Innvandererjenter: Hjem og (eller) skole?

En generasjons taushet om innvandrerjenter er blitt brutt. Media slår opp de mest tragiske tilfeller. Samtidig er mange av jentene på full vei inn i det norske samfunnet. Men foregår integrasjonen på tross av, eller på grunn av deres bakgrunn? Av Kristian Elster.

Jentene har lenge vært usynlige i innvandrerdebatten. Mens guttene har vært i søkelyset har jentene i årevis blitt forbigått i taushet. Unni Wikan stiller spørsmålet i sin bok Mot en ny norsk underklasse: «Hvor blir jentene av?» Og den kurdisk-norske forfatteren Sükrü Bilgic legger disse ordene i munnen på en ung jente i sin prisbelønte novelle «Fra ei ung utenlandsk jente til norske sosialarbeidere»:

«Når skal jeg komme på timeplanen på samme måte som brødrene mine har gjort? Når skal dere begynne å snakke om meg? Når skal dere for alvor ta fatt på mine problemer?

Å, jeg vet det…!

Når jeg begynner med tyveri!

Når jeg begynner å knuse ruter!

Når jeg rømmer hjemmefra!

Når jeg skader noen!

Når jeg begynner å bære våpen!

Når jeg begår et ran!

Når jeg starter en gjeng»

Blitt synlige. Det siste året er imidlertid jentene blitt synlige i debatten. Ikke fordi de har gjort noe selv, de har ikke skadet noen eller startet gjeng. I stedet er de blitt oppdaget som ofre. Der guttene omtales fordi de reagerer - noen av dem gjør alt det Sükrü Bilgics unge jente snakker om - er jentene blitt omtalt fordi de ikke taler. Guttenes handlinger og reaksjoner ligger oppe i dagen, jentene må graves frem. Sensasjonsoppslag har fortalt om arrangerte ekteskap, tvangsomskjæring og andre uhyrligheter. Samtidig kan Norsk Studentunion i en undersøkelse fortelle at det er flere innvandrerjenter enn gutter som tar høyere utdanning. Og ikke bare flere, de får også bedre karakterer. Hvor ligger virkeligheten?

De fleste ungdommers hverdag (både «norske» og innvandrere) er delt mellom skole og hjem. Konflikten og spenningen mellom disse er ofte livets innhold. For mange innvandrerjenter er dette spesielt påtagelig. Ofte mangler de den tredje dimensjon vennekretsen utgjør. Derfor blir skolens betydning særlig stor.

Skolen viktigst. Fakhra Salimi er leder for Mira-senteret (Ressurssenter for innvandrerkvinner):

- For pakistanske jenter er skolen det viktigste. Her kan de treffe venner, skape seg et miljø, og dette støttes også av familien.

Det er også få alternativer for jentene:

- I Norge er all fritid og lek organisert. Kanskje benytter jentene i mindre grad tilbudene fordi de ikke tilfredsstiller deres behov. Dessuten er miljøene tøffe - de er vanskelige for jentene å gå inn i.

Organiserte tilbud for jentene er ofte representert ved Koranskolen. Mange av jentene går hjem fra skolen, så til moskeen og deretter tilbake til hjemmet. Og der venter ofte arbeid. Jentene viser i tidlig alder ofte ferdigheter norske jenter ikke har, nettopp fordi de må arbeide i hjemmet.

Geir Johansen er rektor ved Lakkegata skole. Skolen har rundt 80 prosent minoritetsspråklige elever og drøye 60 prosent er muslimer. Han er ikke så sikker på om det er den hjemlige aksepten som gjør skolen viktig:

- Mange av jentene opplever skolen som et fristed. Hjemme lever de innenfor andre rammer. De blir glad i skolen - dette kan skape konflikter hjemme. Det hender vi må være talerør for jentene overfor foreldrene.

Skolens sentrale posisjon i jentenes liv illustreres av 18 år gamle Suyamala fra Sri Lanka. Hun har vært i Norge i fem år og går på Elvebakken videregående skole:

- Utenom skolen og «Leksehjelpen» (se neste side) er jeg stort sett hjemme. Foreldrene mine vil at jeg skal komme hjem klokken halv syv. Det liker jeg også å gjøre. Hjemme ser jeg på tv og leser bøker. (Suyamala er en storbruker av biblioteket) Bøkene er på tamilsk.

Morsmålsundervisning. Enten forklaringen er at skolen aksepteres av hjemmene som et annet sosialt møtested, eller representerer en fluktmulighet, er dens sentrale plass i jentenes liv klar. Mer uklar er skolens rolle i å oppdra jentene. Norsk politikk har i en årrekke vært at skolen skal virke integrerende. Skolen er, om ikke det eneste, så i hvert fall det fremste, virkemiddel det offentlige har til å fremme integrasjon. Her kan skolen virke på mange måter. I en årrekke har et hovedspørsmål vært debatten om morsmålsundervisning. Unni Wikan har i et tidligere intervju i Morgenbladet pekt på problemene med denne undervisningen: - Jeg tror vi har lagt for stor vekt på morsmålsundervisning. Det er jo fint å ha slik undervisning som prinsipp. Men så blir spørsmålet: hva bli resultatet i praksis? En rapport fra skolesjefen i Oslo indikerte allerede for et par å siden at muslimske barn synes å komme spesielt dårlig ut på skolen. Jeg tror man kan forklare det med at de fleste muslimske barn i Oslo får morsmålsundervisning på et språk som ikke er deres egentlige morsmål. Ca. 90 prosent av pakistanerne i Norge er punjabier, men de fleste får morsmålsundervisning på urdu - et språk som er omtrent så forskjellig fra punjabi som tysk er fra hollandsk. Det betyr i realiteten at mange muslimske barn må lære seg fire språk, for de har jo også arabisk på Koranskolen om ettermiddagen. Da sier det seg selv at presset blir for stort. I stedet for funksjonell tospråklighet, som er målet med morsmålsundervisningen, får man tredobbel halvspråklighet.

Utdanningssamfunnet. Morsmålsundervisningen er imidlertid bare en av de hellige kuene i skolenes integrasjonspolitikk. Enda mer sentralt er at skolene skal fremme høyere utdanning, det er en grunnpilar at dette virker integrerende. Et arbeidsmarked som blir stadig strammere for uutdannede etniske nordmenn virker enda mer ekskluderende for jenter med innvandrerbakgrunn. Sosiallærer ved Lakkegata skole, Saleha Khatoon, beskriver situasjonen for endel av jentene som ikke utdanner seg videre:

- Etter 9. klasse er de hjemme og hjelper mor. Der blir de gående til de gifter seg.

Ut i fra dette synes det som et fornuftig mål å stimulere jentene til å ta høyere utdanning. Like klart er det ikke hva som stimulerer.

Slik konflikten er i spørsmålet om jentenes forhold til skolen, er også her hjemmets rolle sentral. Fungerer hjemmet en pådriver eller en bremsekloss?

- Utdanning settes veldig høyt i pakistanske familier. Derfor blir de ikke utsatt for ekteskapspress hvis de utdanner seg, sier Fakhra Salimi.

Saleha Khatoon er inne på det samme:

- Det er flere jenter som tar høyere utdannelse enn gutter. Jentene får ikke lov til å ha andre aktiviteter.

21-årige Aisha er andre generasjons innvandrer, av pakistansk bakgrunn. Hun forteller i et intervju i tidsskriftet Mira:

- Guttene prioriteres hjemme og har generelt mer å si. Jentene sitter ofte hjemme, leser og blir inspirert til å ta en utdannelse. For noen jenter er utdannelse en vei ut, mens guttene i utgangspunktet kan gå ut så mye de vil.

Ønske eller flukt? Alle tre er de enige om at situasjonen hjemme direkte eller indirekte fremmer utdanning. Det er imidlertid en klar forskjell på om hjemmet driver jentene til utdanning fordi familien ønsker det, eller om jentene flykter fra familien gjennom utdanningen. Et element av flukt kan kanskje være effektivt, men ikke noe mål for en politikk.

For mange muslimske jenter oppleves rytmen i oppveksten som motsatt av hva den er for norske. Mens de fleste norske foreldrene slakker tøylene for sine barn etterhvert, strammes de i mange muslimske. Geir Johansen på Lakkegata forteller om barna i de tidlige barneskoleår:

- Jeg opplever våre muslimske jenter som helt normale elever.

Dette forandrer seg imidlertid med årene. Sosiallæreren på samme skole:

- Foreldrene blir strengere og strengere etterhvert. De er mer oppmerksomme på hva jentene foretar seg. Vi ser at jentene blir mer og mer beskjedne.

Nazneen Khan er journalist i slutten av tyveårene. Hun påpeker at flukten like gjerne kan virke hemmende og skriver i Mira:

«Et problem som muslimske kvinner sliter med er at de ofte blir utsatt for et ønske fra foreldrenes side om ekteskap, gjerne i ung alder. Dette kan virke hemmende på skolegangen, og redselen for å bli giftet bort kan skape angst.»

Uutdannede voldelige menn. Et slikt element er den skjebne som er blitt endel utdannede muslimske kvinner til del. En stor gruppe norske kvinner med pakistansk bakgrunn gifter seg med menn bosatt i Pakistan. En av årsakene er at dette betyr økonomisk gevinst for kvinnens familie. Disse mennene kommer hovedsakelig fra den samme bygdekultur som også tidligere generasjoner innvandrere stammer fra. Unni Wikan peker på problemene som kan oppstå når utdannede kvinner gifter seg med slike menn:

«Jeg kjenner mange tilfeller blant muslimer hvor kona har hatt mer utdannelse enn mannen, og disse ekteskapene har hatt ett fellestrekk: intens konflikt, koblet med sterk dominans fra mannen for å kompensere for hans underlegenhet. Uten unntak har disse ekteskapene vært sterkt konfliktfylte og preget av betydelig vold mot hustruen. Jeg sier ikke at det må gå slik. Men jeg sier at i alle de tilfellene jeg kjenner til, har det vært slik. Og folk er så klar over denne problemstillingen at de sterkt fraråder sin datter å gifte seg med en mann som har mindre utdannelse enn henne selv.»

Gift med sine egne. Ofte gjør de imidlertid likevel det. Og ikke bare som antydet ovenfor på grunn av press fra familien. I like stor grad er det snakk om egne ønsker. Nesten alle innvandrerjenter ønsker å gifte seg med gutter fra samme bakgrunn. Tiba Deeda er 16 år og fra Sri Lanka:

- Jeg vil ha en mann fra Sri Lanka. Men han skal ha helst ha levd i Tyskland eller England.

Flere andre hevder det samme anonymt. En eritreisk pike forteller forsiktig at hun vil ha en kjæreste fra samme land. Ikram Abdi er 19 år og har bodd fem år i Norge. Hun er muslim fra Somalia. Det vil hun helst også at en eventuell mann skal være. Anis har bodd i Norge i 18 av sine 24 år. Bakgrunnen er pakistansk. Overfor Mira utdyper hun synspunktene:

- Det er mer at vedkommende er muslim enn hvor han kommer fra som er viktig. Men en norsk gutt ville ikke kunne forstå vår kultur. Og foreldrene mine ville ikke ha likt det. Siden jeg setter så stor pris på dem kunne jeg ikke ha gått imot dem. Grunnen til det er at hva jeg foretar meg får konsekvenser får deres sosiale liv, som er begrenset i utgangspunktet. Den personen jeg forelsker meg i vil aldri være så viktig som foreldrene mine.

En ser da også sjelden innvandrerjenter sammen med norske gutter på gaten. Å opptre slik offentlig ville være særlig vanskelig i forhold til familien. Nazneen Khan peker på at hvis man skiller seg ut slår det ikke bare tilbake på familien, men på hele samfunnet.

Lettere for guttene. Kanskje er det lettere for guttene. Fakhra Salimi:

- Hvis pakistanske gutter velger norske jenter fordi de er norske, tviler jeg på kjærligheten. Men jeg tror også at norske jenter er åpnere enn norske gutter fordi jentene selv er blitt undertrykt. Dessuten er det lettere for pakistanske gutter å ha et forhold uten at familien får kjennskap til det. Og kanskje får de også mer aksept for forholdene.

Sannheten i hennes observasjon om at norske jenter lettere identifiserer seg fordi de selv er undertrykt vises også på andre områder. Langt flere norske kvinner enn menn arbeider med innvandrerrelaterte spørsmål.

Sükrü Bilgics unge utenlandske jente stillte spørsmålet om hvorfor hun ikke er blitt hørt. Svaret hun selv ga var at hun ikke hadde oppført seg som guttene.

Mangel på forbilder. Nazneen Khan peker på at jentene mangler forbilder:

- I den europeiske tradisjon har man alltid hatt opprørere. Det finnes ingen pakistanske kvinnelige opprørere å se opp til. Ingen jenteforbilder. Hanif Kureishi, pakistansk- engelsk forfatter og kulturpersonlighet, har stått frem som biseksuell. Slik har pakistanske gutter fått en seksuell opprører. Det finnes ingen lesbiske pakistanske kulturpersonligheter.

Litt må dette nyanseres. Pakistanske jenter i Norge har vært pønkere. I Storbritannia er det flere lesbiske kulturpersonligheter. De er bare ikke kjente på samme måte som en Hanif Kuraishi. Mangel på rollemodeller er det merkelig nok også på et mer konvensjonelt plan. Pakistanske jenter kommer tross alt fra et av de få land i verden som har hatt en kvinnelig statsminister. Eritreiske kvinner har kjempet side ved side med sine menn gjennom 25 års frigjøringskamp. Fakhra Salimi legger skylden på skoleverket:
- Pakistanske jenter som vokser opp i Norge har ikke fått kunnskap om sterke pakistanske kvinners historie. Det norske samfunnet har ikke tillatt historiefortelling om deres egen kultur - ikke formidlet forbilder. Alt er blitt fremstilt negativt.

Til en viss grad er alt blitt fremstilt negativt også i denne artikkelen. Det er en økning blant jenter som søker høyere utdanning. selv om de fleste fortsatt foretrekker tradisjonelle omsorgsyrker, så finner en i dag innvandrerjenter på alle studieområder. Pakistanske jenter går på BI, Lubna Ali er den første politikvinnen med innvandrerbakgrunn. Og mange blir oppmuntret fra foreldre i velutdannede hjem. Likevel er deler av integrasjonen forsvinnende liten. I Storbritannia er det stadig flere pakistanske kvinner som velger seg britiske menn. Ennå har ikke det skjedd i Norge. Og stadig finnes det attenåringer, født og oppvokst i Norge, som ikke kan norsk. Det er viktig å ikke legge alle problemene innvandrerpiker har på deres kulturbakgrunn. Det er nok av mistilpassede norske familier også. Fakhra Salimi vil forklare problemene slik:

- Dagens konflikter er i stor grad ikke kulturkonflikter, men generasjonskonflikter.

bombe: - Det finnes ingen pakistanske kvinnelige opprørere å se opp til. Ingen jenteforbilder. Nazneen Khan
bombe: - Den personen jeg forelsker meg i vil aldri være så viktig som foreldrene mine. Anis (24 år)
bombe::
- Jeg vil ha en mann fra Sri Lanka. Men han skal ha helst ha levd i Tyskland eller England. Tiba Deeda (16 år)

Artikkel automatisk generert, 08/02-96, kl. 18.26 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.