Sonisk scene: Den gode pop

Nynnbar popmusikk har fått en renessanse, og britiske Dubstar er blant de beste renessansemenneskene. Av Didrik Søderlind

Et av de bandene som lykkes best med dette er engelske Dubstar. Dubstars musikk bygges opp omkring vokalist Sarah Blackwoods nydelige stemme, akkompagnert av Steve Hilliers syntesizere og trommemaskiner og Chris Wilkies gitar. Deres debutplate Disgraceful er et solid stykke håndverk med tydelig preg av størrelser som Pet Shop Boys, New Order og The Smiths. Med Dubstar på samme plateselskap som Blur har de også tatt et solid skritt i retning av samme størrelse.

Mange av de engelske bandene som utgjør dagens «Britpop»-bølge vokste ut av shoegazer-miljøet. Shoegazerne, som hersket over den engelske indie-scenen på begynnelsen av nititallet, spilte pop på sin måte de også, men alltid med blikket godt festet i gulvet (derav navnet.) Melodiene, som kunne være nydelige nok, ble skjult bak vegger av skjærende feedback eller presentert som sørgmodige og mollstemte tåreperser (som Slowdive.)

[[Eth]] Shoegazer-miljøet var alltid orientert mot narkotika. Det forklarte vel mye av musikken også; selv om den var strukturert på sin måte, tok den mer sikte på å skape et helhetsinntrykk. Vegger av lyd og sånt noe. Noe du opplevde mer enn du hørte, sier Steve mens han sitter ved et bord på kaféen So What.

Shoegazernes kunstneriske høydepunkt kom med My Bloody Valentines LPLoveless i 1991, et mesterverk i pop og støy som ble så dyrt å spille inn at det nesten knakk ryggen på plateselskapet Creation (hjem for Oasis og Primal Scream.) Med flaggskipet ute i kulden ble det traurigere. Etter dette tidsskillet begynte scenen å falle sammen, og bandene vendte sine øyne mot de gode refrengene. Med enorm kommersiell suksess. Creation-bandene har nå kommet så langt at Oasis blir TV-annonsert her til lands. Dette falt tidsmessig sammen med at de langhårede nyrockerne fra Seattle begynte å falle av lasset:

[[Eth]] Et resultat av band som Oasis og Blur er at det har blitt mer akseptabelt å like reinspikka pop igjen…

[[Eth]] Mitt inntrykk er at mange av de amerikanske grunge-bandene forsøkte å være veldig alvorlige. Egentlig var mye av det like hult som en trojansk hest. Alt snakket om å være ekte og si noe verdifullt var vel kanskje bare posering når alt kom til alt.

Med visse forbehold selvfølgelig: For enkelte Seattle-musikere var musikken tydeligvis mer enn tom staffasje…

Et av de mest fascinerende aspektene ved popmusikkindustrien er hvor alvorlig man tar disse tenåringene som står på en scene og rimer «hold me tight» med «tonight.» Man kan jo spørre seg hva slags bidrag det er til åndshistorien. Som ambivalent popfan mot genren må jeg spørre hva popmusikk egentlig handler om.

- Hva er drivkraften?

[[Eth]]Det handler om å være populær, sier han og ler. [[Eth]]Jeg vet at det er ikke noe godt svar, men når det kommer til stykket er popmusikk bare hva som er populært. For oss betyr det bare hva som er underholdende. Det finnes selvfølgelig mange måter å underholde på; vår måte er å lage kvalitetsmusikk som kan anvendes på mange måter.

Dubstar får ofte høre at Disgraceful er som sakset ut av åttitallet.

[[Eth]] Vi var på et TV-program for en stund siden og forsøkte å finne ut hva det er som får en plate til å høres åttitall ut. Vi klarte ikke å finne noe svar. En mulig forklaring kan være at det ikke har vært band som har brukt synthesizere på denne måten på en stund, sier Steve, som også er ansvarlig for å programmere dem.

Skylden bæres iallfall delvis av Stephen Hague, som har produksjonsarbeid for Pet Shop Boys og New Order på samvittigheten. Lydbildet på singelen Stars er slående likt platen Electronic, samarbeidsprosjektet mellom Johnny Marr (The Smiths), Bernard Sumner (New Order) og Pet Shop Boys. Disgraceful låter så perfeksjonistisk at mange kritikere har stemplet musikken som pregløs og anonym. Det er ikke noe som tas særlig alvorlig av bandet selv, men de er ikke begeistret over å bli forbundet med den åttitallsrevivalen som begynner å dukke opp i England. New Romantic (eller «Romo») betyr at synthesizerblipp er in igjen:

[[Eth]] Folk starter Romo-band og får en masse presseomtale. Men faktisk er det ingen som kjøper platene eller går på konsertene, forteller Chris.

Indiepop har alltid hatt et visst publikumssegment som har taklet tilværelsen ved å låse seg inne på rommet, og under Disgracefuls sukkersøte overflate ligger det et drag av sørgmodighet. Men at dette skulle apellere til tenåringsangst stiller Steve seg uforstående til:

[[Eth]] Det er blitt sagt at det er et miserabelt eller depressivt preg over platen vår. Jeg synes ikke det stemmer. Det er en veldig bredde av stemninger på Disgraceful; Det finnes både melankolske øyeblikk og glade stunder. Det er dette som er viktig med god popmusikk, at den forteller deg noe mer enn at «du elsker kjæresten din.» Det vet du jo allerede. Popmusikk er til for å gi deg nye perspektiver på ting du gjør hver dag. Et band som The Smiths for eksempel, hadde tekster du kunne leve livet ditt etter. Noen gjør jo faktisk det også, sier Steve og understreker at han aldri tok Morrissey så alvorlig selv.

Denne innstillingen til det poetiske ved hverdagen har produsert tekster som ved første ørekast kan virke forstemmende, men som ved anledninger krysser over i førsteklasses teksthåndverk: «Because I've been up here for a while/ I'm starting to feel the monotony of a tower block… I was making myself the usual cup of tea/ When the doorbell strangely rang» er et eksempel.

Et slikt soundtrack til dagliglivet må nødvendigvis være musikalsk variert:

[[Eth]] For å være litt analytisk, begynner Steve: - Det er en masse forskjellige typer sanger på denne platen. «Just a girl» for eksempel, er bygget på akkorder som minner om en gammel music-hall-sang. «Stars», på den andre siden, har et gjentagende dub/reggae-akkompagnement, mens «Popdorian» er en sekstitalls-låt av det oppløftende slaget. Vi har villet legge inn en del kontraster i sangskriver-prosessen.

Selv om det er selve blandingen som får musikk til å fungere, er det mange som insisterer på å bekjenne seg til en strengt definert bås:

[[Eth]] Det er ikke det minste bra med skiller mellom ulike musikkstiler eller musikalsk snobberi. Det er ikke sunt å bestemme seg for å bare like techno, bare heavy metal… Det blir en stammegreie, og man går glipp av så mange opplevelser.

[[Eth]] Jeg blir skremt av mennesker som det; mennesker som bare har en type musikk i hylla.

[[Eth]] Jeg tror det indikerer en sinnstilstand som går utenpå selve musikken. Tenk deg hvordan disse menneskene må være på andre områder, hvis de ikke kan sette pris på mer enn Žn snever type musikk. Mener Steve. Og forsøker å lage musikk som gjenspeiler denne livsholdningen.

Dubstar: Disgraceful, Food/EMI

Bilde: Dubstar: Sarah Blackwood, med Steve Hillier og Chris Wilkie diskret i bakgrunnen. Som med de fleste andre «2+1», «3+1» eller «4+1»-band får man ingen premie for å gjette hvem som synger.
Plateomslag: Disgraceful. Bemerk den freudianske Rorschach-effekten på omslaget. At omslaget er signert, er et utslag av artikkelforfatterens barnslige begeistring.

Artikkel automatisk generert, 08/02-96, kl. 18.26 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.