![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Antologi,
i anledning Forlaget Oktobers 25-årsjubileum
136 sider
Oktober
Oktobers forfattere skriver fordi de må. Om dette og liknende problemer har de skrevet i antologien Skrift.«Hensikten med dette er å diskutere fortida, spå om framtida, kødde med kollegene, og si noe om norsk litteraturkritikk.» (Tron Øgrim; «Litteratur i de siste 40 millioner år», Skrift) I 1995 feiret Oktober 25-årsjubileum, i den anledning ble nåværende og tidligere forfattere ved forlaget invitert til å skrive om det å skrive. Resultatet er Skrift, en antologi med tolv essays, artikler, og bidrag av mer skjønnlitterær art satt sammen av et redaksjonsråd bestående av Kjell Askildsen, Rune Christiansen, Anne Gjeitanger og Tove Nielsen. En del av bidragsyterne har holdt seg til hovedspørsmålet og levert innblikk i sin personlige opplevelse av skriveprosessen, funderinger rundt hvordan og hvorfor de skriver. Andre har, som Øgrim, valgt å tolke invitasjonen i et bredere perspektiv og sett sitt snitt til å utdype sin oppfattelse av litteraturens og kunstnerens rolle og egenart i sammfunnet.
Likevel er Skrift påfallende fri for rene poetikker og bastante begrepsapparat, det bidrag som i høyest grad benytter et verdi- og ideologipreget vokabular er Per Højholts «Showets estetikk» et essay som forøvrig ikke er skrevet direkte for Skrift, det utkom opprinnelig i Højholts Intethedens grimaser i 1972. Hvorvidt dette skal tolkes dit hen at vi virkelig befinner oss i en såkalt postmodernistisk tid, hvor alle ideologier er døde, eller sees som en pekepinn på at de utøvende kunstnere har et noe mindre tolkningsbehov ovenfor kunstarten enn den akademiske kritikerstanden, får bli opp til den enkelte leser.
Brorparten av bidragsyterne er menn, og mange av dem kan plasseres på venstresiden i det politiske terrenget, dette fører imidlertid ikke til at antologien blir en homogen meningssamling. En antologis styrke og mulige problem ligger nettopp i mangfoldet, enkelte felles linjer kan det likevel være interessant å trekke ut av samlingen. Sentralt for flertallet av deltagerne i Skrift står det komunikative aspekt ved skrivningen, å skrive bærer i seg et forsøk på komunikasjon, Freddy Fjellheim forsterker dette intrykket ved å fokusere på lesning som et dialogisk spill. Samtidig understreker mange opplevelsen av å ikke ha full kontroll over sin egen skriveprosess, man ønsker å fortelle en bestemt historie, formidle en bestemt stemning, men resultatet blir noe annet, intuisjon fremheves som viktigere enn bevisst tankevirksomhet, dermed blir det unektelig litt vrient å bevisst styre prosessen.
Ut i fra dette snevet av usikkerhet og famling i forhold til skriften, faller det kanskje naturlig at tekstene i Skrift har lite godt å si om kritikernes og den akademiske verdens kategoriserende og tolkningsglade forhold til skjønnlitteratur; «Det famlande og usikre kan fort bli til det episodiske og fragmentariske. Kva du enn gjer på papiret; du kan alltid vona at ein eller annan som har lest sine franske filosofar vil tykkja at det er klokt.» ( Lars Amund Vaage; «Om å skriva (romanar)») . Espen Haavardsholm fremholder at det siste vi trenger er universitetsfolk og forfattere som går i indre eksil, det gis i det hele tatt adskillige stikk til den skjønnlitteratur som i sin innadvendthet og intellektualisme utelukkende blir akademikerens litteratur, også fra forfattere man ikke umiddelbart ville plassere i den mer lettleste tradisjon innen moderne litteratur.
Synet på litteraturens rolle, og opplevelsen av det å skrive varierer, men svaret på hvorfor man skriver er gjennomgående likt; Oktobers forfattere skriver fordi de må.
Det tenderer mot å virke kokett, Solstad leker forøvrig åpenlyst med dette aspektet, men flere er overbevisende i fremhevelsen av at de ikke velger å skrive, de blir trukket mot PCÕen eller papiret enten de bevisst ønsker det eller ei, og, å skrive er det de kan best. Vaage konkluderer med at han nettopp derfor ikke har, og heller ikke trenger noen poetikk, en teoretisk eller ideologisk basert motivasjon blir overflødig, og umulig å følge, når man skriver ut i fra en indre trang. Finurlig nok er det kun Øgrim, som allerede ved åpningslinjene i sitt essay plasserer seg selv i en bajaspreget rolle, som kaster seg over den moderne språkfilosofiens og litteraturteoriens kjernespørsmål, hva kom først, språktegnene eller bevisst tenkning, vil det skriftbaserte språket overleve som komunikasjonsmiddel?
Uttalt avstandstagen i forhold til bastante poetikker, og dermed en mulig vegring mot denne type grubling er neppe eneste grunn til at de øvrige bidragsytere holder seg på tryggere bredder. I en antologi som Skrift er det ikke fysisk plass til de helt store utredninger.
Oktober har vært en vital deltaker i norsk forlagsverden, jubileumsantologien kommer ikke til å revolusjonere vårt forhold til skjønnlitteraturen, de forfatterne som har bidratt sier lite nytt, men de kan sitt håndverk, mange av tekstene er glimrende skrevet, ikke minst derfor er Skrift underholdende lesning. Og, frykt ikke - romanen er fremdeles i krise, og den lever i beste velgående.