«Helt til de er fullstendig utryddet» - et øyenvitne forteller.

Nesten daglig kommer etterforskerne fra Haags krigsforbryterdomstolen over nye spor etter redselsfulle gjerninger. I gruvegangene i gruververket Lubija er sannsynligvis ofre for noen av de verste massakrene i Europa etter 2.verdenskrig begravd. Med enerett for Norge bringer Morgenbladet her øyenvitneutsagnene fra en serbisk offiser i kretsen rundt Radovan Karadzic.
Hans beretning:

De frykter alle krigsforbryterdomstolens etterforskere som i Bosnia leter etter massegraver. Inspektørene fra FN har ennå ikke oppdaget de verste stedene. I den sammenheng er gruven i Ljubija kun en av de plassene der man vil grave etter ofre for massakrer. I Ljubija finnes omkring 300 lik begravd, og i gruvene Omarska og Tomasica ikke så langt unna, finnes minst 10 000. Uvissheten om den eksakte beliggenheten er åpenbart oppstått fordi de tre gruvene ligger rett ved siden av hverandre.

Omkring syv kilometer fra landsbyen Omarska finnes den såkalt Nye Omarska-gruven. Den som passerer det bevoktede tårnet, vil etter en-to kilometer med idyllisk landskap komme frem til de gamle verkstedsbrakkene, garasjene og skurene som tilhører gruven.

Her ble i 1992 den beryktete Omarska-leiren plassert - et ideelt gjemmested, der kun innvidde hadde adgang. Det var den første fangeleieren i den bosniske krigen, bevoktet av kriminelle som ved krigens begynnelse ble satt fri fra fengslene og som fikk på seg den jugoslaviske hærens uniformer. Dette var en idé som såvel Karadzic og hans stedfortreder Nikola Koljevic og parlamentspresident Moncilo Krajisnik berømmet.

I dødsleieren Omarska ble muslimene fra byen Kozarac, Bosanski Novi, Sanski Most, Prijedor og omkringliggende landsbyer sperret inne. Bare i Kozarac bodde 20 000 innbyggere før krigens begynnelse, og da serberne erobret byen mistet mer enn 1000 av dem livet. I og med at Kozarac var omringet klarte kun et fåtall å flykte. De overlevende ble brakt 20 kilometer avgårde til leieren i Omarska: Med dette begynte blodbadet i Bosnia.

I vokternes vold.

I virkeligheten er mange av disse avfallshaugene massegraver. I to en halv måned fra slutten av mai 1992 ble hver natt mellom 50 og 150 fanger stuet sammen i lastebiler og kjørt ca. 6 kilometer lenger inn i gruvelandskapet til et flatt område. Her ble de straks skutt. Allerede samme natt dekket bulldosere og lastebiler likene med grus fra gruven. De fleste døde ligger under nyoppkastede jordhauger på et område på til sammen 2 kvadratkilometer.

Dersom FN-etterforskerne ønsker å undersøke disse massegravene, skal de kun se etter slike hauger som er lagd etter 1992. Og de må begynne å lete rett ved siden av veien som går gjennom gruveområdet. I området rundt malmgruven i Omarska er omlag 8 000 lik begravd.

Da serberlederne i Pale under sterkt press fra verdensopinionen sommeren 1992 tillot journalister å besøke leiren Omarska, måtte offiseren Boza Novak fra luftvåpenet natten før fjerne alle spor fra ugjerningene. Jeg husker godt hvor rasende han var fordi vokterne ikke greide å gjøre denne jobben selv. Til og med madrasser og senger hadde man i all hast fått skaffet til veie for fangene. Fanger som var særlig hardt mishandlet, havnet i andre leirer eller forsvant for godt.

Senere, da leiren i Omarska for lengst var overfylt, ble kun menn i vernepliktig alder igjen. Kvinner, barn og gamle ble transportert til Tomasica, en annen gruve som ligger knapt syv kilometer i sydvestlig retning. Under grushaugene der ble også opptil 150 muslimer begravd daglig.

Forøvrig var fangene fullstendig prisgitt vokterne. Ingen av vokterne måtte noen gang gjøre opp regnskap med sine overordnede for noe mord de begikk. I Tomasica voldtok serberne daglig kvinner og ungjenter. Jeg vil anta at det også i gruveområdet på Tomasica befinner seg flere tusen lik.

Sommeren samme år befalte serberføreren å lete etter flere steder hvor man kunne la muslimer forsvinne. På denne måten ble en bortgjemt kløft i nærheten av Vitovlje på Vlasic-fjellet skueplass for nye massakrer. Stedet ligger kanskje 120 kilometer fra Omarska.

Veien dit går gjennom Banja Luka i retning Jajce. Den krysser elven Vrbas, og før man kommer til vannkraftverket Bocac er det en avkjørsel til venstre over broen til Skender Vakuf. Herfra går veien videre til Vlasic-fjellet hvor det tidligere lå en hoppbakke.

Bak landsbyen Imljani går en smal vei til landsbyen Vitovlje og et stykke videre før den slutter. Her begynner det delvis nakne og skogbevokste fjellmassivet. I en avstand av høyst 10 kilometer fra stedet hever det seg et platå som bare kan nås til fots eller med militærkjøretøy. Høydeplatået ender i en bratt kløft som er mellom 100 og 150 meter dyp.

Mladic og Manjaca.

For tiden er området dekket av snø, men til våren vil et grufullt syn møte etterforskerne fra Haag-domstolen.

General Mladic kom først til oss i slutten av 1992 da den jugoslaviske hæren trakk seg ut av Bosnia og en bosnisk-serbisk hær oppsto. Han ankomst endret ikke på noe, drepingen fortsatte akkurat som før. Så sent som i fjor ga han personlig ordren om å erobre FNs sikre sone Srebrenica; han visste nøyaktig hva som etterpå skjedde med de sivile.

Den mest beryktede dødsleiren ved siden av Omarska lå i Manjaca, omlag 30 kilometer fra Banja Luka. Her ble kroater og muslimer fra Kljuc, Jajce og andre byer i regionen holdt fanget.

Karadzic spilte systematisk på frykten for Manjaca. Hans hemmelige politi spredde budskapet om at ingen kom levende igjen fra Manjaca. Med trusselen om «Manjaca» ble hele befolkningen holdt i age og enhver motstand mot Karadzic kvalt.

Manjaca er et ca. 50 kvadratkilometer stort område som består av nesten ugjennomtrengelig skog hvor det før krigen holdt til ulver og bjørner. Selv jegere unngikk dette området. I skogene og innsjøene her ligger det minst 1 500 døde.

Ordren om å opprette leiren, men også ordren om drapene og torturen kom entydig fra Karadzic. Jeg kunne selv høre hvordan han befalte offiserer om å drepe så mange muslimer som mulig. En talemåte Karadzic gjerne benyttet lød: Nå må muslimene betale for sine forbrytelser. De må drepes hver gang anledningen byr seg - helt til de er fullstendig utryddet.

Konkurranse i brutalitet.

I sin brutalitet sto generalene på ingen måte tilbake for den politiske ledelsen. Sommeren 1993 holdt ti generaler en fest på en restaurant på det lille stedet Mrakovica etter et besøk i den tidligere konsentrasjonsleiren Jasenovac fra den annen verdenskrig, som ligger i nærheten. Henimot klokken syv om kvelden var de allerede temmelig beruset og begynte å krangle om hvem som hadde drept flest muslimer.

General M.* provoserte en av de tilstedeværende kameratene og kalte ham for KaradzicÕ spyttsplikker. Han selv derimot, skrøt M., hadde i denne krigen drept 5 000 muslimer og var derfor en sann kriger. Hans rival svarte: Det var da ingen ting, hans menn hadde tatt livet av dobbelt så mange.

Røde Kors i «ny» rolle.

Karadzic er selv en av de største krigsprofitørene. Sin rikdom kan han takke blant annet den kroatiske presidenten Franjo Tudman for, en person som han ofte førte samtaler med. I 1994, da regjeringsstyrkene hadde stor fremgang i kampene mot de bosniske kroatene, gjorde Karadzic og Tudjman en avtale: Serberføreren hjalp de trengte kroatene med egne tropper og våpen - mot penger.

Karadzic tjente også penger på smugling av bensin, sigaretter og kaffe. Ved hjelp av det jugoslaviske Røde Kors kunne ikke bare slike varer, men også våpen og ammunisjon med letthet fraktes til Pale. Hjelpeorganisasjonen innkasserte 5 000 D-mark per lastebil - samme hva slags last det dreide seg om. I papirene sto det at lasten besto av «humanitær hjelp». Senere ble også FN-observatører bestukket.

Et konkret eksempel: I juni 1995 var ammunisjonslagrene til de bosniske serberne nesten tomme. KaradzicÕ mann som hadde ansvaret for å skaffe forsyninger, dro til Rest-Jugoslavia og fikk 650 tonn ammunisjon av generalstabsjef Perisic personlig. Alt ble lastet på en konvoi med 25 lastebiler. Med papirer fra Røde Kors, hvor det sto at frakten inneholdt sanitetsutstyr, passerte lastebilkolonnen grenseovergangen Raca. FN-observatøren som hadde tjeneste denne natten fikk 50 000 D-mark rett i hånden.

Hos russerne hadde imidlertid Karadzic foruten et par leveringer med ammunisjon en relativt begrenset suksess. De avslo både hans forespørsel om raketter og om moderne kampfly. Karadzic hadde tilbudt hvete som betaling og ønsket i tillegg å hyre russiske vernepliktige som leiesoldater. Jeg tror at han på slutten hadde mistet all realitetssans.

* Navnene er kjent av redaksjonen.

billedtekst: Radovan Karadzic: Regjerte en ufattelig ondskap, men nå rakner det. Hans nærmeste avslører regimets mest grufulle detaljer.
bombe:
bombe: Karadzic tjente også penger på smugling av bensin, sigaretter og kaffe. Ved hjelp av det jugoslaviske Røde Kors kunne ikke bare slike varer, men også våpen og ammunisjon
bombe: Til og med forfremmelse av offiserer ble gjort avhengig av hvor mange muslimer man hadde drept.

Der Spiegel/Morgenbladet

Oversatt av Erling Dokk Holm og Lars Hoff

<Ramme> Redslene i dødsleiren Omarska markerte våren 1992 begynnelsen på de serbiske krigsforbrytelsene mot den muslimske og kroatiske sivilbefolkningen. Dette utslettelsesfelttoget ble snart kjent under eufemismen «etnisk rensing» og kostet langt mer enn 10 000 mennesker livet. Nå har et øyenvitne som i flere år tilhørte politiker-kretsen rundt Radovan Karadzic meldt seg. Under flere samtaler fortalte den serbiske obersten Spiegels korrespondent i Beograd, Renate Flottau, om sin kjennskap til massakrer og fjerning av lik. Dermed gir for første gang en serber nøyaktige opplysninger om eksistensen av massegraver. Nå vil vitnet med hjelp fra vestlige ambassader forlate Bosnia for å bekrefte sine utsagn for FNs krigsforbryterdomstol i Haag. Der Spiegel gjengir her hans beretning, men må så lenge vitnet ikke befinner seg i sikkerhet beskytte hans identitet.

Artikkel automatisk generert, 08/02-96, kl. 18.26 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.