![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
I sin nye storsatsning Junior, trykker Dagbladet for tiden titler av typen «Skilsmissen er som et dødsfall» og «Trodde skilsmissen var min skyld». Vel og bra. Men hvorfor vies slike selvfølgeligheter så stor oppmerksomhet?
Det er et ytterst interessant kulturuttrykk som åpenbarer seg i Dagbladet nå
på nyåret. De stuerene raddisers eget organ har gjort barns skilsmisseproblemer til en storsak.
Kjernen av avisens tradisjonelle leserkrets er med stor sannsynlighet landets mest skilsmissebefengte gjeng. Den gruppe mennesker det her er tale om har i all vesentlighet prioritert seg selv foran sine barn. De seksuelle og karrieremessige hensyn har vært viktigst. Friheten, ikke sant? Og resultatet ble den reneste skilsmisserevolusjon. En revolusjon som fortsatt er virksom.
Kan det hende at Dagbladets redaksjonen vurderer det slik, at revolusjonens «helter» nå begynner å bli trette? Man blir jo, tross alt, mere konservative med årene. Og dagens feite 50-åringer er vel ikke dummere enn at de begynner å
frykte for sin fremtid som besteforeldre.
Hvis ens barn går i samme fellen som en selv gjorde, kan jo «one-big-happy-family»-følelsen fort bli borte. Derfor må dagens 20-30-åringer endelig oppdras, slik at 68-erene også kan sikre seg en lykkelig alderdom: Er det dette som ligger
til grunn for Dagbladets nyvunne familiemoralisme?
Men Dagbladoppslagene kan også tolkes som et oppgjør med foreldregenerasjoenens fortid. Sett fra 20-30 åringers ståsted er behovet for et oppgjør med foreldrenes synder maktpåliggende. Det å ha vært et forsmådd barn setter varige spor i et menneske. Forakt, hat og bitterhet kommer naturlig til overflaten når barndommsopplevelser a la skilsmisse modnes.
Den første generasjonen skilsmissebarn er nemlig blitt voksne. De begynner selv å bli foreldre. Om dette fenomen er den egentlige motivasjon bak Dagbladets Junior, kan man bare spekulere i. Faktum er i hvert fall at dagens 20-30 åringer, i motsetning til 68-generasjonen, har betydelig erfaring hva gjelder oppvekst med skilte foreldre.
Junioroppslagene kan meget vel tolkes som en ny voksengenerasjons agenda.
Man må jo være helt usedvanlig hjerne- og hjertedød, hvis man ikke ser
koblingen mellom egne oppveksterfaringer -og de oppvekstvilkår man tilbyr sine barn. Det er derfor ikke vært annet enn naturlig at den nye foreldregenerasjonen nå tar stilling til de moralske sider ved samliv og familie.
Som foreldreoppgjør betraktet er titler som «Skilsmisse er som et dødsfall for barna» vellykket. I dette oppslaget forteller en ressurssterk 27-åring om sin traumatiske opplevelse av skilsmissen mellom foreldrene. På dette felt bidrar Junior til en nødvendig justering av virkelighetsoppfatningen mellom 68-generasjonen og generasjon X.
På dette området svikter Dagbladet. Sin vane tro unngår man fullstendig å ta stilling til de moralske spørsmål ved samlivs- og familiedebatten. Det er svært vanskelig å se hvordan de egentlig kan klare et slikt kunstgrep.
Man fastslår at barn lider voldsomt under en skilsmisse mellom foreldrene,
men ender opp med den konklusjon at kvalene skyldes manglende sorgarbeid!!
Kjære Anne Thurmann-Nielsen og Odd Roar Lange i Dagbladet: Hvordan kan dere bruke spalteplass på brukerveiledning til hvordan man hjelper barn gjennom en skilsmisse, når problemet er skilsmissen selv? Hvordan er det mulig? Har dere ikke lest det dere selv skriver? «Skilsmisse er som et dødsfall», kaster dere opp over en dobbeltside, men tar ikke engang stilling til at «dødsfallet» i mange tilfelle kunne vært unngått. Hva er dette for noe forferdelig sludder?!
Men noen må svare på dette spørsmålet: Hvordan kan man tørre å kalle en seriøse avisserie for Junior, når det man egentlig driver med er en fortsatt legitimering av foreldres rett til å skilles i vildes sky? Stakkars Junior!