Apokalypse, cocktails og kalkuner

Feral House og Adam Parfrey: «Jeg vil ha den farlige informasjonen ut til offentligheten. Jeg tror det er nødvendig for folk å gjøre seg opp sine egne meninger. Jeg synes virkelig ikke at Warner eller andre storforlag burde avgjøre hva som er bra for publikum.» Av Didrik Søderlind.

Feral House' utgivelser er blitt godt mottatt i den smalere enden av det lesende publikum. Således prydes omslaget på forlagets kanskje sterkeste utgivelse, Apocalypse Culture, av en anbefaling fra selveste J.G. Ballard.

Feral House har nylig tatt det definitive skrittet inn i varmen med Tim Burtons (Batman) filmatisering av biografien om kalkunkongen Ed Wood som har premiere i disse dager, med Johnny Depp i hovedrollen. Mer ubehagelig aktuell ser neste bok, Cult Rapture, ut til å bli. Boken er en nøye gjennomgang av oppblomstringen av ekstreme religiøse og politiske grupper, et tema som ble brennaktuelt etter Oklahoma-bombingen. Andre utgivelser er satanistlederen Anton laVeys bøker.

Apokalypse nå? Den av Feral House' utgivelser som trekker de kulturelle dommedagsprofetiene lengst er Apocalypse Culture. Antologien ble utgitt helt ved starten i 1987 og er redigert av Parfrey selv. I Apocalypse Culture forsøkes påvist en endring i det vestlige mennesket. Bokens postulat er enkelt: Vi lever i endetiden. Ikke i bibelsk forstand, selv om en del likheter vil være uunngåelige, men i en tid hvor samfunnet er i ferd med å oppløses. Selve sivilisasjonsprosjektet bryter sammen; den dannede borger avløses av en ny villmann.

Parfreys innledende artikkel om ulven i mennesket setter tonen. Etter dette åpningsglefset holdes tonen skarp. Nekrofilen Karen Greenlee forteller om sitt liv og virke som begravelsesagent, det gjengis et fire siders assosiativt manuskript forfattet av en schizofren, og en manns minner fra The Process, en sekt som hadde påfallende likhetstrekk med den norske Black Metal-avarten.

Andre stikkord er kannibalisme, Baader-Meinhof, sort og hvit rasisme, sosialdarwinisme og det mekaniske mennesket. Boken er sterk, og Parfrey har i intervjuer fortalt hvordan hans distributørs salgsrepresentanter har blitt kastet ut av flere bokhandlere når de viste den frem.

En sannsynlig årsak er intervjuet med Peter Sotos, selvutnevnt propagandist for seksualsadisme. Sotos' holdning er at kvinner kun er til for å øves seksualisert vold mot. Selv om man kan henvise slike idŽer til fagpsykiatrien snarere enn idŽhistorien, og avskrive menn som dette som bjeffende snarere enn bitende, er ettersmaken allikevel vond. Sotos' montasje av bilder av forsvunne barn fra amerikanske melkekartonger, på et bilde av en ejakulerende penis, satt brent inn på undertegnedes netthinne i dagevis. Som å understreke verdien av å presentere informasjon som dette, skapes det forunderlige paralleller når Parfrery forteller hvordan Sotos bruker den ekstreme (men forbausende anerkjente) lesbiske feministen Andrea Dworkins skrekkbeskrivelser av heteroseksuelle samleier som venstrehåndslitteratur.

Det som skiller Apocalypse Culture fra mengden av tilsvarende bøker er at hensikten ikke er å fråtse i den sjokkeffekter. I tråd med forlagets «program» er dette snarere en form for kulturell dyneløfting. I en tid hvor forbryteren ofte blir en slags folkehelt (som for eksempel straffedømte rap-artistene og dyrkingen av massemordere) er Apocalypse Culture en viktig bok. Viktig fordi flere av dem som er inkludert i den lett kunne vært på den kulturelle dagsordenen; i kunstgalleriene og hitlistene. Den postmoderne konseptkunst- og kulturverdenen har gjort at avstanden mellom kjellerlokalet og stadionkonserten er mindre enn noen sinne. Dermed er det også i større grad tilfeldigheter som styrer hvem som gjør det stort. Hvis Jeff Koons kan bli mediastjerne på pornobilder av seg selv, kan ikke Hermann Nitschs installasjoner av innvoller bli det nye store?

Grisebok. Med undertittelen « the forgotten lore of the red-blooded American male» er CAD-A handbook for heels en bok for oss gutta. Den er en hyllest til Playboy og andre herreblader fra femtitallet, den gang unnskyldningen «jeg kjøper det bare på grunn av de gode artiklene» faktisk hadde noe for seg. Alle unge lesere av science-fiction som har stusset over at så mange gode noveller først ble trykket i denne typen blader og har problemer med å få dette til å rime med det de ser i «mest for menn»-hyllene på Narvesen har her en mulighet til å stifte bekjentskap med denne tradisjonen. Herrebladene hadde ofte god journalistikk, livsstilsstoff, humor og de ovennevnte novellene. I tillegg var disse bladene «ikke stuerene» i utgangspunktet, og kunne dermed tillate seg en langt friere redaksjonell linje enn de andre aktørene på det kulørte markedet. Parfrey er selv en del av denne tradisjonen, siden mye av det han skriver som spaltist og kommentator trykkes i blader som Hustler.

CAD er kulturell antropologi på sitt mest fornøyelige. Boken er en ren Playboy-pastisj, bevisst etterligning som parodi og kjærlighetserklæring. Selv en norsk snørrhvalp som undertegnede, som har vokst opp en tredjedels jordklode og et tredjedels århundre fra det opprinnelige målområdet, faller raskt inn i «the in-joke.» I CAD har tiden stått stille. Her har det ikke vært noen utvikling, hverken i kvinnesyn, fototeknikk eller mote siden nittennoenogfemti. Ved første blikk kan boken derfor se ut som selve definisjonen av Faludis «store tilbakeslag» - en lengsel tilbake til den tiden da menn var menn og kvinner sto på kjøkkenet. Men neida. Fotonovellen om skuespillerinnen som løser problemet med slibrig producer pr. pistol er et drypp fra nyere tider med tilstrekkelig signaleffekt.

Her er all den informasjon en svingende ungkar trenger for å overleve: Matoppskrifter, cocktails, sjekketips, og stoff om ting som Chet Baker og Russ Meyers klassiske puppefilmer. I en tid da så mange menn spør seg hvordan man skal leve ut sin maskulinitet er CAD et betimelig bidrag. Istedet for alt pratet om mannsroller er det kanskje like godt å lene seg tilbake i ørelappstolen med en Dry Martini og Mantovani i bakgrunnen… dette handler nemlig om tradisjoner.

Romvesener og annen moro. Det amerikanske slangutrykket «turkey» benevner en film som er så dårlig at den blir god. Regissøren Edward Wood, Jr. var muligens historiens største filmatiske kalkunfarmer. Som et høydepunkt i hans produksjon regnes Plan 9 from Outer Space med attraksjoner som flygende hjulkapsler og en avdanket Bela Lugosi (som døde under opptakene og ble erstattet av en mann som ikke lignet i det hele tatt.) Filmen anses av mange kritikere som «verdens dårligste film» og omtales med ærefrykt av kjennere av kalkunfilmen.

Om filmene hans var eksentriske, sto ikke Woods privatliv mye tilbake for dem. Han var transvestitt (med en spesiell forkjærlighet for angora) og hevdet å ha gått i land som marinesoldat med Tarawa-blonder under uniformen. Rundt ham samlet det seg en krets av lignende eksentrikere: Den formfullendte skrekk-TV-vertinnen Vampira og bryteren Tor Jonson, som gjorde ordet «storvokst» til skamme. Den legendariske Dracula-tolkeren Lugosi var i stand til å få penger fra filmselskapene, og holdt det hele i gang. Men som så mange andre store kunstnere ble han miskjent av sin egen tid, og ble henvist til å produsere snuskete bøker og filmer mot slutten.

Nightmare of ecstasy gir et overblikk over Ed Woods liv og karriere gjennom sitater av mennesker som sto ham nær i begge sfærer. Selv om den fragmenterte formen gir et litt uryddig inntrykk, er boken et varmt portrett av en menneskeskjebne som faktisk var mer interessant enn filmene han produserte.

Adam Parfrey, ed.: Apocalypse Culture 361 sider, Feral House, ISBN 0-922915-05-9 Rudolph Grey: Nightmare of ecstasy 231 sider, Feral House, ISBN 0-922915-24-5 Charles Schneider, ed.: CAD-A handbook for heels 140 sider, Feral House, ISBN 0-922915-09-1

1. Apocalypse Culture: Sivilasjonens sammenbrudd - fase 1. Varmt støttet av J. G. Ballard.
2. CAD: Den gang menn var menn - og kvinner skjøt overgripere.
3. Ed Wood: Boken om mannen med verdens dårligste filmer er forlagets største suksess.

Dokumentasjon, refleksjon, provokasjon

Adam Parfrey er ikke uvant med sterke reaksjoner på enkelte utgivelser. Når jeg forteller ham at bøker som Apocalypse Culture kanskje vil vekke enda sterkere reaksjoner i Norge, spør han spøkefullt om han ikke kan dekke seg bak at han er en «gæærn amerikaner.» Ved nærmere ettertanke er han, om enn indirekte, inne på kjernen i spørsmålet. Intervjuet av Didrik Søderlind.

[[Eth]] Hva var tanken bak Apocalypse Culture?

[[Eth]] Jeg ville skildre det jeg mener skjer omkring oss i dag, et veldig oppsving av det irrasjonelle og romantiske. Samfunnet vender tilbake til det dyriske, via en renselse gjennom vold. Dette er ikke nødvendigvis noe jeg applauderer, men som er viktig å gjøre mennesker bevisste på. Apokalypsen var en kontekst som gjorde meg i stand til å presentere leseren med en helhet større enn bestanddelene.

Ifølge Parfrey var formålet å dokumentere, ikke glorifisere. Grenseoppgangen mellom de to ofte er vanskelig. I enkelte tilfeller i Apocalypse Culture er grenselinjen tåkete. Dette er tilsiktet, medgir han.

[[Eth]]Meningen bak Apocalypse Culture var, ved siden av å stimulere leseren til refleksjon, provokasjon. Jeg ville teste reaksjonsprosessen i «the liberal mind.»

Imperium Americanum? Det er viktig å huske at «liberal» betyr noe ganske annet i USA. I noe fall brukte ikke reaksjonsprosessen lang tid. Parfey har vært utsatt for demonstrasjoner, bombetrusler og konfiskering. Hans karakteristikk av dem som har motarbeidet ham er ikke nådig:

[[Eth]] «The liberals» har brukt alle de totalitæres metoder og propaganda for å presse gjennom sitt verdenssyn. Disse menneskene er veldig gode eksempler på hvordan mennesket i bunn og grunn er barbarisk. Den nye verdensordenen bygget omkring de multinasjonale selskapene er ikke noe annet enn et amerikansk imperium. Og merk deg at det jeg sier her var en vanlig ventreradikal posisjon tidligere, mens blir man stemplet som en «conspiracy nut» hvis man hevder det i dag.

Han mener grunnen er at de som engang sto på barrikadene er dem som i dag har makten. Som for å bevise at selvoppnevnte allvitere fra sekstiåttergenerasjonen finnes overalt.

Parfreys kommende bok bærer tittelen Cult rapture og tar for seg ytterliggående religiøse og politiske bevegelser. Mye av boken dreier seg om militia-fenomenet. En militia er en sammenslutning av borgere som bruker grunnlovsfestede rettigheter til å bære våpen for å opprette rene paramilitære styrker. Militia-bevegelsen bunner i en dyp skuffelse over samfunnsutviklingen, ofte inspirert av høyreorientert tankegods, og enkelte deler av bevegelsen (de fleste er temmelig moderate) lever i subkulturer uten offentlig innsyn eller kontroll. Disse ble holdt ansvarlige for bombeattentatet i Oklahoma for en tid siden, og Parfrey har viet stor plass til dette i sin bok i sin bok. Men hans konklusjoner er ikke i tråd med den offentlige linjen:

[[Eth]] Det er interessant å dra en parallell til Riksdagsbrannen på tredvetallet. Spørsmålet er «qui bono?», hvem drar fordel av det? Poenget er at det er de som står tiltalt som hadde minst å oppnå med det. De var nesten sykelig besatt av tanken på FBI som barnemordere etter statsapparatets mislykte håndtering av Waco-saken (David Koresh.) Skulle de da gjøre det samme som FBI?

En oppsiktsvekkende påstand, men han mener å ha belegg for det gjennom nitidige undersøkelser, blant annet ved å sammenligne skadene fra bomben med det offentliges rapporter.

[[Eth]] Mine undersøkelser peker ikke på noen bestemt, men påpeker hull i bevismaterialet og selvmotsigelser i uttalelser fra det offentlige. Det interessante er å se hvordan disse militia-folkene, som i bunn og grunn er dypt skeptiske til storsamfunnet, blir de nye syndebukkene. Nå som den kalde krigen er slutt, trenger regjeringen interne terrorister for å kunne rettferdiggjøre sin maktbruk.

[[Eth]] Spiller du ikke med militiaens kort nå?

[[Eth]] Slett ikke! Jeg er ikke med i noen militia. Men jeg blir skeptisk når noen vil bruke disse ekstremistene for å rettferdiggjøre en innskrenkning i mine egne rettigheter. Det viktige er å komme frem til sannheten. Er det viktigere å opprettholde fasaden enn å fortelle sannheten?

Bortsett fra Parfreys bakgrunn i libertarianismen: En sær-amerikansk radikal-liberalisme der individets frihet står i sentrum. En av de få libertarianerne jeg har truffet her hjemme var en Fremskrittspartimann som leste Gateavisa, hvis det kan være en pekepinn på den ideologiske stemningen. Men jeg nøler litt før jeg nevner ordet, særlig fordi den kjente anarkisten og antikapitalisten Bob Black, som også gis ut på Feral House, konsekvent hevder at libertarianere bare er republikanere som tar dop. Likevel…

[[Eth]] Tjo, det er mange likhetstrekk, men jeg har sterke reservasjoner mot enkelte sentrale libertarianske idŽer. Jeg er imot å la frie markedet løpe løpsk. Jeg tror på ansvar overfor miljøet og på menneskerasens langsiktige overlevelse.

[[Eth]] Og apropos rase…

I en overraskende vri på den gamle «some of mein best Vriends are Jevish» forteller han meg at hans mor er jødisk. Men han er motstander av den veldig «politisk korrekte» holdningen som råder race relations-grunnen i offentlighetens USA.

[[Eth]] Det mest irriterende som finnes er mennesker som mener at deres ideologi er den eneste riktige og at alle andres er farlige. De ønsker å brenne bøkene mine fordi de stiller ubehagelige spørsmål. Det er like mange tabuer i det moderne samfunnet som det var i middelalderen.

Om barnet og badevannet. Som illustrasjon forteller han at politiet i Portland har nektet å offentliggjøre rasen til en serievoldtektsforbryter i hans hjemby Portland, av redsel for å bli beskyldt for tendensiøse fokuseringer på rase og kriminalitet. Noe som sikkert gledet minoritetenes pressgrupper, men er katastrofalt for byens kvinner. Det er jo greit å vite hudfargen på den man skal passe seg for. Innbyggernes sikkerhet er altså underordnet den politiske korrektheten, og en idŽ som i utgangspunktet var ment å beskytte svake grupper går dermed ut over en annen, og for øyeblikket, svakere gruppe.

Den samme måten å korsfeste utsatte på foregår rett over grensen. Canada har fått en bred koalisjon bestående av feminister, ultrakonservative, kristne og venstreradikale (inkludert representanter fra anarkistiske og homofile/lesbiske miljøer) mot pornografi. Et fenomen som forøvrig burde være velkjent for nordmenn. Et av resultatene er at det slås hardt ned på lesbiske og homofile bokkafŽer, som distribuerer sin egen erotiske (eller pornografiske; erotikk har en tendens til å defineres som «den pornoen man liker») litteratur.

Det er ikke annet å forvente enn at en mann som selv har mange personlige erfaringer med fenomenet er mot sensur. Men hans skepsis går dypere enn som så. Ifølge ham går sensur på bekostning av samfunnets mangfold:

[[Eth]] Det som gjør samfunnet interessant er at idŽer kolliderer. Det er dem som rokker båten som driver frem forandring. Og til syvende og sist er det forandring som skaper fremskritt.

4. Adam Parfrey: - Det er idekollisjoner som gjør samfunnet interessant.

Artikkel automatisk generert, 08/02-96, kl. 18.25 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.