[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Kommentar: Lavere straff etter lekkasjer?

Stadig vekk lekker politi og påtalemyndighet til pressen. Foreløpig siste eksempel var Anders Hornslien som fikk lese om tiltalebeslutningen i Dagbladet. Ingen makter å stoppe politi-lekkasjene. Kanskje skal heller ofrene for lekkasjene gies lavere straff?

I forrige uke ble stortingsrepresentant Anders Hornslien og fire andre AUF-ere siktet for bedrageri. I hvert fall om vi skal tro Dagbladet; Hornslien og hans advokat hadde nemlig ikke hørt noe om siktelsen før de fikk et førsteside-oppslag i ansiktet. Uvanlig er dette ikke, i de sak etter sak med stor media-interesse lekker politiet eller påtalemyndigheten som en sil.

Umiddelbart kan det synes som det er to motiver som leder til lekkasjene. Ett er at det kan synes som det er stadig viktigere å posisjonere seg i media før rettsakene. TV2 viser på mandager en krimserie, «Murder One», som er basert på O.J.-saken. Her får seerne en ukentlig innføring i mediemanipulasjonens betydning for både påtalemyndighet og forsvarer. Juryen skal så langt som mulig påvirkes før den entrer rettslokalet.

Det norske rettsystemet er riktignok svært forskjellig fra, og helst bedre enn, det amerikanske. Når det gjelder forhånsdspåvirkning av vitner ser det imidlertid ut som det amerikanske ligger foran oss. I USA søker en nemlig å finne frem til en jury som ikke har kjennskap til saken på forhånd. Dette kan til tider få latterlige utslag; det er lett å forestille seg at mennesker som ikke hadde registrert O.J.-saken er så lite oppegående at de ikke bør sitte i en jury. En tiltalt skal dømmes av sine likemenn, ikke av undermåls ignoranter. Likevel er den amerikanske ordningen et tegn på at de har tatt alvorlig et problem vi selv velger å feie under teppet.

Korrupsjon

Det andre mulige lekkasjemotivet er pekuniært, - økonomisk motivert - begge våre store tabloidaviser, og det er dit det lekkes, driver utstrakt sjekkheftejournalistikk. Underbetalte politifolk, etter eget utsagn, er lette ofre for dette. Norsk politi har generelt en svært høy moral når det gjelder korrupsjon. De avsløringer som regnes som rutinemessige i andre land forekommer praktisk talt ikke i Norge. Likevel er bytte av informasjon mot penger å anse som korrupsjon. Det er bare ikke ansett slik; skadevirkningene blir ansett som nærmest ikke-eksisterende. Dessuten rammer skadene, i den grad de eksistrer, den potensielle lovbryter, i stedet for å fremme kriminalitet slik regelen ellers er når det gjelder politikorrupsjon.

Skadevirkningene for den tiltalte kan diskuteres. Kanskje, og forhåpentligvis, er norske jurymedlemmer oppegående nok til å se bort fra forhåndsomtale i media. Uansett, er det et faktum at politi og påtalemyndighet gjør seg skyldige i brudd på loven når det lekkes om saker de har under behandling. Disse lovene er jo innført nettopp fordi en går ut fra at slike lekkasjer skader tiltaltes sak.

Av denne grunn tar da også det særskilte etterforskningsorganet for politiet (SEFO) lekkasjene alvorlig. Stadig vekk etterforskes det, og like ofte blir saken henlagt fordi det ikke er mulig å finne frem til den skyldige. Journalisten som har mottatt lekkasjen holder selvfølgelig tett, det er hans yrkesmessige og etiske plikt. Og lekkeren ville jo være bra dum om han innrømmet ulovligheter.

Derfor må slike saker angripes fra en annen vinkel. Det nytter ikke å ilegge politiet regler når det ikke reageres effektivt mot brudd. Et eksempel på dette var i Treholt-saken. Der ble det fra domstolen påpekt at politiet hadde foretatt en ulovlig ransakning i Treholts leilighet. Likevel fikk politiet lov til å legge frem det ulovlig innsamlede materialet som bevis. I en amerikansk rett ville dette ikke blitt tillatt; der har en insett at den sikreste måte å forhindre overtamp fra politiet er å gjøre det umulig for politiet å tjene på overtramp.

Lavere straff

Den samme metoden kan en tenke seg ville være effektiv å ta i bruk for å bekjempe lekkasjer. Enhver statsadvokats og politimanns hovedmotiv er å få tiltalte dømt, og dømt til så lang straff som mulig. Det er dette som gir status innad, opprykk og andre personlige fordeler. Dessuten er det den ånd som gjennomsyrer korpset; uten ville de miste sitt eksistensgrunnlag. En politimann som gjennom sin oppførsel gjør at en tiltalt får kortere straff mister både egen og andres respekt.

Av denne grunn kan det synes som et effektivt forslag for å stoppe lekkasjene vil være å la disse få betydning for straffeutmålingen. For eksempel kan en tenke seg at dersom det klart kan vises at lekkasjene må stamme fra påtalemakten så vil tiltalte får straffen redusert med en tredjedel. Av flere grunner vil dette helt klart være forsvarlig ut i fra et rettsikkerhets-synspunkt. Det vil skjelden være tvil om hvem som har lekket, i de fleste tilfeller er det bare politi og påtalemyndighet som sitter på informasjonen. Hvem andre enn disse kunne for eksempel visst om siktelsen mot Hornslien? I tillegg er det skjedd et overgrep mot tiltalte i og med lekkasjen, det kan ha medført strengere eller feilaktig straff. Det er jo for å unngå dette at det er regler mot lekkasje. Da er det ikke urimelig at slike lekkasjer også kommer tiltalte til gode. Ikke minst vil det vise politi og påtalemyndigheter det alle vi andre vet; lovbrudd får konsekvenser.

AV KRISTIAN ELSTER

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Kritikk ]
Artikkel automatisk generert, 08/02-96, kl. 18.26 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.