kommentar: Volapük vinterfestival

40 poeter på tre dager i en sveitservilla er kjærkomment i en by med altfor lite trearkitektur, og i en tid med for få større opplesningsarrangementer. Av Kurt G. Sweeney.

VolapŸk litteratur-og kulturforums to bevaringsokkuperte sveitservillaer i Krusesgt. på Frogner er for en utvandret kvartbergenser, som eldre bohus i tre, i seg selv objekter til begjær; stilt i forhold til trebebyggelsens omfang i Vestlandsbyen, blir Oslos eksisterende trehuskultur i indre bydeler stakkarslig i sammenligning. Og derfor appellerer det kanskje litt ekstra til sansene og sensibiliteten at VolapŸk tar initiativet til en poesifestival over tre dager i øverste sveitservilla, det smaker allerede i navnet av begivenhet, i en by med altfor lite tre, og i en tid med for få større opplesningsarrangementer. En fredag-lørdag-søndag med nærmere førti poeter, hver med ca. tolv minutters lesetid til disposisjon på scenen, i lokaliteter med antikvariske kvaliteter (ifølge et bystyrevedtak), stiller for en langhelg det vi mener med diktet, fremst i persepsjonskøen - for fremmøtte publikummere.

Som initiativtaker og poetisk gudfar til festivalen kan forfatter Øystein Wingaard Wolf uten skrytende fakter stå inne for tiltaket i kraft av listen av poeter han presenterer, som han uten unntak definerer som etablerte - i den grad og forstand poeter klarer å etablere seg, som han burde vite litt om med atten boktitler bak seg… kanskje derfor glimtet i øyet når han formulerer etablerte, stående inne i et hus eid av Selvaag Bygg AS, som fort nok, uten skrupler ville ha nullet begge sveitservillaene om ikke VolapŸk-bevegelsen og senere bystyret blokkerte mammut-enteprenøren; Selvaags byggeprosjekt skulle erstatte trevillaene med leilighetskomplekser ‡ la et som allerede er reist ovenfor festivalhuset, der det blinker av vannet i beboernes felles svømmebasseng som en fristende invitt til kjøpelystne på boligjakt i øvre øverste inntekts- (og investerings)sjikt.

Wingaard Wolf og Selvaag opererer definitivt med hver sin oppfatning av begrepet dikterisk frihet: Žn kommersiell og Žn ikke-kommersiell. Men altså foreløpig skjermet av bystyret mot en konfrontasjon med hverandre, et bystyre som i prinsippet kan finne på å omgjøre vedtaket. Men hvem har råd til å rive trearkitektur fra rundt 1890, så lenge Selvaag overlever uten å rive?

For Vinterfestivalen er, som poeten Arne Ruste sier, et «veldig fint» tiltak; selve det fine over hele arrangementet vil kanskje hver enkelt publikummer oppleve på sin egen måte. Vi har helt klart forskjellige og individuelle måter å ta imot dikt på, slik det også varierer hvilke dikt og opplesere som treffer best; noe av det mest takknemlige for alle impliserte parter på en poesiopplesning er det uforutsigbare i situasjonen: du er der for å høre en lese opp tekster du kanskje kjenner ord for ord, og blir likevel servert en fremførelse som totalt forandrer tekstens karakter, til og med i forhold til tidligere opplesninger du har hørt.  høre og se en poet for første gang kan være alfa og omega for interessen senere - også ment som et hint til opptil flere opplesere med et litt for planløst og tilfeldig preg over utførelsen - en inspirert og godt gjennomført lesning kan gjøre like mye for et dikt som to, tre avhandlinger; erfaringen er at dette skjer minst Žn gang i løpet av en festival av VolapŸks størrelse.

Tone Hødnebø var en oppleser som traff avisens mann denne gangen, med større nerve og intensitet enn ved tidligere opplesninger; mer klare idŽer om diktene hennes fulgte nærmest momentant der i salen, bl.a. om hvorfor hun har gjendiktet Emily Dickinson. Samme kveld(fredag) ble dikt av Ted Hughes, Stephen Spender og Dylan Thomas i norske gjendiktninger lest av Arne Ruste, Ernst Eckhoff og Tor Obrestad, noe som kanskje kjennetegner en mulig britisk trend blant norske poeter fremover, som det er ingen grunn til å takke nei til: det er fire hundre års musikalitet å hente ut og lære av fra andre siden av Nordsjøen, og totalt sett har dikt på norsk en del å forbedre for å bli god musikk.

For det må jo motivere poetene like mye som lytterne at ordene sitter, ikke bare p.g.a. sin retoriske slagkraft - som en metafysiker som Stein Mehren er seg bevisst når han leser opp - dette uforutsigbare som ikke kan beregnes av poetene heller, ser ut til å ha sine beste forutsetninger når en eller annen idŽ om et musikalsk forløp er formet på forhånd - før opplesningen; her viste Tor Obrestad, Bertrand Besigye og Erling Kittelsen noe av poenget med både pregnant og dynamisk utføring: tydelig, og samtidig sterk og dempet bruk av stemmen; dette hjelper, det gir dikt fysiske trekk, selv når abstraksjonsnivået er som hos Kittelsen.

 stole på en messende, monoton lesemåte er å stole 100% på teksten - som enkelte poeter kan og andre ikke. At ordene ikke bare sitter der og da men dessuten setter seg; når Alexander Melli leser et dikt om putene i verden der drømmene ligger lagret, viser han til en dobbel sannhet, både til drømmetilstanden og til et hus som sveitservillaen

brukt som lokale for en poesifestival.

Drømmene går vi rundt med i hodet i våken tilstand; diktene som poetene leser opp over høytaleranlegget fester seg ikke bare i hukommelsen hos folk nede i salen, de blir liggende igjen som usynlige akustiske rester når festivalen er over - for et eller annet sted må ordene få en full stopp; det er kanskje ikke så langt unna noe av idŽen bak VolapŸk: full stopp for stemmer som Selvaags - inntil videre ihvertfall. Og om fire små måneder, ultimo mai: VolapŸk Vårfestival. Hold ører, øyne og stemmebånd på tærne.

Artikkel automatisk generert, 08/02-96, kl. 18.27 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.