[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Det tunge valget

Vi valgte det vi ikke kjente er en stadig mer nødvendig bok.
Litteraturen om den andre verdenskrig i Norge ser ikke ut til å ta noen ende. Stadig nye generasjoner oppdager krigen, seilende under det evige (bekvemmelighets)flagg: At hver generasjon må skrive historien på nytt.

Det er fascinerende: I alle andre sammenhenger skriker vi etter øyenvitnet. Den som er til stede. Vi ler litt av skrivebordsprestasjonen - som liksom blekner litt målt mot deltagelsen.

Det å ikke ha sett en fotballkamp regnes som et forholdsvis svakt grunnlag for å vurdere den etterpå. Det å reise til Rwanda og Bosnia, helst være der en god stund, dele de krigsrammedes kår, regnes som et bedre grunnlag for uttalelser enn det å kikke ett minutt på TV og føre diskusjonen fra sofakroken.

Når det gjelder 2. verdenskrig er dette i ferd med å forandres. Hver generasjon og så videre…

Annenhver tredveåring i dag vet liksom bedre enn krigsdeltagerne selv hvordan krigen var. Man smiler litt skjevt av å «måtte høre» konsentrasjonsfangenes historie enda en gang. Man konstaterer at det på en eller annen måte er noe litt arrogant over den måten krigsgenerasjonen har fremstilt seg selv på, Norge som et heroisk lite land i kamp mot den tyske Goliat, he-he.

Det er mulig denne kritikken har noe for seg. Men det finnes et annet perspektiv også. Dette perspektivet understrekes av Andreas Skartveit, som har redigert antologien Vi valgte det vi ikke kjente, med bidrag av norske krigsdeltagere.

Skartveit skriver - og dette som vel var en opplest og vedtatt sannhet for 30-40 år siden, er vel i dag nærmest politisk ukorrekt: «Vil en uttrykke seg brutalt, kan en si at ingen norsk befolkning noen gang er blitt så brutalt sortert som befolkningen under krigen ble det.»

Det er ekstremt viktig at dette fastslås. Hvis man ikke kan akseptere at befolkningen faktisk ble «sortert», vil vi snart stå overfor at det ingen forskjell er på Gunnar Sønsteby og Henry Rinnan: begge brukte vold. Det er ingen forskjell på Einar Gerhardsen og Vidkun Quisling, begge var politikere.

Og det som gjør Skartveits avklaring så betimelig: Det blir ingen forskjell på Nelson Mandela og Slobodan Milosevic; begge leder stater i vanskelige tider.

Det vil alltid være mange mysterier knyttet til spørsmålene om hvorfor den og den valgte det ene eller andre. Sigurd Hoel peker i Møte ved milepælen på at valget kanskje ikke var noe bevisst valg, hverken for den plettfrie eller hans ukjente NS-sønn. Kåre Holt har i Det store veiskillet pekt på at valget kan fremstå fullstendig irrasjonelt,. Ghita Nørby, som skal spille Marie Hamsun på lerretet, uttrykker at hun ikke kan forstå hvorfor Marie, et så flott menneske, ikke ble motstandskjempe…

I Vi valgte det vi ikke kjente kommer åtte norske menn og kvinner til orde. De gjorde motstand og forteller om seg selv.

Mer skal det ike til før det blir en nødvendig bok.

Grenselos Hans Chr. Mamen, krigsseiler Thorleif Hansen, bombeflyver Johan Christie, jagerflyver Annæus Schjødt, lærer Einar Lundeby, kz-fangen Henriette Bie Lorentzen, partisanen Håkon Sneve og agenten med radio og britisk commandotrening, Erling Rønneberg.

Bokens åtte profiler forteller åtte helt forskjellige historier. Men det som gjennomsyrer alle kapitlene, er ønsket om at fremtidige generasjoner skal slippe deres valg og deres opplevelser. Noen er merket av krigen, som Håkon Sneve, partisanen som raskt oppfattet at han hadde kjempet mot de riktige motstanderne men med «feil» utgangspunkt - og fant seg som folkefiende igjen - så til de grader at gamle NS-folk plutselig hadde høyere status enn han selv (1955).

Andre synes påfallende umerket, som Annæus Schjødt, hvis kommentar om at han alltid har sett på nazisme som en svakhet i karakteren, understreker at en 75-åring som like mye gutt som en 15-åring og at man ikke trenger forstå en krig for å kjempe i den.

Fangene, som Lundeby og Lorentzen, som med verdighet og klokskap til og med holder fast på og fremhever at de som i motsetning til nordmenn ikke var tyskernes «ariske rasefeller» hadde det mye, mye verre.

Og visst griper det hjertet og sier mye om inn i historien om det moderne Norge når krigsseiler Hansen ikke får byggetillatelse i 1948 - fordi han har vært for mye utenlands!!

Fortettede og sterke er disse skildringene. Det er med et visst vemod vi tvinges til å konstatere at de åtte snart vil være færre. Slik er nå engang verden; 50 år er gått siden 8. mai 1945, og 72-åringen Erling Rønneberg er yngst av de åtte.

Ingen av dem oppfatter seg selv som helter, men de er det jo likevel. Ingen av dem har ønsket hyllingstaler, ingen av dem har fortjent den hånen mange av de unge eller uvitende utsetter deres generasjon for, nå i det trygge velferdssamfunnet anno 1995. I en tid hvor nasjonalismen og rasismen, det potente brygg i nazismen, igjen bobler opp til overflaten i Europa, er det grunn til ekstra ettertanke på frigjøringsdagen, ekstra grunn til å gjøre det de gamle krigsdeltagerne ønsker mest: Ikke juble ukritisk, men lytte til dem, lese dem.

For som redaktør Skartveit skriver: De vet noe om seg selv vi ikke vet. Vi kan håpe vi hadde hatt mot og styrke til å velge riktig. Men vi vet det ikke. Og vi får aldri vite det, får vi håpe.

Andreas Skartveit (red.):

Vi valgte det vi ikke kjente. Norske krigsdeltakere om dengang og nå.

Forlaget Forum/ Aschehoug 1995

Anmeldt av Lasse Midttun

BT: VI VALGTE DET VI IKKE KJENTE: Noen gikk frivillig i kampen. Åtte av dem forteller sin historie.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]
Artikkel automatisk generert, 10/05-95, kl. 22.16 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.