![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Geir Yttervik, Malerier
Galleri K 20
Til 18. februar
Geir Yttervik stiller ut i Galleri K. Det er en meget blandet motivkrets, fra titler som Makt og avmakt og Krig og fred til stjernehimler og merkelige, krystallinske formasjoner.Det som fremfor noe kjennetegner Ytterviks bilder er en gjennomgående fascinasjon for materien, enten dette er selve oljefarvene i sine rå og grelle utgaver, eller mikroskopversjoner av sten og perler. Det første bildet som møter en når man kommer inn i lokalet bærer tittelen Stjernestøv. Under en glinsende overflate vises en kjempeforstørrelse av det som kunne være et fingerbøll med vulkanisk støv i et øyeblikk av voldsom, kaotisk dynamikk. Materien ryker nærmest av bevegelse, av uklare overganger og en milliard mulige kombinasjoner for øyet. Lengst innerst i lokalet er makrokosmos, stjernene som dette støvet bygger opp, på et digert lerret med tittelen Jeg teller stjerner. Mellomtilstandene mellom dette uendelige og galaktiske og det som kan plasseres på et knappenålshode blir glinsende krystallinske sfærer, perler og mineralfasetter, som i Perledykker og Et slags julekort. Her festes stjernelyset i det vi kjenner som ørsmå og tangible fenomener, og registeret over de forskjellige variasjonene av substanser er blitt bilder.
Symbol eller materie. I vårt århundre har tilgjengeligheten på visuell informasjon eksplodert - i form av elektronmikroskoper og forskjellige stråleanalyser, som gjør oppbyggingen av molekylstrukturer synlig. Bildene vekker til dels slike assosiasjoner, som et forsøk på dypdykk i den kjemi vi alltid er og omgir oss med - uten noe ønske om å la det hele feste seg i noen klar, avgrenset form. Her er det ingen forsøk på å klargjøre for hvorvidt det er stjerner og krystaller maleren egentlig vil male. Heller ikke hva han forsøker å si om dette, bortsett fra å pensle dem ut i duse farver, eller om han forsøker å opprette en langt mer abstrakt ekspresjonistisk virkelighet. Fascinasjonen over stjerner og støv virker nesten barnslig, ukritisk begeistret og flytende i uttrykket, men plutselig forstår man at maleren likevel tilstreber symbolikk: Krig og fred viser en diger, rød helvetesild over noe som kunne fortone seg som en keiserlig himmelseng i et slott i brann, og Makt og avmakt viser begripelig klart en kongekrone og biskops hodepryd, som variant av det gamle temaet kirke og stat. Dette siste er begredelig klar symbolikk, og utover det er man overlatt til å glede seg over farvene.
Konsept kontra kaos. Det spørsmålet som reiser seg i forbindelse med denne typen maleri er hvorvidt det er mulig å skille skarpt mellom dette rent substansielle, som maleren tilstreber å dyrke det kaotiske og tilfeldige i, og de uunngåelige symbolismer som slike halvklare, overladete grunnformer som perler og krystaller bevarer i sin aura. I forbindelse med Ytterviks malerier får man et klart inntrykk av at det aspireres etter å gjengi en uforedlet, rå materie som skjønnhet i seg selv, og at det uklare og flytende i teknikken bare skal forsterke tilfeldighetskarakteren og kaos i materien. Likevel er det alltid ett eller annet konsept som dermed uttrykkes, som nettopp «kaos» eller «skjønnhet», og vanskeligheten ligger i å unngå dem, hvis den rå substansialitet skal få fri bane. Hvor ekstremt ultrakrakilsk og kaotisk må man ikke bli hvis denne tilfeldighetsessensen - det absurde midt i vitenskapens postulerte orden - skal gis ren form. Undertegnede tvinges om ikke annet til å reflektere over dette når han betrakter de utstilte verkene, men konkluderer med at maleren har prestert å male nokså pyntede landskaper tross sin neddykking i en formverden som tenderer i retning av et uberegnelig spill.