![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Oslos kulturjournalist, lederskribenter i aftenorganet, kjendisanqueter m.m. har nå tatt opp denne saken. Og ikke minst i de fullt ut representative enqueteen er svarene som alltid helt i tråd med det vi Osloborgere av hjerte og hjerne fullt og helt og ikke stykkevis og delt mener: Ikke grav i byen vår!
Dette er den aller viktigste sak for byens borgere. Det er klart at kriminaliteten er et problem, at armoden og slummen i deler av Oslo-øst ikke er storveis, at skjebnene til endel av innvandrerne kan gjøre en litt uggen, at trafikkstøyen, trafikkulykkene, og astma-anfallene stadige flere blir utsatt for er ubehagelige. Men sammenlignet med de groteske overgrep statlige og kommunale instanser foretar mot byens desiderte perleområde er de uviktige.
«Graver man i byens grunn, krafser man i den sjel» ble det så åndfullt og presist sagt i et nylig avholdt møte i Uranienborg Høire. Det er knakende godt sagt, presist som en passerspiss. Den setningen viser hvilket alvor saken er på vei til å få. Byens grunn er av mange grunner hellig. For stadig flere av oss er det ikke utenkelig å gå svært langt i kampen for en hullfri by. Hullene er stygge og berøver oss så meget av den skjønnhet som vi av helt naturlige grunner skal ha. Men mer enn dét symboliserer hullene hvor grovt og ufølsomt samfunnet er blitt. Hvor kaldt det er blitt. Kynisk.
Det er derfor denne kampen er så viktig, symbolikken lar seg liksom ikke trenge under en stol. Det vi higer etter i vår tid, fullt med alvor og elendighet som den er, med Bosnia og Rwanda, er en skikkelig symbolsak.
Derfor er det få ting som støter oss mer enn denne evindelige gravingen, skulle det i det hele tatt være snakk om andre viktige politiske ting som skjer i den størrelsesorden må det være kontainerhavna på Aker brygge. Vi var selv temmelig uopplyst og uengasjert i dette fundamentale samfunnsspørsmålet inntil Wenche Foss og Ole Edward Antonsen engasjerte seg. Akkurat det hjalp. Det vi nå trenger er at Wenche trår til. Du, byens dronning, kom til oss i denne prøvelsenes tid! Vis ditt byhjerte bramfritt og tungt, og send kaskader av velformulerte ord mot de høye herrer som vil plyndre vår by. Vi vil marsjere bak deg, og aldri gi oss. Ikke et hull vil få være i fred. Siden samles vi i Rokkokkosalen på Grand og Toralv vil lese høyt fra «Bukkerittet».