![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
116 sider
Aschehoug Argument
Noen må velge den moralske plikt fremfor selvoppholdelsen.I sitt prosjekt for å kreolisere samfunnet er Thomas Hylland Eriksen denne gangen kommet frem til fenomenet myter og den funksjon de har for menneskers eksistens. Forfatterens poeng er at vi neppe kan leve uten myter, men at vi samtidig må lære oss å leve med dem - uten at mytenes destruktive potensiale slippes løs.
Spesielt er det våre dagers kobling mellom myter og politikk Hylland Eriksen vil ha oppløst. Det er koblingen mellom en spesiell historieoppfatning og konsekvensene i form av politisk handling rettet mot andre mennesker vi må være på vakt mot. For å bruke forfatterens skrekkeksempel: Religiøse stridigheter mellom hinduer og muslimer i Ayodhya i India kunne ha fått et langt mindre blodig utfall hvis ikke et høyreekstremistisk hinduistisk parti hadde utnyttet konflikten til egen politisk vinning.
For å få til en slik dekobling mellom myter, historie og politikk gyver forfatteren løs på problemet langs flere fronter og argumenterer for at det ikke finnes én, men flere, parallelle og likeverdige historieoppfatninger. At myter utgjør en viktig og kanskje helt nødvendig bestanddel i våre liv, og at myter ofte har en sterk kobling til et bestemt geografisk avgrenset sted, som igjen blir det som man ofte strides om. Konklusjonen er at mytene har en dobbelfunksjon: De har både kraft til å binde mennesker sammen, men også til å starte borgerkriger. I en situasjon der utviklingen rett og slett går for raskt for politikken og der arbeidet for å overleve i en uviss fremtid nærmest synes for overveldende, har derfor politikken konsentrert seg om en enklere oppgave, nemlig å definere fortiden.
Spørsmålet som Hylland Eriksen derfor selv prøver å svare på er hvordan vi kan beholde historien og mytenes positive elementer uten at hat, fordommer og rasisme får fritt spillerom? Som en av mange illustrasjoner trekkes bl.a USA frem som et eksempel der en monolittisk mytologi (Remember Alamo!) i våre dager er i ferd med å bli erstattet av et mangfold av myter som også kvinner, svarte, indianere som puertoricanere kan kjenne seg igjen i og identifisere seg med. Vi kan nok le av amerikanske kopier av greske templer eller av oppblomstringen av afrikanske navn blant afro-amerikanere, men for de som føler tilknytning til slike symboler gir de livet mening.De gir individene et fast punkt (hvor mange nordmenn var det faktisk som lo av trangen til å vise seg i lusekofte, kubjeller og treski under OL på Lillehammer?).
Ansvaret for å bidra til å mangfoldiggjøre fortiden plasserer Hylland Eriksen hos de intellektuelle: Tenkende mennesker må fungere som en nøytraliserende faktor mellom dogmatiske historieoppfatninger. Man må rett og slett synliggjøre så mange forskjellige historieoppfatninger som mulig. Man må vise at verden ikke er enkel, men komplisert. At enkelhet nok er vårt håp, men ingen realitet. Til forskjell fra de nasjonalbyggende eliter som i de fleste nasjonalstaters begynnelse forsøkte å bygge en kollektiv identitet på en konstruksjon av en «felles» fortid, må nåtidens intellektuelle dekonstruere fortiden til et mangfoldig kakofoni.
Som demokratisk prosjekt betraktet utpreger bidraget til Thomas Hylland Eriksen seg med sin gjennomførte anarkiske grunnholdning: Folk må få lov til å beholde sine myter og sine historier. Samtidig må byggingen av fremtiden skje på grunnlag av et felles og universelt sett av holdninger, nemlig respekten for andres myter og historier. At ansvaret for å gjennomskue den politiske bruken av mytene plasseres hos de intellektuelle er bare rett og rimelig. Et blikk på hvordan mange i målgruppen forvalter sine plikter gjør imidlertid ikke undertegnede for optimistisk. Til det har vel også mange «intellektuelle» vist mye uvettig bruk av historien. Selv om det hevdes på omslagssiden til Kampen om fortiden at essayet handler om myter, identitet og politikk, er derfor boken kanskje fremfor alt et essay om moral og de forpliktelser som hører med til å være «intellektuell». For å avslutte i en optimistisk tone kan vi derfor med en lett omskrivning av Zygmunt Bauman adressere følgende til de «intellektuelle»: Det er uten betydning hvor mange mennesker som velger den moralske plikt fremfor selvoppholdelsen - det avgjørende er at noen gjør det. Thomas Hylland Eriksen lever slik sett som han lærer.