Steve Forbes - Nerd for President

Når milliardæren Steve Forbes raser oppover på meningsmålingene før primærvalgene senere i denne måneden kan man spørre seg: Er dette Reagen på ny, eller er det pengenes endelige seier i amerikansk politikk. Eller begge deler. Av Andreas Viestad.

Ingen tenkte seg at den innsektsliknende Steve Forbes, med det stive smilet og Cola-bunnbrillene ville ha noen sjanse i årets amerikanske presidentvalgkamp. Men så er da heller ingen ting som normalt i år. Etter republikanerenes historiske seier i ved kongressvalget i 1994 har suksessen vendt seg mot dem. De er satt til å styre på et negativt mandat, sammen konkurrerer de om å gi et mest mulig beskt og pessimistisk bilde av landets tilstand. En forsamling av republikanere er for tiden som en omvendt skjønnhetskonkurranse, der det er om å gjøre å se mest mulig sur og grinete ut. Her kommer Steve Forbes inn. Han har gjennom sin ukuelige optimisme og en hel masse penger klart å kjempe seg opp i toppsjiktet blant republikanerene. Denne uken viser en meningsmåling at han leder racet foran Bob Dole. Ledelsen er hårfin, men det kan være nok til å ta luften ut av Dole.

Pengeverdier.

Forbes har aldri innehatt noe politisk verv, det han er i dag har han arvet seg til. Da han arvet familiebedriften, inkludert det prestisjetunge milionærmagasinet Forbes Magazine, var det anslått å være verd godt over 400 millioner dollar. I dag er det trolig verd en hel del mer. Det er av disse pengene Steve Forbes har tatt for å finansiere sin egen kampanje. Hittil har han brukt oppmot 25 millioner dollar. Dermed har han kunnet overse alle reguleringer for valgkamper. Han bruker sine egne penger og er ikke avhengig av statlige tilskudd og kan bruke flere ganger så mye penger som sine konkurrenter. Dessuten får han et moralsk overtak på sine konkurrenter; de preker mot statlige tilskudd og reguleringer, men er selv helt avhengige av dem. «Bob Dole har vært 35 år i Washington og har ikke hatt en ny idé alle disse årene», sier Forbes, «han er en mann med Washington-verdier, ikke konservative verdier».

Deja Voodoo.

Foruten å bombardere eteren med negativ reklame, der han skjeller ut sine motstandere, har Forbes som den eneste hittil i valgkampen en sak han kjemper for. Han er en svoren tilhenger av den såkalte flate skatten. Det betyr at alle skal betale samme skatteprosent, samme hvor mye man tjener. Et bunnfradrag sørger for at de fattigst slipper å betale skatt, eller er det ingen fradrag og ingen ekstraskatter. Idéen er gammel, og etter manges oppfatning bare til fordel for de helt rike, slike som Forbes selv. Selv Ronald Reagen, ellers kjent for sine såkalte Voodooo-economics, forkastet den flate skatten. «Alle som tjener under 200 000 dollar, vil tape stort på den flate skatten», skriver The New Republic. En middelklassefamilie med ett barn og litt boliglån vil ende opp med å betale langt mer i skatt, mens Steve Forbes i følge the Observer vil få redusert sin skatt med opptil 70 millioner dollar (usikre tall, ettersom han nekter å offentliggjøre likningen sin).

Så er da heller ikke innholdet alltid det viktigste i amerikansk politikk. Bare en tredjedel av velgerne hadde hørt om republikanernes Kontrakt med Amerika, som partiet gikk til valg på i 1994. Det viktigste er kanskje å gi uttrykk for å ha en visjon, en forstilling om et positivt lederskap.

«Det er noe mer med Steve Forbes enn bare et nytt ansikt og den flate skatten», sier Paul Begala, Clintons politiske strateg til the Observer. «Han er den eneste som ser fornøyd ut i den republikanske gjengen. De andre konkurrerer om hvem som kan være surest. Forbes er optimisten, den som har tro på Amerika. Det er hans hemmelige våpen.»

Han ble lansert som kandidat av en underlig gruppe gamle Reagen-tilhengere. I utgangspunktet hadde de foretrukket republikanernes tidligere kronprins Jack Kemp; fotballstjernen som ble politiker og boligminister. Men pengene strakk ikke til, dessuten var ikke klimaet innen partiet særlig godt for optimister.

Forbes kunne trosse disse odsene og finansiere seg selv. Han øser ut av sine egne penger, for å spre det han kaller sitt «budskap om tro, vekst og muligheter»». «Som folk flest er jeg fortsatt optimistisk», sier Forbes til Time Magazine. «De andre presenterer seg som sløve surpumper. Det er derfor kampanjen min vinner momentum.»

Som milliardærer flest.

Forbes kan godt være «som folk flest» i enkelte saker og oppfatninger, men han vil aldri være en av dem. Han er en eksentrisk milliardær, fra en lang rekke eksentriske Forbeser. Hans far begynte å kjøre motorsykkel da han var over 50, og ble en samler av obskure ting, slik som Thomas Jeffersons bekken, kjøpt for 150.ooo dollar. Sønnen Steve stiller altså opp i presidentvalget.

«Det som redder han fra å bli avfeiet som en sleip overklassefyr er hans keitete framtreden», skriver the Economist. «Han likner på gutten som ikke tør by opp noen dame på ballet», harselerer Time. Dette er den hemmelige sjarmen han innehar, det som gjør han menneskelig tross all sin velstand. At han kjører en gammel Chevrolet til jobb hver dag, mens han samtidig eier et eget jetfly, slott i Frankrike og en privat stillehavsøy, forsterker derimot bildet av at han bevisst forsøker å snobbe nedover.

Teflon eller Darth Wader.

Når han nå er på vei oppover på meningsmålingene melder pluselig spørsmålet seg: Kan han bli president? Mange av hans tilhengere faller nok fra ved tanken på at landet skal styres av en så urutinert politiker. Han har sin flate skatt, men er det også alt. Innen abortsaken er han karakteristisk ullen: Han vil ikke identifisere seg med den såkalte Pro-Choice -bevegelsen, men han vil heller ikke innskrenke kvinners rett til abort. «Jeg vil at abort skal forvinne», er hans standardsvar.

Kanskje vil suksessen hans avta når det blir klart hva kandidaten egentlig mener, eller kanskje aller helst; hva han ikke mener. De politiske komentatorene har satt seg på gjerdet en stund, de vil la tiden prøve hvordan det som begynte som en av kampanjens kuriositeter, vil tåle suksessens flomlys. Det er mulig at han vil ha styrken til å la sine svakheter bli styrken, slik den var for Reagen med hans berømte «teflon-smil».

Men foreløpig sitrer senator Bob Dole av spenning. «Forbes er det beste som har hendt med Dole», skriver Time. «Akkurat slik Colin Powell i høst sugde opp all oppmerksomheten fra de andre kandidatene, har Forbes klart det samme. På et tidspunkt refererte Doles kampanjemedarbeidere til ham som Darth Wader, fordi han tok knekken på alle Doles fiender.»

Men nå står hovmod for fall, også blant Doles tilhengere. Når Forbes nå leder flere målinger i New Hampshire, der det første primærvalget skal holdes, og er en klar nummer to i resten av landet, kan det spøke for Dole. Senatoren er notorisk dårlig til å kjempe i motvind, han blir sur og grinete og tyr til skitne metoder som har gitt han oppnavnet «Old Dog». Og han har tapt før; i 1988 mot George Bush, og i 1976 som visepresidentkandidat for Gerald Ford. Begge ganger var det hans iltre temprament som felte ham.

Krise for demokratiet.

En av de republikanske kandidatene som nå må trekke seg etter å ha kommet helt i skyggen de siste ukene, Lamar Alexander, kom nylig med et sterkt angrep på Forbes. «Han ble med i racet for å stanse Dole, men det eneste han har gjort er å å hjelpe ham. Som takk for å ha hjulpet Dole kommer han til å bli utnevnt til Minister for rike, forvirrede gutter.»

Uansett hvor Forbes-kampanjen fører hen har den i følge milliardærens mediarådgiver, Sal Russo, ført til en ny giv i politikken. «Du trenger ikke lenger å slå ned på innvandrere for å nå frem. Du trenger ikke fordømme minoriteter, du trenger ikke snakke om flagg-fabrikker. Du kan apellere til menneskenes beste innstinkter og likevel være suksessfull.»

Jamin B.Raskin, forfatter av «The Wealth Primary: Campaign Fund Raising and the Constitution», ser det annerledes. «Penger har blitt det som bestemmer hvem som stiller til valg og hvem som vinner. Jeg ser dette som en krise for demokratiet.»

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Kritikk ]