![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Gyldendal 1995
Det er flere betydninger lagt inn i tittelen; Wergelands poetiske pionŽrarbeid innenfor en relativt beskjeden, ubetydelig nasjonallitteratur, de romantiske høykonjunkturene fra Kontinentet og England som han absorberte og reformulerte i et norsk versemål. Den lyriske subjektivismen, og det poetiske «Jeget» som han var med og introduserte, må ha hatt en radikal og spetakulær effekt på den lille offentligheten som eksisterte her på den tiden, de metafysiske prosjektene, ambisjonene og syntesene han skrev inn i poesien sin er muligens det nærmeste vi har vært en genuin avantgarde tilstand i Norge, i hvert fall om vi forsøker i sidestille Wergeland med sin egen hjemlige, norske samtids tenkemåte.
De hundre og femti årene siden har akselerert oss fra lillebror i dobbeltmonarkiet til hovedleverandør av energi til selvsamme kontinent (les gjerne inn den symbolske reversibiliteten), og prototype på den nord-europeiske velstand og velferdsstat; skulle vi samtidig tegne et bilde av vår tids Wergeland, en skal vi si kreativ samlende faktor, heter denne hverken Faldbakken, Hoem, Moren Vesaas, Wassmo eller for den skyld Mariss Jansons.
I spisskompetansens og karriŽremobilitetens æra er multi-kapasiteten en slags logisk tom språkfigur. Heller finne Žn innen et felt som har størst nedslagsfelt, og derfor synes det uproblematisk å kle nasjonsikonet tvers over ansiktstrekkene til Egil Roger Olsen. Her tenkt som en forløser av et på nasjonal-kollektivt nivå kreativt talent/potensiale.
Men selv om fotball som spill og ikke minst scene uten tvil er stort - ikke vits å nekte for dét, produserer den knapt nok store sangere eller seere. Selvfølgelig var det andre tider før; floraen av celebriteter og offentlige personae var begrenset, av noe så enkelt som teknologi og produksjonsforhold. Forholdet mellom Drillo og presse er forsŽrt, han er ingen polemisk kapasitet, med ressurser til å parere det ikonkledet media måler ham i, men ganske enkelt forelsket i taktisk og strategisk systematikk, som han overfører fra video- og dataanalyser til fotballfeltet.
trykke på Wergelands kapasiteter resulterte i sin tid i diktet «Mig Selv», med inngangen:
«Jeg i slet Lune, Morgenblad? Jeg, som kun behøver et Glimt/ af Solen/ for at briste i høi Latter av en Glæde, jeg ikke kan forklare/ meg?
Og som, istedenfor å polemisere mot derværende dagspublikasjon, skriver ut det saken gjelder:
«Jeg, som læser Henrykkelser paa/ hvert af Centifoliens, den/ Vaare gaves, hundrede Blade -/ mig skulde en slet Avis/ bringe til at kvæle en Sekund med/ ®rgrelse.»
Denne derværende fikk løsnet litt på den dikteriske subjektmuskelen i ham, ingen tvil der, og dessuten bevist multikapasitetens evne til å bevise sine små behov - i et stort uttrykk; Drillos sjarmerende moderate, lett klønete person kontra Wergelands rause og ledige syntaks er kanskje ikke mer enn en uforløsbar anakronisme, men fremdeles har Wergeland like stort potensiale som forløser, i en multimedial høytid med litt for raske metaforer: «Har jeg ikke en Himmel, fordi den er fuld av drivende Skyer,/Solens Eventyrlande?//Og om jeg ingen havde, er Guds ikke stor og herlig nok?/Klag ikke under Stjernene over Mangel paa lyse Punkter i/dit Liv!//Ha, de blinke jo som om de vilde tale til dig!»
Og om de gjør det, gjør de det vel fortsatt…
Men fotball reflekterer et internasjonalt, tverrkulturelt konkurransefelt, som i sin funksjon opprettholder en sublimert, men likefullt levende stammetilhørighet, selv om skalaen på stammen er kraftig utvidet, til å staves ut i begrepet nasjonskultur; her er Wergeland uten minste tvil en egen liten fortropp, en avantgarde, som bokstavelig talt løfter lille Norrige opp i skyene i 17.mai-diktet Norges Frihedsdag: «Du kommer at lære, som Ørnen sin ®t,/ os Aandernes Fjere at løfte saa let,/at Norriges Sjele, de henfare lig./ al aaret kan dvæle i Himlen hos Dig.»
Dette er tross alt en som forsøker å skrive på et lite og nærmest usynligs folks vegne - mot skyene, det har ingen rele-vans med vår nåtidige velsmurte nasjonale turist- og markedsmaskin, der det sublime ønsket er å være synlig for verden (eller dø?); i Wergelands tid var det ment å invitere til en folkloristisk reise i sitt eget hjemland, en invitt ikke minst rettet til de øvre samfunns-sjiktene; det nasjonal-romantiske tankegodset er importert, det spesifikt og særegent norske var det opp til alle og enhver å erkjenne, men istedenfor et Look to Norway-konsept à la 1990-årene, henvender Wergeland seg til en minimal målgruppe: disse få utvalgte som tross alt kunne lese norsk, i analfabetismens tidsalder. Og blant panegyrikken i Napoleon inkluderer han en situasjon, som for den samme målgruppen - det øvre sosiale sjiktet -må ha vært sært lesestoff, der korsikaneren Napoleon sidestilles med «Kvinden, som føder ved døsige Lampe-skin,/ hører med skjælvende Fryd et/ Skrig fra sin Nyfødte: neppe/ ahner hun Aanden,/ dalet i Fosterets Jordsjel,/ lig i Danaes Skjød den/ gyldne Regn.»
Det er en detaljert beskrivelse som, med sin nivellering, kanskje var like smakløs for embetsstanden den gang, som Wergelands idŽ om ånd er antikvert idag. Feltet for-andrer seg, spesielt dersom det er riktig at poesien ikke har noen begrensning, for da er Ullevål, Lerkendal og Holmenkollen vårt tidsklimas kreative fora, med den litt kuriøse tenkemåten at det er resultatet som teller (ytterst sett, om ikke innerst inne: resultater gir medaljer og sponsorinntekter - men redder ikke sjelen, som er sleip, og dessuten langt mer kresen); resultatenes polemikk er ikke til å diskutere med, det er i realiteten en lokal gnostisisme sluppet inn bakveien,som via mellom-mannen Espen Bredesen trekker nasjonsånden med seg mot 200 meter, i steden-for mot skyene. Det gnostiske er nettopp at det er norsk - utover sin eksotiske spetakulæritet kan ikke en utenforstående innvies i resultatets sublime klangbunn i nasjonen, det er noe som skjer i et lukket selskap på fire millioner, der dypene har lyden av Drillo, Dæhlie, Bredesen, Koss. Fire representanter for om ikke mer, så ihvertfall resultatets dynamikk; det er ikke Wergelands, som befinner seg i et annet kretsløp, der resultatet/sluttproduktet/ diktet, i beste fall resulterer i noe uforutsett - «den første gang»; forskjellen mellom f.eks. oljefeltene i Nordsjøen og enkelte linjer hos Wergeland ligger i forbruksfaktoren: før eller siden er brønnene pumpet tomme, og oljeeventyret er definitivt over; prosadiktet Dødningeskallens tilsynelatende morbide tematikk er like mye en oppvisning i en evne til undring: «Hvilken Skjønhed maa have overvævet disse Vinklers rene Forhold! I denne ædeltformede Hjerneskal maa Tanker have bevæget seg som Perler, der ordne og rade sig til vexlende foranderlige Smykker. Et mildt Gemyts Melk synes endnu at flyde over disse Tænder, der skinne som en fuldtallig Skat i Mulden.»
Og så lenge noen kan og er villig til å lese dette, er hverken Wergeland eller linjene pumpet tomme, oppbrukt - for ikke å si forbrukt…?