MUSIKK: Mozart: Sonater

Liv Glaser, fortepiano Simax PSC 1125 Mozart: Klaverkonserter no 9 & 17 Andreas Staier, fortepiano Concerto Köln Das Alte Werk 4509-98412 2

Forte! Piano!

Liv Glaser skuffer og Andreas Staier overbeviser i fortepiano-innspillinger av Mozart.

Neppe.

Og pianisten Liv Glaser tar sjanser når hun utgir fire nye Mozart-sonater (7 - 10) på Simax, for hun gjør det på et fortepiano som etterhvert er i ferd med å bli «oppdaget» av et norsk musikkliv som befinner seg håpløst i bakleksen hva historisk oppførelsespraksis, kildegransking, instrumentkunnskap og det meste annet som angår musikk skrevet før Wagners tid.

Glaser må nemlig konkurrere med en elite av fortepianister som ved sin grundige skolering og tekniske mesterskap for lengst har satt en ny standard for denne delen av den historiske musikkens formspråk. Hun har dessuten noe annet å forholde seg til: Norske musikkjournalister. For eksempel en i Aftenposten som virkelig vet å beskrive fortepianoet, eller hammerklaveret til Glaser: «…«Constanze»s hammere som er dukkesmå…». «Constanze» er selvsagt Glasers nybyggede hammerklaver, ikke det trauste instrumentet hun benytter seg av på plateinnspillingen, og siden Glaser tydeligvis mener at «interessen for eldre instrumenter» først «for alvor har våknet de siste årene»; at «Haydn og Mozart og den unge Beethoven ville nikket gjenkjennende» til hennes «Constanze»; at «det dramaturgiske i musikken (hos Mozart) kommer bedre frem på hammerklaveret», samt at komponisten lett kan bli «for søt på et moderne klaver» så kan man jo undres på om vi virkelig står stilt overfor et banebrytende musikalsk arbeid, en banebrytende forståelse av Mozarts musikk, og ditto bruk og beherskelse av hammerklaveret.

Gjør vi det? Nei.

Avlegs. Banebrytende bruk av klaveret finner du f.eks. i Nadia Boulangers innspillinger av utvalgte Monteverdi-verk, der instrumentet brukes som substitutt for teorben i continuosammenheng, en musikalsk anakronisme, selvfølgelig, men et nyttig hint til de følgende generasjoner musikere og musikkforskere, som etterhvert har funnet frem til de klangfargene som for tiden passer best til å levendegjøre den gamle musikken. Jeg skriver for tiden, for nå er faktisk for lengst den tid kommet at deler av første- og annengenerasjonens oppførelsespraksis i det tidlige musikkrepertoaret kan og bør stilles både spørsmålstegn og nye krav til. For med eksplosjonen og utbyttingen av verkene til tidligere tiders komponister har det samlet seg mye skitt rundt kanelen. Det som gikk for ti år siden er avlegs, det som går i Norge i dag er med få unntak avlegs.

Og Liv Glasers interpretasjon av Mozart slik jeg lytter til henne her (Simax PSC 1125) er ikke bare avlegs, blek, anstrengt og akademisk, hennes Mozart er fremfor alt kjedelig.

Akkordene hamres ut uten følelse for at det harmoniske fundamentet for melodilinjen til Mozart skal fremstå som annet enn en serie klaskeakkorder, uten innbyrdes temperamentsforskjeller, og hele tiden med en rytmisk fremdrift som får lytteren i meg til føle at jeg har kommet for sent til noe, det er hektisk og påtvunget hurtig - langt fra i samsvar med utøverens tekniske nivå.

Mellomstemmene forsvinner ofte i Mozart, det er så, men ikke i en velspilt utgave av ham. Glaser er treffsikker kontant i anslaget mot hammerklaverets bunnregister, men det hører du fort ligger i instrumentet, ikke hos henne, for den ulne klangen i bassløpene blir lar musikken skifte karakter så fort at du knapt tror du hører på et og samme opptak. Særlig trillene hennes halter seg fremover, men det er ikke så farlig, hadde hennes tolkning av musikken (C-Dur, D-Dur,a-moll, C-Dur) hatt noe å tilby, annet enn nettopp det glatte håndlaget pianisten selv foreskriver Mozarttolkere (som f.eks. Pogorelich) på høystemt Steinway-klaviatur.

Alternativ. Norske utøvere er ikke dårlige, hørt med manges ører, ei heller med mine to. Men skal jeg først lytte til et hammerklaver har jeg så mange muligheter, f.eks. hammerflygelet til brødrene Erard som ble til i 1803,og som brødrene ga til Beethoven eller det som Anton Walter bygget i Wien 1790, som Beethoven også hadde representert i sin musikksalong. Instrumentene er levende legender, kan så være, men klangen de frembringer byr enhver lytter på noe helt annet enn den du møter hos Glaser.

Et alternativ: Andreas Staier, som sammen med Concerto Köln har utgitt en ypperlig Mozart-tolkning av klaverkonsertene 9 og 17 på en kopi av et Walter-hammerklaver fra 1785, og nå skulle du kanskje trodd at orkesteret rundt solisten skygget og dugget til den hammerklaverske ekspresjonisme, men tvert imot, her kommer forte og piano frem i en grad som gjør at hammerklaverets personlighet fritt får uttrykke seg og det med en elegantier av en utøver, hvis tolkning av Mozart tar deg fort nok ned til det innerste i den kanskje litt for overfladiske musikken hans uten videre og serverer den med en indonesisk kjøkkensjefs sans for form, farge og smak.

Bandet til Staier, Concerto Köln er truende og tilsiktet tilstedeværende ved de fleste anledninger, langt fra et flatt opera-komp det alt dreier seg om toppstemmens sensualitet og brillians. Staier er nærmest kokett i sin omgang med den sarte delen av instrumentets sjel, den delen Glaser velger å kalle «Constanze», men fraseringen hans er så opp i dagen personlig perfekt at folklorismen i orkestersatsen, den infame Mozart, uten videre blir programmatisk skildrende for klasseskillet i komponistens verden.

Det er glitrende utøverkunst, rett og slett musikk med saftig kjøtt rundt benet.

Espen Mineur Sætre

Liv Glaser: Hektisk og påtvungent hurtig.
Andreas Staier: Nærmest kokett, nærmest perfekt.

Artikkel automatisk generert, 08/02-96, kl. 18.26 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.