[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

TEATER: Budskap er ikke nok

stedet er Centralteatret, dramatikeren heter Julian Garner og stykket Dengang Nå. Nok et eksempel på at kunstnerisk behandling av et viktig tema lett resulterer i pseudo-kunst.
TEATER

KAARE STANG

Femti år etter folkemordet som kostet seks millioner mennesker livet, er det tid for påminnelse og ettertanke. I kjølvannet av frigjøringsjubileet setter flere teatre opp forestillinger som relateres til krigen. Oslo Nye Teater har valgt å betone 50 års-markeringen på Centralteatret med ny norsk dramatikk om jødeforfølgelsen. Stykket er riktignok ikke av helt fersk dato, Julian Garners drama ble skrevet for tolv år siden og er tidligere oppført både på Trøndelag og Rogaland Teater.

I denne flora av kulturevenementer som demonstrerer krigens absurditet, skapes det i offentligheten lett en automatisk sammenblanding av kunstnerisk kvalitetsnivå og budskapet som formidles. «Budskapet er viktig, ergo er dette en severdig film, lesverdig bok, severdig teater». Med en slik forvirrende forveksling mellom tematikk og kvalitet havner alle kunstnere i første divisjon, en tendens som også spores her hjemme. At det dessverre finnes flere divisjoner, gir forestillingen på Oslo Nye en lei påminnelse om.

Ansvaret må i stor grad plasseres både hos dramatikeren og teatersjefen som velger å sette opp denne type plakatteater. En kunstnerisk behandling av et alvorlig emne krever mer enn et par slagord og kjente historiske fakta om hvordan jødeforfølgelsen gradvis ble trappet opp. Med den realistiske og psykologiserende ramme som Garners skuespill legger opp til, ville et minstekrav være en handling som skapte innlevelse og ettertanke hos publikum over skjebnen til de sceniske skikkelsene. At dette ikke skjer, skyldes antagelig at over femti prosent av selve handlingsforløpet konsentreres rundt trivia - med hjelp av enkle kvinnedialoger om kaffekvalitet anno 1942, tilgangen på sigaretter og hvem som bommet røyk av hvem. Handlingen flyter avgårde på det jevne med hverdaglig pludder, hvori opptatt mor/datter-konflikt og sjalusi mellom to søstre, samt problematiske pubertetsvilkår for datter uten far. Først helt mot slutten finnes dramatiske anslag som får publikum til å våkne. De to jødiske søtrene og datteren/niesen skal flykte over grensen. Den ene søsteren ombestemmer seg og nekter å forlate huset. En psykologisk spenning oppstår mellom de tre skikkelsene.

For å minne om alvoret og den gryende fare som den utsatte befokningsgruppen sto overfor, har regissør Esther Reiss valgt å la dias-projeksjoner av avisoverskrifter fra krigsårene fremtre på bakscenen. Overskriftene fra den stripete Adresseavisen i Trondheim (hvor handlingen tilsynelatende foregår) forteller at Qusling danner ny regjering og at reichskommissar Terboven oppløser de norske partiene.

Kanskje har instruktøren bevisst valgt å vektlegge den merkelige distansen som oppstår mellom alvoret i avisforsidenes budskap og scenefigurenes pludring. Antagelig visste ikke alle hverdagsmennesker hvilken skjebne som ventet jødene. På Centralteatret blir det uansett et alvorlig paradoks at man som publikummer med retrospektiv kunnskap om de grusomme konsekvensene, her faktisk sitter og lider mer med skuespillerne enn med de sceniske skikkelsene disse skal gestalte.  kjenne medlidelse med de opptredende som må slite seg gjennom dette håpløse dramaforsøket, er en høyst uventet og uønsket form for katharsis.

Julian Garner:
Dengang Nå
Regi: Esther Reiss
Centralteatret, Oslo Nye Teater
BILLEDTEKST:
TO SØSTRE OG EN DATTER: Marit Syversen, Unni Evjen og Helle Haugen i Dengang Nå. Foto: Ole Buenget.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne ]
Artikkel automatisk generert, 20/05-95, kl. 19.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.