Heroin: I over 40 år har en mann med navn Khun Sa behersket halvparten av heroinproduksjonen i Det gyldne triangel, som er verdens største leverandør av stoffet.
Med en formidabel privat hær har han kunnet beskytte sin rikdom mot alle og enhver. Men nå har kjøpt seg fred og frihet, overgitt seg til Burmas generaler, med garantier om myndighetens beskyttelse. Det kan han trenge, han har USA i halen. Av Audun Aagre.

Forundrede øyenvitner fulgte de 1000 regjeringssoldatene og helikopterne med politikere fra Rangoon innta Homong, Khun Sa's hovedkvarter, i fred og fordragelighet. Ikke ett skudd ble løsnet hverken før, under eller etter den venskapelige sermonien som markerte opiumbaronens overgivelse. Dette i kontrast til den harde og omfattende offensiven den burmesiske militærjuntaen, State Law and Order Restoration Council (Slorc), innledet i juni i fjor. Sammenstøtene har etterlatt flere hundre døde på begge sider uten at tatmadaw, regjeringens hærstyrker, maktet å underkue opiumbaronens mektige leiehær med militære virkemidler. Derimot viser det seg at de to partene har inngått en hemmelig avtale om den forhatte og mektige opiumsbaronens fremtid. Det internasjonale samfunn er i harnisk over mulighetene for at Khun Sa nok en gang slipper unna etter 40 år i bransjen og utallige liv på samvittigheten. Hele 60% av all heroinen som havner på gata i USA kommer fra det gyldne triangel, og nær halvparten av dette stoffet har blitt dannet i hans jungel-raffinerier. 1994, som var et dårlig år, ga over 2000 tonn heroin. Beskjæringen av opiumsvalmuen er nettopp over og den nylig avsluttede innhøstingen ser ut til å klart overgå fjorårets.

USA's assisterende statssekretær i området, Winston Lord, kommenterer opiumsavtalen slik:

«Hvis Slorc har laget en slik avtale vil det være et stort tap for narkotikakontrollen i alle land. Hele det internasjonale samfunnet ville bli opprørt hvis en av verdens ledende narkotikasmuglere går fri."

Avtalen går ut på at burmesiske myndigheter overtar kontroll av store deler av Khun Sa's territorium, konfiskerer våpen og overfører flere tusen av opiumsmillitsen til regjeringstjeneste. Khun Sa kan beholde inntil 3000 av sine soldater og en del våpen. Observatører mener at han fikk løfter om å ikke bli utlevert til amerikanske myndigheter som sin viktigste betingelsen på overgivelsen. USA har siden 1989 hatt Khun Sa under tiltale for forsøk på å smugle ut over ett tonn heroin fra Bangkok havn. Siden den tid har amerikanerne gjort flere forsøk på å snøre nettet rundt mannen som har fått tilnavnet «dødens prins». Gjennom samarbeidsaksjonen «Tiger Trap» med Thailand har det lykkes å arrestere flere av bakmennene i Thailand, det viktigste gjennomgangsland for narkotikatrafikken fra det gyldne triangel. Amerikanske myndigheter gikk ut med et tilbud på to milliarder dollar til opplysninger som ville føre til arrestasjonen av den 61 år gamle erkeforbryteren. Frustrasjonen er derfor stor over at den største narkohaien, målet for aksjonen, slipper unna. Det Amerikanske Narkotikabyrået karakteriserer ham som «det individet som står hovedansvarlig for ødeleggelsen av de narkotika-avhengige."

Men burmesiske myndigheter har sine grunner for å holde på Khun Sa. Gjennom fire tiår som den mest markante skikkelsen innenfor narkomafiaen i det gyldne triangel har han benyttet seg av korrupsjon og bestikkelser som når langt inn i toppolitikkens sfærer. Både venner i det militære hieraki og mektige menn med diskutabel fortid er lite villige til å utlevere ham til USA.

En talsmann for regjeringen bekreftet dette ved å konstantere at det ikke blir snakk om en utlevering slik amerikanerne krever.

«Nå vil de ta ham, det er ikke rettferdig, og hvis Khun Sa snakker da vil mange skjulte affærer komme frem i lyset» , fortalte han til Reuter.

Den burmesiske regjering må tåle hard kritikk for sin silkehanske-poltikk ovenfor Khun Sa. Avtalen gir inntrykk av en regelrett våpenhvile framfor en «overgivelse» som de statskontrollerte mediene informerer om.

«En våpenhvileavtale kan bli et kontra-narkotisk tilbakeskritt», sier Mark Tailor, det amerikanske narkotikabyråets representant i Rangoon. Slorc har skrevet under en rekke slike våpenhviler. De mest omstridte er med de etniske minoritetsgruppene Wa og Kokong. Disse fjellstammene har lang tradisjon i opiumsdyrking og underskrev i 1989 en våpenhvileavtale mot juntaen. Det kontroversielle var at motytelsen for nedleggingen av våpnene var at Wa og Kokong fikk tillatelse til å drive sine opiumsplantasjer uten de militære styrkers inngripen. Slik har de blitt mektigere og en rapport som vil komme ut i mars viser at opiumforekomsten og eksporten av heroin har økt siden avtalen ble inngått.

Burmesiske myndigheter har to hensyn å ta i sin vaklende ballansegang om stabil makt; stanse den militære opposisjonen i eget land og blidgjøre et fordømmende internasjonalt samfunn. Burma produserer over 90% av heroinen som som kommer fra de tre landene i det gyldne triangel, og landet har utviklet seg til å bli verdens største opiumsprodusent. Slorc har fått mye kritikk for dette av andre land, samtidig som Khun Sa med sine vyer om en selvstendig Shan-stat var en politisk opponent til regimet. Burmesiske myndigheter hadde en enestående mulighet til å blidgjøre det internasjonale samfunn og bekjempe en opposisjonsfigur.

For Khun Sa var det også en gunstig tid å trekke seg tilbake. Han slet i motbakke etter angrep fra Slorc og Wa-stammen, Thailand stengte de viktigste smuglerovergangene, bakmenn ble arrestert og USA satt en høy pris på hans hode. Hans egne allierte blandt shanfolket gikk kraftig ut mot hans beslutning om en avtale. Kritiske røster i shanbevegelsen har lenge hevdet at Khun Sa utelukkende er en eventyrer og utnytter folkets nasjonalfølelse. Etter mange år som selvutnevnt leder for shanfolkets uavhengighetskrav er oppstanden stor blandt de som sto han nærmest.

«Khun Sa er en forræder mot Shan-staten og vil bli forfulgt og straffet», sier en tidligere nær medarbeider som brøt ut av leiehæren fsammen med flere tusen andre for å fortsette kampen om selvstendighet.

Khun Sa har drevet sine illegale bedrifter fra det såkalte Gyldne Triangel; området hvor landene Laos, Thailand og Burma møtes. Omgitt av fjellkjeder, tett jungel og dårlige kommunikasjonslinjer har det lenge vært fristed for lysskye virksomheter. Bøndene i området har dyrket opium i flere hundre år, men den organiserte opiumsproduksjonen og eksporten startet først etter den andre verdenskrig da geriljagrupper finansierte sin kamp mot sentralregjeringen med narkotikapenger. De ideologiske motivene ble gradevis fortrengt av begjæret etter store penger og opptrente hærstyrker ble til rene opiummillitsiaer. De etniske gruppene Wa og Kokang, hovedtyngden bak Burmas kommunistparti, kom sterkt på banen etter partiets splittelse og tok kontroll over den allerede veletablerte driften. I tillegg til shan-folket er disse gruppene de største produsentene.

Det står nok av mektige menn klare til å overta opiumsmarkene, raffineriene og den voldsomme profitten etter Khun Sa. Derfor er heller ikke anti-narkotikamiljøet spesielt optimistiske om produksjonen vil gå ned etter opiumbaronens fall.

«Jeg tror ikke det vil bli noe vakuum. Så lenge opium blir dyrket vil noen kjøpe det, produsere det og selge det. Det er en vare med for stor profitt», sier Richard Dickins i FN's narkotikaprogram.

For de fattige opiumsbøndene kjenner ingen annen hverdag enn å dyrke valmuen som blir til det dødelige stoffet. Med tilholdsted høyt oppe i fjellene gjør dyrking av ris, det viktigste næringsstoffet, ulønnsomt. . Derimot er morgendugget som forekommer i de store høydene helt avgjørende for en god opiumvalmue-avling. Innbyggerne i de små, avsidesliggende landsbyene, klarer ikke å produsere nok ris til eget forbruk, og for å tjene penger til føden er fortsatt opiumsdyrking den eneste utvei.

«Det som trengs er politiske løsninger som inkluderer alle og tillater bøndene å delta i utviklingen. Hvis burmeserne bare går for internasjonal publisitet vil ingenting løses», hevder den britiske Burma-eksperten Martin Smith.

Hovedpersonen selv tar tydeligvis oppstanden med stor ro. Kanskje i visshet om at hans uttalte ønske om å trekke seg tilbake og stelle sin kyllingfarm. Som Khun Sa, mannen med ansvar for tusenvis av dødsoffer i gatene verden over, selv sier: «De sier jeg har horn og klør. Faktisk er jeg en konge uten krone».

Artikkel automatisk generert, 08/02-96, kl. 18.26 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.