et annet middel som het Amycal-Comp, og som ble solgt fra et medisinsk firma i Norge, men det ble tatt ut av apotekhandel, da det for enkelte førte til misbruk. Gordon Johnsen fortsatte etter tillatelse fra Statens Legemiddelkontroll og foreskrive middelet Perbenzymal. Middelet ble laget på Ullevål apotek. Apoteket sto for utsendelsen til pasientene. I alt har vel Gordon Johnsen behandlet mellom 40 og 50 mennesker i dette landet med dette middelet som kun ble gitt til personer med hårdnakket depresjon, der tradisjonell antidepressiv behandling ikke førte frem. Foreskrivning av midlet følger vanlige regler for foreskrivning av A-preparater. Midlet førte aldri til noen form for avhengighet i form av doseøkning eller rus og å karakteriserer dette som narkotikalangeri er derfor svært grovt. Gordon Johnsen grunnla Modum Bads nervesanatorium som et aktivt behandlingssted for mennesker med alvorlige angstlidelser, depresjoner og tvangslidelser. Dette er et behandlingstilbud til pasienter som på daværende tidspunkt ikke hadde håp om alternativt behandlingstilbud. Han utviklet psykoterapi innen institusjon på en fremragende måte knyttet til åpenhet og nøye veiledning, kursvirksomhet, seminarer. Det er velkjent at han i årene han var overlege knyttet fremragende utenlandske eksperter til norsk psykiatri.

Gordon Johnsen gjorde den erfaring at LSD i psykoterapeutisk behandling under nøye kontroll, bearbeidelse av opplevelsene under LSD, innenfor en trygg og sikker ramme førte ikke til misbruk, men personlig utvikling og for fleres vedkommende til helbredelse og til da invalidiserte tilstander. Gordon Johnsen pekte på at de såkalte hallusinogener har vært brukt av menneskeheten i tusener av år. Disse midlene ble brukt innenfor ritualiserte og trygge rammer. Først i vår senere tid har disse midlene vært brukt til rus og misbruk. Midler som påvirker vår psyke kan innenfor medisinske forsvarlige rammer være verdifulle legemidler (f.eks. opiater). I andre sammenhenger har det blitt brukt som rusmidler.

Jeg beklager naturligvis politiets opptreden ovenfor Niels Christian Geelmuyden da han var 15 år og skulle lage guttespøk på Lysaker apotek, og jeg vil sterkt protestere mot at 15-åringer skal behandles av politiet på den måten det refereres til. Men det er tross alt en forskjell på en guttespøk og en lege som gjør sitt arbeide for å hjelpe andre. Det virker også urimelig at Geelmuydens erfaringer med politiet den gang skal slå tilbake på den måten overfor en person som i høy grad vier sitt liv til å hjelpe andre. En person som døde for 12 år siden og som selv derfor ikke kan forsvare seg mot de alvorlige og gale beskyldninger som nå rettes mot ham.

Einar Johnsen er overlege i psykiatri.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne ]
Artikkel automatisk generert, 20/05-95, kl. 19.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.