Bokkronikken: Ung og omstridt Büchnervinner

Durs Grünbein er vinner av Büchnerprisen 1995, Tysklands viktigste og mest prestisjetunge litterære utmerkelse. Mens noen anser Grünbein som en ubestridt poetisk størrelse, finner andre «pinlige klisjeer» i hans diktning.

JASMINA KADRIC

Grünbein er født i Dresden 1962. Han studerte teater i Øst-Berlin, men avbrøt i 1987 studiene for å bli forfatter. Han har mottatt en mengde priser i tillegg til Georg Büchnerprisen 1995, blant annet Peter Huchels pris.

Også i DDR er diktets elegiske tone fremherskende på slutten av 80-tallet. Grünbeins motvilje, ja avsky mot grå ansikter gjenspeiles i språket og følelsesregister i elegiene som i 1988 utkommer under tittelen Grauzone morgens. Hans forfatterkollega Heiner Müller sørget for utgivelsen på Suhrkamp i Frankfurt. Diktenes tone tar for seg og gjenspeiler tidens betingelser og dens dystre utsikter.

Våren er eldresvakes urinstank

maskinarealer og

høsten

asfaltglansen på takene

grener et nett av hårfine

etterlatte askeregnssprekker…

Språklige gester utvinnes fra dysterhetens mangfoldige sinnbilder. Også de nye diktene Falten und Fallen, 1994, forblir tro mot elegiformen og det store temakomplekset - livet, døden, kunnskapens maske ved århundrets slutt. Foregripelsen av en fullbyrdet fremtid, «Futur II,» kjennetegner mange dikt rundt 1990. Den apokalyptiske tonen, elegiformen virker kanskje pretensiøs og påtrengende.

Hvorfor så mange døde?

Vi puster dem inn og ut,

fordi også vi

tilhørte dem engang.

Også kjærlighetsdikt utstråler det kjente motivet - pusterommet blir knappere. Dette er ingen mimetisk kritikk av forholdene - diktene insisterer på et poetisk språk, dets kommunikasjon med vårt eget er av mindre betydning. Dette er en ny hermetikk som karakteriserer samtidens lyrikk - ugjennomsiktig, egenrådig, motstandsdyktig skal den poetiske teksten representere retten til det andre språket som krysser fornuftens diskurs.

Med sin første diktsamling Grauzone morgens, som nesten øyeblikkelig opplevde stor suksess, avanserte Grünbein til å bli den unge lyrikergenerasjonens viktigste representant.

1988 var vendepunktets år og Grünbeins litterære begynnelse. Grünbein hadde ingenting å overvinne, måtte ikke komme seg etter et tapt verdensbilde, ingen skrivevansker og vegring å bekjempe. Mer enn noen annen tekst om DDR-agonien dokumenterer Grauzone morgens stemningen umiddelbart før murens fall. «Alt skjer nå i øyenhøyde» er det lyriske subjektets motto, som med et kamerablikk sporer opp gråsonens gjengse normalitet.

Grünbeins dikt har stenogramkarakter og består av versetegn som utvikler seg til provoserende enheter og brudd for deretter å bli summert til provisoriske enheter - strofer, dikt, syklus. I tillegg kommer spørsmålssetninger og paranteser som løfter det netopp nedtegnede til et annet refleksjonsnivå. Tekster, notater og refleksjoner om det skitne og grå urbane liv kan anses som forsøk på å bearbeide poetiske iakttagelser og følelser.

I dette

gråsonens landskap om morgenen

er alt et dødt avstandsbildes virvar…

heter det treffende i samlingens siste dikt.

Samlingen oppsto mellom 1985 og 1988. Det er viktig å merke at lenge før murens fall var Grünbeins dikt preget av gjennomgående desinteresse for DDRs politisk-ideologiske diskurs. Annerledes med Volker Braun, Karl Mickel, Elke Erb og Uwe Kolbe. Grünbeins dikt forholder seg ikke til det politisk-sosiale; DDR litteraturens idenitetskompleks.

Samlinger fremstiller erfaringspotensiale fra Dresden og Øst-Berlin…dette «Grauzonelandschaft», denne deformerte urbanitet på slutten av vårt århundre, som vokser og brer seg til Frankfurt, Bitterfeld og New York. Hinsides den anakronistiske Øst/Vest-dikotomien blir samfunnenes koinsidens synlig, samfunnene som styres av sivilisasjonens teknologiske fornuftsdiktat og av de som lot seg underkaste, i et tømt postindustrielts samfunnssystems status quo.

Det lyriske subjektet beveger seg mellom avmakt, besvimelse, den distanserte iakttagerposisjon og ramponerte dagdrømmer, motstand uten illusjoner:

«Pinlig omgjerdet er du/ i hele denne tiden/ er du ikke mere enn/ en liten statist i en tråd i en sjaber kino/ staffasjer/ 4 årtier /etter denne krigen.»

I diktet «Monologisches Gedicht No. 2» formulerer Grünbein posisjonen til generasjonen født rundt 1960, og står paradigmatisk for deres erfaringer og opplevelser. Grünbeins perspektiv er blottet for utopisk lidenskap og metafysisk grubleri, men full av nysgjerrighet overfor den «enkelte linje» som noensteds «begynner på nytt» og fremdeles finner «lyst» i dikt.

Grünbeins andre diktsamling Schädellexikon 1991 gjør alvor av fordringen, kravet. Diktsamlingens resonans like etter utgivelsen var så slående at man snart så at de rosende omtalene minnet om Grünbeinklisjeer (de var så enstemmige). Grünbeins reaksjon på murens fall, som han ga uttrykk for et vers «12/11/89» tilbakeholden, litt kynisk og uten et forventningsblikk i retning vesten.

Komm zu dir Gedicht, Berlins Mauer ist offen jetzt.

Wehleid des Wartens, Langeweile in Hegels Schmalland

Vorbei wie das stahlerne Schweigen… Heil Stalin.

Noen kritikere ville redusere samlingen til en særegen og anstrengt DDR-refleksjon, men den er egentlig en generasjons reaksjon på DDR-levninger «i hodene», en generasjon som ikke kjente til noe annet enn et DDR omgitt av muren. En fortid kommer til orde i Grünbeins dikt, en fortid som i dag virker som en ond drøm. Diktene er resultatet av en slik tilbakeblikk- prosess, fortalt med en desillusjonert stemme fordi Grünbein ikke oppfattet denne prosessen som en abstrakt affære, et forløp, men som en eksistens, en DDR-erfaring av en uovertruffen intensitet.

Schädelbasislektion er også en sammensatt samtidsanalyse, fordi denne stemmen har gitt opp illusjonen om et trygt ståsted og i iakttagelsene tematiserer sine egne nevrologiske betraktninger. Grünbeins verselandskap, hans panorama, preges av en hyperrealistisk perfeksjon og er båret av en like hyperrealistisk presisjon. Diktene inneholder følelseskomplekser, tingverdens rester, språk- og billedfragmenter, men kaoseffektene er likevel ordnet. Det fascinerende er mangel på en didaktisk vinkel.

Det han lyktes i, var å synliggjøre det lyriske opptegnelsessystemet på slutten av det 20. århundre og stable på bena en genuin subjektiv form i en tid da en provoserende postmodernismes subjektkritikk, den postmoderne filosofien finner sted.

Grünbein noterer sin poetikks begrunnelse. Nesten i manifestform i essayet «Transit Berlin», hvor han formulerer sine betraktninger, slik den «litterære modernes» representanter gjorde for en del årtier tilbake

«Transit Berlin» hører til de store litterære essays i de siste årene, skrevet i en hektisk og medialisert tid, i en absolutt medialisert tidsalder.

Hans tredje diktsamling Falten und Fallen er skrevet i en tradisjon, med en aura som i «Transit Berlin» blir gjendrevet, motbevist. Dikt som refleksjon, et utforskende sted. Dette lyrikkbindet er en enestående fortløpende kommentar til den teknologiske samtiden, betraktningskomplekser som det lyriske jeget også hadde overvunnet, hadde det ikke gjemt seg bak faste bastioner.

Akademismen er åpenbar i samlingen. Grünbein er en av de få som er i stand til både å skrive elegier, som både metrisk og rytmisk gjenskaper en litterær form og samtidig leker med den.

Bombe 2: «Dette er en ny hermetikk som karakteriserer samtidens lyrikk - ugjennomsiktig, egenrådig, motstandsdyktig skal den poetiske teksten representere retten til det andre språket som krysser fornuftens diskurs.»

Artikkel automatisk generert, 08/02-96, kl. 18.27 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.