Kvinner, Canada, blomster og stein

En slektskrønike som fascinerer like mye som et 284 sider langt brev til samlivsspalten i Kvinner & Klær.

Dagbøker i stein er vel ikke den mest svingende tittelen på markedet, og fargestift-tegningen av en blomst på forsiden av smussbindet faller inn under kategorien anonym. Dette er selvfølgelig temmelig overfladiske elementer, et førsteinntrykk, poenget med en roman er innholdet.

Dagbøker i stein er en slektskrønike, som spinnes rundt Daisy, hun blir født i 1905 og følges gjennom dette århundret. Boken er utstyrt med slektstre og bilder av de innvolverte, et litt originalt trekk i en fiksjonsroman. Daisys liv har en rekke av tragiske elementer, moren dør da hun Daisy blir født, hennes første ektemann dør på bryllupsreisen deres da han faller ut av et vindu i fylla.

Den røde tråden i boken er Daisys liv, de andre personene som vies oppmerksomhet har på forskjellig vis vært involvert i hennes liv, det er foreldre, døtre og sønner, venninner og ymse familie. Felles for disse menneskene er at de med ubetydelige avvik lever fryktelig vanlige liv, faktisk er jeg ikke helt sikker på om vanlige er det rette ordet, kjedelige passer best. Flere av dem flere tjener til livets opphold ved hjelp av naturens blomster og stein, noen er botanikere, andre bygger obskure monumenter av stein. Daisy og den kvinnelige delen av boken er en gjeng av småfrustrerte husfruer som frisker opp dagene med å stelle i hagen, om kvelden må de gjøre sin plikt i soverommet; av med lyset, frem med pessaret, inn med «en pose, slapt, blålig kjøtt mellom beina», knirk knirk, og snork snork med dårlig samvittighet. Ja det er ikke greit å være kone: «At menn og kvinner skal være bundet til hverandre på denne måten! Så dårlig virkeligheten er organisert."

Overraskelsen blir ikke stor da Daisy går på en personlig krise i overgangs alderen.

Det skjer av og til saker som nesten er spesielle, men alle familier har vel en onkel eller bestemor som tilfører slektshistorien litt moro. Måten det fremstilles på fører tankene mot Camilla Collett - komplett med brevvekslinger (over 25 strake sider). Det virker som alle kvinnene i boken har egenskaper som aldri får lov til å blomstre, Daisy opplever riktignok noen år med kreativitet da hun overtar en hagespalte i lokalavisen etter sin avdøde mann (nummer to) under pseudonymet «fru Grønne Fingre», men mister den selvfølgelig til en mann etter noen år. Denne kreavtive perioden for Daisy tilfører boken en haug av leserbrev adressert til «fru Grønne Fingre» av typen: «Endelig har noen løst problemet mitt med kålrottørråte. Noe råd mot blæreføtter?»

Dagbøker i stein er rett og slett vanvittig kjedelig, språklig sett er den helt grei, men historien den forteller er like underholdende som finluking av blomsterbed. På et eller annet mysteriøst vis er det Shields gjennombrudd internasjonalt, den har til og med rasket med seg flere priser, noen liker med andre ord boken. Jeg kan gjette meg til hvem, men jeg kan nok ikke skrive det. Den beskriver sikkert hvordan det har vært å være kvinne i Canada det siste århundret, men dette ble gjort langt mer underholdenede i landsmanninen Nancy Hustons nylig oversatte - og glimrende -Slettenes sang. Ikke sløs bort fine vårkvelder med Dagbøker i stein, plukk blomster og stein på egenhånd.

Carol Shields:

Dagbøker i stein

Oversatt av Ingrid Haug

Pax 1995

284 sider

Anmeldt av Morten Abrahamsen

CAROL SHIELDS: Luk heller blomsterbedet selv.

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]

Artikkel automatisk generert, 11/05-95, kl. 22.39 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.