![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Kolon
…blant det konkrete og abstrakte.Lille Kolon forlag startet sin virksomhet i april i fjor, under bestefar Gyldendals kappe. Navnet har de hentet fra Gyldendals egen serie fra 70-tallet med ny oversatt litteratur, som introduserte navn som Peter Handke og Milan Kundera på norsk. Kolon forlag ønsker derimot å være et forum for «ny norsk skjønnlitteratur». Hverken mer eller mindre. Og tar man i betraktning det lave utgivertallet forlaget belager seg på (mellom 8 og 15 utgivelser i året), vil man kunne tro at de forfatterne som presenteres med forlagets syntaktiske emblem er spesielle representanter for nettopp denne nye norske litteraturen.
Det er i forlengelsen av Kolons livsmotto at manifesteringen av den, antologien Nye linjer dukker opp.
Antologier som Nye linjer finnes det flere av i det norske litterære miljø. Cappelen har f.eks. sin Signaler som Lars Saabye Christensen var redaktør for i en årrekke. Ofte blir disse antologiene brukt til en billig og enkel presentasjon av forlagenes debutanter. Men i Nye linjer finner vi mellom debutantene svært så stødige forfattere som Niels Fredrik Dahl, Terje Holtet Larsen og J--n Sveinbjørn J--nsson.
Hva er det disse antologiene lover? Jo de spiller på nyhetens verdi, publikumets og kritikerens ønske om å oppdage nye talenter - og aller helst en ny generasjon. Hvilken fryd hadde det ikke vært å være den første til å oppdage en nybølge innen norsk samtidslitteratur, en bølge som kunne fortelle oss hvilken tilstand det unge litterære Norge egentlig befinner seg i? Hvilke signaler eller nye linjer kan vi skimte? Man blir nødt til, idet man skal behandle slike antologier, å se etter og formulere nettopp hva de nye linjene består i, siden de nå engang er samlet sammen. Hvem er de, hva skriver de om, hva kjennetegner dem, hva er felles og hva forskjellig, alle disse spørsmålene trenger seg på, og demonstrerer at man selv ikke er forunt fristelsen til å gjøre et litterært scoop.
Blant flere av tekstene i Nye linjer finner vi såkalte prosastykker. Et hendig og tilgjengelig begrep når det man skriver hverken kan defineres som novelle eller som dikt. Tore Renbergs «Gniss» og Finn Iunkers «Avslag» er slike. Et annet begrep som benyttes er «fortellinger» (Mikael), et tredje er «omriss» (J--nsson) og et fjerde «utsnitt» (Holtet Larsen).
Hva har disse begrepene til felles? Jo, de er alle konkrete og abstrakte på samme tid, de betegner noe vi omtrent kan holde i hånden eller i hvertfall se eller høre, samtidig som ingen helt kan fortelle hva det er de holder, ser eller hører. Og de er dermed tilstede for å skape en poetisk «GefŸhl», ved en beskrivelse av det som ikke lar seg gripe. Som et videre eksempel på det ubeskrivelige beskrevet av forfatterne i samlingen kan Niels Fredrik Dahls tittel på sine 8 dikt/prosatekster - ANTECEDENTIA stå. Etter møysommelig research-arbeid blant landets geistlige fant jeg ut at det betyr «det forutgående».
Bidragsyterne i antologien er også opptatt av de utenomspråklige sansene - også noe som også både er konkret og abstrakt. Vi finner sammensetninger som «Sett: et øde lydtømt sted» eller «Smaken av munnen din. Avtrykket i hånden» (Dahl), «lyden jeg hører når øyelokkene knipes sammen» (Stueland) eller «Pornobladene, lukten i avlukket, som myglet klor, …» (Renberg). Dette i et forsøk på å ta ut fragmenter av en ellers ubeskrivelig virkelighet.
Dette er noen inntrykk man sitter igjen med etter å ha lest Nye linjer, etter å ha beveget seg iblant og på kryss og tvers av den såkalte «nye norske skjønnlitteraturen». Kan man trekke noen konklusjon av dette, for nettopp å komme tilbake til skisseringen av den nye norske litterære generasjon, de nye linjene? Man kan i alle fall forsøke. Bevegelsen mellom det konkrete og abstrakte kan kanskje stå som et minste felles multiplum for bidragsyterne. Men faren med store begreper som dette er at de gjør oss blinde for forskjellene, noe bidragene i samlingen så avgjort inneholder. Men dette må Nye linjer tåle tar man i betraktning antologien og dens genre.
Paradoksalt nok inneholder antologier som dette et løfte en presentasjon av det sentrale i samtidslitteraturen, samtidig som hver forfatter blir presentert kortfattet og revet ut fra de rette omgivelser i enten en roman, en dikt- eller en novellesamling. Tilbake står fragmentene. Men med den blå blomst i knappehullet er det fragmentene som jo best forteller oss hva som egentlig skjer…
Det er langt mellom banalitetene i denne samlingen. Mye her er litteratur av beste kvalitet, grunnet på orginalitet og evnen til de nye og de andre sammenhengene. Men selv om man må lese poesi og kortprosa langsomt og til og med flere ganger, så er det også med på å forhindre tilgangen til dem. Nye linjer bærer preg av dette. Derfor spår undertegnede at de kommende diktsamlinger fra noen av antologiens bidragsytere dessverre vil å gå inn i rekken av bøker med et opplag på noen hundre og et salg på mindre enn halvparten.