![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Tormod Epleblomst snakket med sin egen tanke. Som vanlig. Drøftende. Satt på kontoret og diskuterte med seg selv i løse luften. Halvfet og 31. Vinterdagen utenfor var hverken fugling eller fisking. Ubestemmelig. Kunne vært nårsomhelst. Det var januar. Snefattig, grå januar.
Fiende uten ansikt. Han hadde satt navn på dager som denne. Fiende uten ansikt. Men innerst inne visste han at betegnelsen var en unnvikelse. Et ønske om ikke å se. Et navn på en sinnstilstand. Fiende uten ansikt: Ikke dagen, men ham selv.
Når blir et menneske et menneske? Tormods egen barn var 8 og 6 nå. Den eldste snakket engelsk flytende. Språk. Da barna begynte å snakke; da ble det mennesker. Nei. Det må ha vært før. Før. Da de begynte å gå, kanskje. Krabbe, sitte, snu seg fra mage til rygg, rygg til mage. Nei. Enda før. Smilet. Hånden som griper. Lepper som søker bryst. Nei. Før, før.
Inne i hodet sitt hentet Tormod frem bildene fra den førstefødtes fødsel. Det første skriket. Kraften i det første skriket. Ansiktet. Ansiktet som lignet på onkel Hans. Da. Da. Da skjedde det. Mennesket ble menneske. Fødsel. Noe så enkelt. Det er da vi blir mennesker!
Tormod Epleblomst kikket ut av kontorvinduet. Fornøyd, en staklet stund. Fødsel. Så enkelt. Men solen brøt igjennom, og unnvikelser blir vanskeligere å gjennomføre når dagen gir seg selv navn.
Hun het Inga. Både hun og Tormod var 18. Inga hadde store bryster og de lå med hverandre etter et kostymeball midtvinters. Hun forelsket seg. Tormod var ikke fullt så interessert. To måneder etter kom beskjeden. Et frø.
Et frø. En knopp. En blomst. Eple. Eplevin. Den egentlige sammenhengen. Guddom og natur i skjønn forening. Men Tormod Epleblomst var bare 18. Selv revet bort fra sammenhengen. Den Store klokken hadde falt. Falt inn i frukthaven. Knust trærne. Kunne aldri bli vin. Tormod visste det, selv om han bare var 18. Smerten ble for nær. Valgte flukten. Flukten ut i løse luften.
Nå Tormod Epleblomst på kontoret sitt i hovedstaden. Kjederøykende. Tenkte på det frøet. Det barnet. Som aldri ble mere enn et frø. Revet ut av sammenhengen. Tenkte på guttene sine på 6 og 8. Hvordan de hadde vokst inne i morsmagen. Han hadde sunget for dem. Sunget sanger for dem mens de bare var frø.
Den lille i Ingas mage hadde vært 13 nå. 13. Hadde kysset sitt første tungekyss, digget hip-hop og smakt sin første øl. Nesten voksen. Aldri født. Men ikke uten ansikt.