![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Leksehjelpen er et prosjekt for å hjelpe innvandrerungdom med skolen. Fire dager i uken kan de komme hit å få støtte i leksearbeidet. Skolen er viktig og her blir den tatt alvorlig. Morgenbladet har vært på besøk. Av Kristian Elster.
ORKIS - Oslo Røde Kors internasjonale senter ligger trygt plassert midt i en av Oslos tre mest internasjonale gater. Her i Torggata ligger senteret vis-à-vis en tyrkisk grønnsakshandel og like ved siden av en stor kinesisk kolonial. Selv skal jeg opp i fjerde etasje, trappene opp tyder på at bygningen har vært bygget om flere ganger. En vindeltrapp i betong avløses av to trapper i tre. På skiltet i fjerde etasje ramses de forskjellige organisasjoner med kontor opp. Somalisk velferdsforening og Hirad Integration office har egne kontorer. Så heldige er ikke alle. Den eritreiske kvinneunion, Kurdistan forente demokratiske union, Sierra Leone Union og Russisk Norsk klubb deler alle et kontor i et herlig tre-kontinentalt fellesskap.
Selv skal jeg til Leksehjelpen innerst i lokalet. I to store, åpne rom og noen mindre avlukker gjør et tyvetall innvandrer-ungdommer lekser. Det vil si, bare fra mandag til torsdag, i helgene overtar iransk bibliotekforening lokalene. I dag er det imidlertid lekselesning på programmet. Jeg blir tatt imot av Randi Aase, senterets leder i snaue to år. Hun er synlig stolt av ordningen:
- Vi har elever fra 15 land som kommer hit fra to til fire ganger i uken for å få hjelp til leksene. Til sammen har vi over 60 fremmedspråklige elever, eller ungdommer som jeg velger å kalle dem.
På kontoret. Kontoret hennes ser ut som litt nedslitte kontorer i det sosiale hjelpeapparat vanligvis gjør. To smårotete skrivebord, et databord, to skrivebordsstoler og en besøksstol, en låsbar reol. På den ene langveggen en sofa, brukt som avlastningsbord, og rundt det hele grønne planter. På veggen henger kartet med rodeinndelingen over Oslo. Randi:
- Det er jo greit å vite hvor elevene hører til.
Ved siden av rodekartet henger imidlertid et verdenskart som symbol på at det ikke er noe vanlig kommunalt kontor jeg besøker. Ja, kommunalt ble det først fra nyttår, da fikk Leksehjelpen for første gang 600 000 kroner i tilskudd.
- Jeg kan jo alle landene ungdommene kommer fra, men det er fint med et kart så jeg kan finne byene også.
Vi sitter på kontoret og Randi forteller videre om ordningen:
- På skolen er det mange elever som må dele på en lærer. Lekser er imidlertid noe individuelt. Alle ungdommene her er forskjellige - de har ulik bakgrunn. Noen har problemer med hvordan de skal bruke en bok, andre skjønner ikke språket. Og andre kommer rett og slett fordi det er roligere her.
Kanskje er det her hunden ligger begravet, tenker jeg. Randi har allerede fortalt meg at de har datasenter i etasjen under. Kommer ungdommene hit fordi det er et sosialt tilbud? Det er jo i stor grad mangelvare, særlig for innvandrerjenter. Ikke alle foreldre er så glade heller for at døtrene går på fritidsklubber. Muligens er Leksehjelpen et akseptert alternativ. Jeg ser for meg en gruppe ungdommer som prater, ler og tøyser, og kanskje surfer på internett i etasjen under. Det vil imidlertid ikke Randi gå med på.
Lekser, lekser, lekser. - Vår greie er ikke lek, den er leksehjelp. Riktignok er det sosiale en del av leksehjelpen, men dette er ikke noen fritidsklubb. Vi tillater litt forsiktig prat - ikke for høyt. På datarommet kan ungdommene lære seg touch, DOS og andre hjelpemidler. Ellers er det lekser, lekser, lekser. Ungdommene har veldig mye lekser.
Ikke noen surfing på internett, altså. Men hvem er det så som kommer, og hvorfor kommer de? Snart skal jeg ut i lokalet og treffe ungdommene, men først vil jeg vite litt mer. Jeg blar i «Leksehjelpen», en bok om prosjektet skrevet av den tidligere lederen:
«Leksehjelpprosjektet er et ledd i likestillings og integreringsarbeidet ved ORKIS. Innvandrerungdom er ikke likestilt med norsk ungdom når det gjelder skolegang. Grunnen til dette er ikke tilbud om skolegang, men språkproblemer. Innvandrerungdommene kan ikke få den hjelp og støtte i familien som norsk ungdom får.»
Det virker jo rimelig. Men hvem, og hva?
Randi viser meg grafer og forteller:
- Vi har som sagt ungdommer fra 15 land. Alle er ikke fra tredjeverdensland, vi har også en fra USA. Vi har endog hatt kontakt med en skole som henvendte seg til oss angående en dansk elev. De skjønte ikke ham, og han skjønte ikke dem. Skolen fulgte imidlertid ikke opp kontakten, vi får håpe det løste seg uten oss. De som er her kommer hit er slitne. Noen er veldig flinke, men vi har alle grupper. De fleste av jentene, av de på videregående, går på helse- og sosial-linjen. I den forbindelse håper jeg du kan formidle en søknad - vi trenger en ny leksehjelper, helst en pakistansk kvinne med naturfagbakgrunn.
En leksehjelper er en som støtter ungdommene med arbeidet. Grovt sett er det fire elever per hjelper. Mange av hjelperne kan de vanligste språkene, men hjelpen skal foregå på norsk. Det er inkluderende. Også tør ungdommene i dette miljøet. De føler seg trygge her. Randi:
- For å lære et språk må man kunne prøve og feile. Her er alle i samme båt, det er ikke farlig å drite seg ut. Noen av ungdommene forteller meg at Leksehjelpen er det eneste stedet de snakker norsk. Skal vi gå ut og snakke med dem?
Ingenting er lett. I de to åpne rommene sitter ungdommene og jobber. Noen er muslimske og skal hjem, det er Ramadan nå, solen er gått ned og de skal hjem og spise. I det innerste rommet er bordene satt sammen i en stor hestesko. Jeg får fornemmelser av egen skoletid. Alle som er der ser imidlertid ut til å trives. Noen jobber alene, andre sitter med en leksehjelper. Stjålne øyekast og lette smil tyder på at lekser ikke bare er en byrde. Elsa er fra Eritrea og sitter bøyd over matte-boken. Hun har vært i Norge i tre år og er først litt nervøs for at norsken ikke er god nok til å snakke med meg. Etter hvert kommer hun på glid:
- Jeg kommer hit to ganger i uken. Bare for å gjøre lekser.
Elsa er pliktoppfyllende og titter ned i boken igjen. Jeg spør henne om det er vanskelig:
- Språket er vanskelig. Særlig norsk, det er vanskeligst. Men ingenting er lett. Jeg er vant med lekser og læring fra Eritrea, det er det samme. Men språket…
Fire andre piker er på vei hjem. De kommer alle fra Ila skole. To av dem må skynde seg, men Tafuma fra Somalia og Jamila fra Marokko kan bli litt:
- Vi kommer hit mye på grunn av venner. Det er den eneste organiserte aktiviteten vi er med på utenom skolen. Men vi har mange venner ellers.
Tafuma har vært her i fem år mens Jamila er født og oppvokst her:
- Det er ikke språket vi trenger hjelp med. Det er leksene vi trenger hjelp med. Det er det vanskelige. Men jeg (Tafuma) har en somalisk leksehjelper som er veldig flink.
Rollemodeller. Slikt varmer Randis hjerte å høre. Hun sier at leksehjelperne alle har tatt eller tar høyere utdanning i Norge. Slik kjenner de det norske utdanningssystemet og kan hjelpe andre gjennom det. Dessuten kan de stå frem som rollemodeller for ungdommene. Spore dem til å ta videre utdannelse. Det vil både Jamila og Tafuma:
- Jeg vil bli frisør. Håper å begynne på yrkesskolen til høsten.
- Har tenkt å bli syke- eller hjelpepleier. Skal ta helse- og sosiallinjen på videregående.
Den linjen er det mange av jentene som har tenkt seg. Omsorgsarbeidet ligger tydeligvis jentene nær. Flere av de andre jeg snakker med går også helse- og sosiallinjen. 16 år gamle Tiba Deeba fra Sri Lanka vil bli lege. Så vil hun tilbake til hjemlandet for å praktisere. Ikke rart Randi drømmer om den urdu-språklige naturviteren.
Neste dag kommer jeg innom igjen for å ta flere bilder. Randi vil gjerne ha med en ting til:
- Kan du ikke skrive at vi tar inn ungdommer hele året, og ikke bare ved skolestart?
Hun vil så gjerne at flere skal komme til henne; hun føler det er godt det hun driver med.