FILM: Clockers

Regi: Spike Lee USA 1996

Intet nytt fra ghettoen

Aktualisering av kjente problemstillinger fra nyhetsbildet med halvhjertet rollespill. De hvite amerikanerne har Oliver Stone til å forkynne gårsdagens nyheter. Spike Lee er en tilsvarende retroprofet for the inner city.

To brødre. En er streit og havner i fengsel, den andre er en gatelanger kalt Strike. Han får mulighet til å avansere fra gatenivå hvis en annen kis «forsvinner» fra butikken han opererer fra.

Spike Lee klipper akkurat før Strike skyter, slik at man blir sittende som på nåler før vi får vite hva som egentlig skjedde. Dette utgjør den kriminalintrigen politimann Harvey Keitel har fått å bakse med. Spenningen fordobles ved at vi ikke får vite om Keitel finner det ut eller ei.

Spike Lee har vært opptatt på annet hold. Han har fått noen av guttene in the 'hood til å spille skuespill in the 'hood, slik at scenene ofte ligner scener vi kjenner fra andre amerikanske filmer i lignende miljø. (Signe de illusjoner som i det minste overbeviser.)

Strøket ser ut som det skal, guttene har sportsantrekk på og beveger armer og ben mens de snakker på denne rap-maneren de unge synes er så alle tiders for tiden.

Men - de snakker. Spike Lees rap-entusiaster virker noe hemmet av den tilsynelatende uoverkommelige stabelen med lange, sammenhengende setninger de har fått å stri med. De slenger ut en arm i ny og ne og gjør som forventet, men det er tydelig at denne språk-øvelsen er quite a stretch. Setningene skal attpåtil komme i riktig rekkefølge ut av hodet. Den taktfaste håndtering av trusler og kvinneundertrykkende gloser som preger rapvideoene krever forsåvidt et uttrykk som også kommer til nytte i denne filmen. De roper skjellsord i kor og hytter med nevene. Så også her. I det kontemplative hjørnet driver de mer ettertenksom språkrøkt:

- I like things to be hard!

- You don't have to kill somebody to be hard!

Now that's a lesson for all of us.

At ting er harde kan være godt, som f.eks narrasjon, regi eller totaluttrykket. Spike Lee forsøker å imøtekomme dette behovet ved å vise en lang rekke ærlige bilder av gjennomhullede negerkropper. De fleste av disse befinner seg på ekte asfalt. Spike Lee viser oss virkeligheten. Disse blodbildene er ganske beinharde. Det samme kan ikke sies å gjelde dialog, skuespill, temperatur, redigering og ideen. Ideen, dvs. settingen er forsåvidt lik Singleton's Boyz' in the 'hood eller Boaz Yakins Fresh, for å nevne noen. Lee har fått med både brytningene god bror - dårlig bror og intriger omkring narko-forretninger. Det er da også det eneste Lee har til felles med disse. I den grad Lees ghetto-skildringer er gjenkjennelige og overbevisende er det i kraft av at disse situasjoner og konflikter skildres på det mest generelle og intetsigende.

Det er synd å rakke ned på en kar som taler for og på vegne av en folkemasse i sosial nød. Den terapeutisk korrekte innfallsvinkelen til denne filmen skulle tilsi at man er takknemlig for at noen av de farvede tar i tu med sine egne og stiller opp et speil for dem. Så de kan lære av sine ugjerninger og se hvilket fordervelig system de er del av. Men trurudejælpera? Tar man utgangspunkt i hovedperson Strikes instinktive fobi mot ethvert tilløp til selvinnsikt ser det ut til at eventuell visdom preller av: Yo' twistin' my words, man!

Eventuelle innrømmelser (av dårlige argumenter, løgner) kommer tilsynelatende av behovet for å slippe å pines lenger med egen tilkortkommenhet, snarere enn som resultat av ny erkjennelse. Som det så ofte er med slike elementære lærestykker, så vekker de gjenkjennelse hos alle andre enn de som har mest å lære av det. Folk som Strike, for eksempel. Om det skulle lekke inn en selvkritisk innsikt eller to vil det uansett være glemt neste gang vedkommende vasker hodet med varmt vann. Livsløgn krever sitt av utøveren.

De, om noen, som muligens, rent hypotetisk, eventuelt kunne ha noe å lære av dette (på sikt), de som kunne bli advart før elendigheten, de er nok altfor unge til å komme inn - Lees likbilder sørger for å ekskludere disse. Luringen Lee har ovenikjøpet sørget for å umuliggjøre sensur-klipp ved å legge en fotomontasje av drepte brothers under selve tittelsekvensen. Synd er det, da denne filmen er en ytterst sjelden legitimering av filmsensurens virke. Spike Lee er neppe den mest oppfinnsomme frisøren innen «sosialt engasjert film», men likevel en av de bedre pedagogene som er tilgjengelig for ghettobarn med dårlig voksenkontakt og ustabile rammer i et ensidig sosialt nettverk, i destruktivt miljø, etc.

De mest banale og eksplisitte advarslene i dette lærestykket virker myntet på nettopp disse barna som altså ikke får se den. Replikker som overforklarer situasjonen - He took the A-train.. - Yeah…the virus…

Formmessig virker Lee ganske daff, inntil han finner tiden moden for visuelt krydder. Han trår til med noen groovy ekspressive billedsekvenser mot slutten, virker det først og fremst som et uttrykk for en vilje til ekspressive billdesekvenser mot slutten. Kanskje det symboliserer en endring? Hos hvem? Den minste, han som er altfor liten til å komme inn på denne filmen? Strike, kanskje, på vei mot livet, ut av ghettoen, på tog over prærien? (Nemlig: Keitel lot ham slippe unna. Referansene til Harvey Mr. Clean Lieutenant Keitel popper opp hist og pist. Og det var det)

Vel. Muligheten for at Strike begynner et nytt og bedre liv er der, men mye minner dessverre om Paul Schraders karakteristikk av La Motta i slutten av Den rasende oksen: …the same dumb log as ever. Altså?

Spike Lee har en liten «in-joke» av en birolle. Han er «kun en observatør» Er dette tungen i kinnet og tvers igjennom kinnet, og ut av billedruten, eller hva? Som for å komme surmulende kritikere i forkjøpet. Et annet svar kunne være: to halvhjertede ideer som sammenlagt skal danne en helhet.

SVERRE V. SAND

Clockers: Harvey Keitel kan ikke gjøre stort med dette.

Artikkel automatisk generert, 08/02-96, kl. 18.27 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.