![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Oversatt av Morten Harry Olsen
323 sider
Tiden
Denne boken er lang, har lite handling og en uspennede helt, ikke akkurat en genial kombinasjon.Mennesker forander seg ofte etter å ha opplevd noe dramatisk. Frank Bascombe, helten i denne romanen som ble skrevet i 1986, har mistet sin ti-årige sønn. For Frank og hans kone X var dette naturligvis en fryktelig opplevelse, og de prøvde på forskjellig vis å takle livet etterpå. Franks løsning var å melde seg ut av samfunnet, fremmedgjøre seg selv og være fornøyd med det. Det var ikke X, og de skilles.
Rammen i boken er en påskehelg hvor det skjer litt, men ikke så mye. Boken er en ekstravaganse i mimring, hele Franks liv blir skissert opp i form av minner og tilbakeblikk. Frank var en ung og lovende forfatter, fikk fine kritikker for sin debut, og satt seg ned for å skrive oppfølgeren, noe han ikke klarte. Isteden får han seg jobb i et sportsmagasin.
Frank har ikke noe behov for action i hverdagen, han er fornøyd med sitt lett vakuumerte liv, han er ikke en gang særlig interessert i sport. Nåtidshandlingen innehar litt dramatikk - en kjærlighetsforhold og et selvmord - men ikke så mye. Frank er trettiåtte år gammel, men minner mest av alt om en presenil, konservativ bestefar som gjerne vil fortelle om sitt liv før han sjekker ut. Problemet er at Frank har hatt et temmelig ordinært og lite innholdsrikt liv som det slett ikke er så veldig interessant å høre om.
Sportsjournalisten fremstår som sløsing av talent, for Ford er en slepen tekniker, og slett ikke uten vittigheter, men disse tingene blir bedøvet av zombie-livet til Frank. På omslaget blir Ford sammenlignet med Ernest Hemingway, noe som virker temmelig vanvittig etter å ha lest denne boken, for Papas varemerke var knappe, kraftige setninger, med sterke karakterer satt inn tøffe situasjoner og dette er det ikke noe av i Sportsjournalisten.
Boken er et slags studie i digresjoner, hvor alt mulig gjøres for at handlingen skal bremses ned og knekkes opp. Slikt kan være fascinerende, men da må tankespinneriet være interessant på et eller annet vis, så ikke her.
Frank forteller at han mister interessen for en bok når den «begynner sin obligatoriske romstering på fortidens roteloft.» Han ville ikke kommet langt i Sportsjournalisten. Det er ikke for ingenting at de beste biografiene er om mennesker som har levd spennende liv.
Frank mangler på mange måter en god del av de elementene som skiller mennesker fra golden retrievere, hans følelsesregister er begrenset, og dermed blir hans forståelse for andre mennesker svært dårlig. Han er ikke ondskapsfull, bare mangelfull, og påfører andre mennesker smerte i ren uvitenhet. Han er rett og slett en ganske tragisk type. Ford prøver nok å vise oss at det kan skjule seg mye rart bak en tilsynelatende vellykket fasade, men i Franks tilfelle er det mer at det bak en ordinær fasade skjuler seg ordinære ting, hvilket ikke akkurat er en sensasjon.
I julenummeret til The New York Times trekkes frem Fords siste roman, Independece Day, som en av årets ti beste. Hovedpersonen her er igjen Frank Bascombe, denne gang som eiendomsmegler og det ser ut til at den er bygd opp over samme lest som forløperen. Smak er relativt individuelt. Gjesp.